Mannen som aldri ga opp

Drapet på Marie-Louise Bendiktsen i 1998 har blitt omtalt som en av norgeshistoriens største drapsgåter. I nær 20 år rystet det uløste drapet lokalsamfunnet i Sjøvegan i Salangen kommune i Troms. Store politiressurser ble satt inn for å oppklare saken, men det var først i 2018 at en gjerningsmann ble pågrepet. Mannen ble i fjor dømt for drapet på den 59 år gamle enken.

Lensmannsbetjent og senere lensmann i Salangen, Hans Roar Rasmussen, får æren for at drapet ble oppklart. For det tildeles han Politiforums Ærespris 2019. I juryens begrunnelse trekkes innsatsen til Rasmussen frem som avgjørende for at saken ble oppklart etter så lang tid.

– Det å ha vunnet Politiforums Ærespris er helt spesielt. Jeg er utrolig takknemlig for det. Jeg syntes det var mer enn nok bare å bli nominert til prisen, sier en ydmyk Rasmussen etter å ha blitt tildelt prisen.

I nominasjonen av Rasmussen står det blant annet: «Saken er blitt henlagt flere ganger, men Rasmussen har aldri glemt den. Han har (alene) jobbet både dag, kveld og helg for å løse saken som har berørt alle i et lite lokalsamfunn så til de grader».

– Det at Politiforum setter pris på den jobben man har gjort gjennom mange år, det betyr mye for meg. Det betyr også forferdelig mye for bygda og de som var direkte rammet av saken. Og ikke minst for familien min. Det er spesielt, for nå kan man på en måte sette et punktum i en sak som har ridd bygda og lensmannskontoret i Salangen som en mare i mange år, fortsetter han.

Rasmussen understeker at han ikke var alene om å oppklare drapssaken.

Under avstemningen over de fem nominerte på Politiforums nettsider, fikk Rasmussen flest stemmer. Juryens beslutning var også enstemmig.

Datoer som aldri glemmes

Rasmussen tar oss med tilbake i tid. Til 1998 og den gang han var lensmannsbetjent på Salangen lensmannskontor.

– Jeg kommer aldri til å glemme datoen, årstallet eller klokkeslettet 15. juli 1998 klokken 05.25. Jeg lå og sov og ble ringt opp av en kollega fra Ibestad lensmannskontor, som Salangen lensmannskontor den gang hadde et vaktsamarbeid med. Min kollega hadde fått melding om en brann i Lensmannsjordet 1 i Sjøvegan, forteller Rasmussen.

Det var en times kjøretid unna for kollegaen fra Ibestad, og Rasmussen ble derfor spurt om han kunne ta oppgaven.

– Jeg visste hvilket hus det var og hvem som bodde der. Bendiktsen hadde jobbet på Salangen kommunes sentralbord, og jeg var derfor ofte i kontakt med henne. Jeg visste godt hvem hun var. Så rykket jeg ut, og var bekymret for om det var noen i huset. Jeg trakk et lettelses sukk da vi så at bilen hennes var vekk. Vi tenkte at Bendiktsen var på hytta, men dessverre skulle det vise seg at det ikke stemte, fortsetter Rasmussen.

Da brannmannskapet ankom stedet var så å si hele vestveggen av huset overtent. Etter at brannen var slukket ble huset gjennomsøkt, og Bendiktsen ble funnet omkommet.

Full drapsalarm

Samme dag fikk Salangen lensmannskontor kriminalteknisk bistand fra Kripos.

– Vi jobbet på åstedet hele dagen, og dagen etter. Dag tre, den 17. juli, skulle obduksjonen foretas på Regionssykehuset i Tromsø. På det tidspunktet hadde vi ikke noen annen tanke i hodet enn at dette var en forferdelig tragisk brann. Det viste seg dessverre at vi stod overfor noe langt verre. Det ble slått full drapsalarm og jeg husker at klokken var 12.45, sier Rasmussen.

Obduksjonen viste at Bendiktsen var påført betydelige og alvorlige skader etter vold. Hun var påført til sammen 13 stikkskader, og to av disse skadene var av en slik karakter at de alene
kunne medføre døden. I tillegg ble det sikret biologisk materiale, som senere viste seg å inneholde blant annet sæd. Dette ga politiet grunnlag for å lage flere hypoteser, herunder at hun hadde blitt voldtatt, og/eller at hun hadde en kjæreste.

