Politiets håndtering av politiske markeringer

Den siste tiden har det vært flere politiske markeringer fra sterkt innvandringskritiske grupper som SIAN (Stopp islamiseringen av Norge) og DNM (Den nordiske motstandsbevegelsen). Dette er utfordrende for politiet på flere plan. Jeg skal kort beskrive noen av de rettslige utfordringene.

Ved politiske markeringer på offentlig sted har arrangøren plikt til å melde fra til politiet på forhånd. Det er ikke krav om søknad og politiet gir ikke tillatelse, slik som ved kommersielle og kulturelle arrangementer.

Årsaken til at det bare er meldeplikt for politiske markeringer er hensynet til ytringsfriheten. Politiet skal ikke drive forhåndssensur av politiske ytringer, men gis mulighet til å planlegge for å sikre en trygg gjennomføring.

Politiet har i praksis bare adgang til å nekte en politisk markering når den vil bli gjennomført med ulovlige midler som vold og skadeverk.

Politiet kan sette vilkår som er nødvendig for å ivareta hensynet til orden og sikkerhet, slik som vilkår om tid, sted, varighet, forbud mot farlige gjenstander, krav om vakter mv. Politiet kan ikke nekte eller begrense en demonstrasjon fordi det er kostbart å ivareta orden og sikkerhet. Politiet kan heller ikke stille krav om betalt politioppsyn (pl. § 25). Ytringsfriheten er ikke bare for de som har råd til å betale for vakthold.

Sammensatt rolle

Ved politiske markeringer har politiet en sammensatt rolle. Politiet skal på den ene siden sikre at de som har meldt en politisk markering skal få ytre seg best mulig.

Samtidig skal politiet sørge for at eventuelle motdemonstranter også får ytret seg. I tillegg skal politiet ivareta sine vanlige oppgaver, slik som å bekjempe kriminalitet og ivareta orden og sikkerhet. Det kan være meget krevende å balansere disse hensynene.

Et rettslig spørsmål som nylig har vært aktualisert er i hvilken grad en offentlig grunneier kan nekte noen å demonstrere fordi man er uenig budskapet. Dette kom på spissen tidligere i høst da bydel Gamle Oslo ville nekte SIAN å demonstrere på Tøyen torg.

En offentlig grunneier kan bare nekte noen å demonstrere på egen grunn hvis det er en saklig grunn til det, eksempelvis at området skal brukes til et annet arrangement. Det er ikke adgang til å nekte på grunn av innholdet i ytringene.

Hvis en kommune likevel nekter, kommer politiet i en vanskelig situasjon. Hvis kommunens nektelse gjør det uforsvarlig å gjennomføre markeringen må også politiet nekte melder å bruke det aktuelle området. Hvis orden og sikkerhet kan bli tilfredsstillende ivaretatt selv om grunneier nekter, kan ikke politiet nekte melder å bruke området.

Hatefulle ytringer

Et annet krevende spørsmål er hva slags ytringer det er lov å fremme under en politisk markering. Det er særlig potensielt hatefulle ytringer (strl. § 185) som aktualiserer dette spørsmålet, slik som SIANs brenning av Koranen i Kristiansand i november i år.

Det å ytre seg om en religion på en måte som er kritisk, respektløs og krenkende vil være blasfemi. Blasfemi er ikke (lenger) straffbart. Blasfemiske ytringer regnes ikke som straffbare hatefulle ytringer selv om de som tilhører religionen opplever ytringene som krenkende og hatefulle.

Det er hatefulle ytringer mot personer som kan være straffbare, ikke hatefulle ytringer mot religioner.

Det å brenne Koranen eller på andre måter skjende et religiøst symbol regnes som religionskritikk og vil derfor ikke være en straffbar hatefull ytring.

Politiet har ikke adgang til å stanse ytringer før de fremsettes, selv om det dreier seg om åpenbart hatefulle ytringer. Dette er fordi Grunnloven har et absolutt forbud mot forhåndssensur av ytringer.

Under en demonstrasjon kan politiet gripe inn for å stanse hatefulle ytringer (etter at de er fremsatt), men politiet skal som hovedregel avstå fra dette og i stedet anmelde forholdet slik at lovligheten av ytringer blir prøvd av en uavhengig domstol, og ikke av politiet på stedet.