Det ble ikke funnet spor etter sotpartikler i luftrøret hennes, og man tror derfor at hun ble drept før brannen startet.

– Drapet skjedde midt i sommerferien, så det var kun meg og én annen sivilt ansatt sekretær på kontoret. Det var ikke til å stikke under en stol at det var kjempestore utfordringer å få samlet de nødvendige ressursene saken krevde, forteller Rasmussen.

Gjerningsmannen hadde fått et forsprang på 48 timer.

– Det var en stor bekymring for meg og mange med meg. Det skulle vise seg at de 48 timene skulle bli til mer enn 21 år før vi kom i havn med saken, fortsetter Rasmussen.

Drapsdommen ble rettskraftig først i år.

Skadet DNA

På det nedbrente åstedet fant politiet messingknapper og tolv hårstrå fra Bendiktsens soverom. Hårstråene stammet ikke fra Bendiktsen eller noen i hennes familie. I tillegg hadde politiet sikret seg DNA.

Men dette skulle ikke bli en enkel sak å etterforske. Det viste seg at de biologiske sporene/bevismaterialet var så skadet at det ikke kunne brukes til noe annet enn å utelukke potensielle gjerningsmenn. Hår- og blodprøver fra over 1900 menn i alderen 15 til 72 år ble derfor samlet inn. Til slutt var det kun 21 personer som politiet ikke kunne utelukke som potensielle gjerningsmenn. Mannen som sener ble dømt i saken, var en av disse.

Ved siden av har politiet fått inn nær 900 tips i saken. Alle ble fulgt opp. Det har også vært gjennomført cirka 1100 avhør, og politiet har vært på rundspørringer hos 3000 personer. I basen var det cirka 5000 personer, og i tillegg rundt 11.000 el-spor å følge opp. Drapssaken har også blitt henlagt tre ganger underveis.

– Hvordan har du holdt motivasjonen oppe?

– Det har vært flere motivasjonskilder som har vært helt uvurderlige. For det første så har det hatt stor betydning at jeg har sterk tilknytning til både lokalsamfunnet og til de pårørende. Jeg vil i tillegg trekke frem mediedekningen fra journalist Morten Dokka i Troms Folkeblad. Hver gang det var et medieoppslag så resulterte det i at vi fikk mer informasjon, nye tips og hadde materialet å jobbe med. Dokka har stått på fra dag én. Det har vært viktig, sier Rasmussen.

Han trekker også frem kollegaer fra det ganske land som aktivt har deltatt i saken, eller som bare har kontaktet ham for å høre hvor saken sto. Dette har inspirert ham til å holde motivasjonen oppe.

Brukte fritiden

Rasmussen tror drivkraften nettopp har vært lokalsamfunnet.

– Også er jeg skrudd sammen sånn at jeg klarer ikke å legge bort noe sånt. Det går ikke an. Saken har fulgt meg dag og natt i alle disse årene. Det er heller ikke til å stikke under en stol at saken har vært en belastning på mange måter. For når du ikke klarer å gi slipp på noe, samtidig som du ikke kommer videre, så er det i perioder veldig tungt. Er det tungt for meg er det tungt for de jeg jobber med og ikke minst de jeg bor sammen med, fortsetter Rasmussen.

– Tenkte du noen gang at nå gir jeg opp – nå vil jeg ikke mer?

– Ja, innerst inne så var nok det en tanke noen ganger, men jeg har aldri uttalt det til noen. Tvert imot har jeg fremholdt at vi ikke kommer til å slippe saken. Vi kommer til å jobbe med den, og når saken da får oppmerksomhet fra publikum og ikke minst den nære kontakten jeg hadde med de pårørende og lokalmedia, så gjør det at en går videre og fortsetter, og fortsetter og fortsetter, svarer Rasmussen.

Rasmussen medgir at det ikke er noen tvil om at hans familie har registrert belastningen. Han er gift med kona Nina og sammen har de tre døtre.

– Jeg har tatt med meg sakskomplekset hjem ved flere tilfeller og jobbet med saken der. Det gjorde jeg særlig i 1999 og 2000. Det skjedde mange ganger at jeg satt og funderte hjemme, og på en måte var til stede, men samtidig fraværende. Da dultet kona mi meg i armen og sa «nå sitter du i bobla di igjen», fortsetter Rasmussen.

Hver stein skulle snus

Dette var ikke Rasmussens første drapssak. To år før Bendiktsen ble drept, i 1996, var han med på å oppklare et dobbeltdrap i nabobygda. Erfaringer fra denne og andre alvorlige saker var at de ville stå overfor en formidabel oppgave. Men han hadde aldri trodd at det ville ta så lang tid å oppklare saken.

Rasmussen forteller at det har vært flere intense etterforskningsperioder siden 1998 og frem til saken ble oppklart. Under disse årene har det også skjedd en utvikling i politietaten. Saken har versert under fem ulike politimestere i politidistriktene Senja, Midtre Hålogaland, Nordland og Troms. I perioden har også seks påtalejurister og fire statsadvokater vært involvert i saken. Rasmussen sier at de har snudd bevisbunken flere ganger.

Ett av tipsene som ble fulgt opp var at det kunne være flere gjerningspersoner. Det ble også utarbeidet flere fantomtegninger i saken, som utløse et skred av tips. Heller ikke det førte dem noe lenger.

Et annet spor, som lenge var sentralt i saken, var det såkalte Tysklands-sporet. Dette dreide seg om en irakisk mann i 20-årene som ble avhørt kort tid etter drapet. Året etter ønsket politiet å komme i kontakt med ham igjen, men han var da sporløst forsvunnet, har NTB tidligere skrevet. Politiet mente å ha bevis for at den aktuelle mannen befant seg i et område ikke langt fra Bendiktsens bolig på «interessante tidspunkter», har Nordlys tidligere fortalt.

– Jeg bestemte meg for at denne etterforskningen ikke skulle ha noen begrensninger. Hver stein skulle snus. Vi fikk etter hvert også inn mange såkalte klarsynte som ønsket å bidra. Vi lyttet til hva de hadde å si, uten at det førte oss nærmere til oppklaring av saken. Vi gjennomførte også møter med Ulf Åsgård, som har drevet med gjerningsmannsprofilering for svensk politi. Vi har prøvd absolutt alt, og jeg mener at vi har snudd hver en stein i saken, sier Rasmussen.

– Har du blitt motarbeidet underveis?

– Det har vært veldig mye støtte, samtidig må man bare innrømme at saksbehandlingstid betyr mye i politietaten. Det gjør også budsjett. De som sitter med dette ansvaret har vært nødt til å vurdere om det var grunnlag for at vi skulle gå videre med saken eller ikke. Jeg har nok ikke alltid vært enig i beslutningene om stans i etterforskningen, fordi jeg aldri ønsket å legge bort saken, sier Rasmussen.

Gjennombruddet

Etter at saken ble henlagt første gang, kom Riksadvokaten med en påtegning. Det het at selv om saken ble henlagt, så skulle den aldri legges bort.

– Til det var saken for alvorlig. Det har vært rettesnora og det har vært en inspirasjonskilde hele veien, sier han.

Den 7. februar 2018, er en annen dato som Rasmussen aldri kommer til å glemme.

– Et stort team i Troms politidistrikt hadde en tid jobbet med en ny gjennomgang av saken. Vi skulle blant annet gjennomgå alt av beslag fra 1998 og se om det var muligheter med tanke på ny DNA-forskning. Det viste seg at Rettsmedisinsk Institutt hadde restmateriale igjen, sier han.

Under dette møte ble han oppringt av Bente Mevåg, som er fagansvarlig for avdeling for rettsgenetikk ved Oslo universitetssykehus.

– Jeg svarte på SMS at jeg ikke kunne snakke nå. Så kom det en tekstmelding der hun skrev «jeg må snakke med deg og du kommer ikke til å angre», fortsetter Rasmussen.

Han gikk ut av møtet sammen med etterforskningsleder Katrine Grimnes og ringte tilbake. Mevåg sa; «Hans Roar, vi har et DNA-treff».

– Da var det gått 20 år siden drapet. Jeg var målløs. Jeg hadde rett og slett sett bort ifra DNA, fordi jeg trodde løpet var kjørt, og at den eneste muligheten for å oppklare saken var taktisk, sier han.

Rasmussen legger til:

– Vi hadde gang på gang snudd bunken, og når jeg sier bunken så mener jeg en stor bunke. Vi hadde gått gjennom tekniske beslag og alt av bilder, gang på gang, laget etterforskningsplaner og hypoteser. Og fulgt det ene sporet etter det andre. Så viste det seg at ny forskning kombinert med et kjempegodt arbeid utført av kriminalteknikerne fra Troms politidistrikt og fra rettsmedisinerne, at vi hadde et treff, smiler Rasmussen.

Kripos sin Cold Case-gruppe ble da koblet på for fullt. Det endte med en pågripelse av en srilankisk mann i juni i 2018.

Dommen

I oktober 2019 ble den srilankiske mannen dømt til 17 års fengsel av Hålogaland lagmannsrett for voldtekten og drapet på Bendiktsen. Han har hele veien nektet straffskyld.

I begynnelsen av januar avviste Høyesterett mannens anke. Dommen fra lagmannsretten er dermed rettskraftig.

– Det var en lettelse. Jeg fikk en melding fra Trond Bendiktsen (sønn av Marie-Louise Bendiktsen, journ. anm.) hvor det sto «du vet det kanskje allerede, men kan nevne at Høyesterett har avvist anken.» Da så jeg for meg et stort punktum. Jeg så det nærmest sånn mentalt og fysisk at nå er det punktum. Nå er du ferdig. Det var en god følelse. Det tror jeg også har vært godt for familien min, kolleger, for lokalsamfunnet og ikke minst de pårørende og deres familier, sier han.

– Var det verdt det?

– Ja. Jeg kunne aldri ha sluppet saken. Jeg går av med pensjon om ikke så lenge, og hadde ikke saken blitt oppklart innen det, så hadde jeg nok jobbet videre med saken, avslutter han.

Rasmussen var også etterforskningsleder og hadde ansvar for oppfølgning av de berørte fra Midtre Hålogaland politidistrikt etter Utøya-tragedien. Han har også jobbet med en rekke sedelighets- og overgrepssaker, voldssaker og ulykker, som den tragiske «teltbrannen» i Salangen i april 2010.

Tre om Rasmussen

Trond H. Bendiktsen
Sønn av avdøde Marie-louise Bendiktsen

– Det var den enkleste beslutningen som noensinne er tatt i den sammenheng. (at Rasmussen fikk Æresprisen, journ. anm.) Jeg er ganske sikker på at det ikke har gått én dag uten at han har tenkt på eller jobbet med saken i de 20 årene som gikk fra moren vår ble drept til en gjerningsmann ble pågrepet. Den innsatsen han har lagt ned for at denne saken ble oppklart er av uvurderlig betydning for oss pårørende, for alle venner og bekjente, og ikke minst for lokalsamfunnet. Han har gått langt utover det du kan kalle tjenesteplikt. Han kan ikke fullroses og hedres nok, og heller ikke gis nok priser for det han har gjort. Det er helt ekstremt.

Nils Johan Mikalsen
Tidligere lensmann i Salangen

– Jeg synes det er veldig fi nt og velfortjent at Rasmussen vant Æresprisen. Han er en veldig spesiell tjenestemann, og han må vel nesten kunne betraktes som en liten blodhund når han er på jobb. Samtidig er han er person med mange andre gode kvaliteter og antenner. Han er en emosjonell person, og han håndterer individer som han møter på en måte som ikke enhver politimann evner å gjøre. Det gjør ham til en unik tjenestemann i alle sammenhenger. Denne drapssaken er spesiell, og det var et teamwork som oppklarte saken. Men måten han har stått på og fått ting til å skje underveis er det som har bragt oss i mål. Hadde vi ikke hatt den type person så hadde ikke den siste DNA-undersøkelsen vært gjort. Selv om det har gått 20 år siden drapet fant sted, så var det utrolig viktig at saken ble oppklart. Saken har gnagd lokalsamfunnet og lensmannsdistriktet.

Andreas Nilsen
Driftsenhetsleder i Midt-Troms lensmannsdistrikt

– Hans Roar Rasmussen fortjener Æresprisen, fordi han vist en utrolig evne til å holde Sjøvegan-drapssaken varm i over 20 år. Uten hans innsats er jeg ganske sikker på at saken ville ha blitt lagt bort og vært glemt for lenge siden. Grunnen til at den er oppklart nå, er nettopp fordi at man har klart å holde den varm i alle disse årene og at ny teknologi har hjulpet oss i oppklaringen. Salangen er en liten kommune og Sjøvegan er en liten bygd, så denne saken har vært snakkisen på kafeer og i lokalsamfunnet i alle år. Saken har fra starten av skapt usikkerhet om hvor trygt det egentlig er å bo i Salangen. Når det nå er en avslutning i saken og man vet hvem som har gjort ugjerningen, har det skapt ro i bygda.

LES OGSÅ: Æresprisen 2018: En bauta for ungdommen