Refleksjon over det å være kvinne i politiet

Jeg har to døtre, som til tider har vært lei av at jeg har måttet på jobb til alle døgnets tider. Jeg har alltid snakket positivt om mitt yrke. Begge jentene har sagt at de aldri ville bli politi.

For en stund siden sa en av dem igjen at hun i hvert fall ikke skulle bli politi. Denne gangen svarte jeg til henne «nei, det synes æ ikke du ska bli».

Det gikk par uker og plutselig slo det meg hva jeg hadde svart min datter. Etter det, så har jeg reflektert over spørsmålene:

Når gikk jeg bort fra å tenke positivt om at kanskje en eller begge mine døtre skulle velge politiyrket? Hva er det som har gjort at jeg plutselig har endret synet på yrket mitt? Er jeg ikke lenger stolt av å være politikvinne?

Ser jeg plutselig ting i yrket, som jeg tidligere ikke har tenkt over eller sett. Eller har det noe med at jeg er kommet i en alder der skillet mellom det å være politimann og politikvinne gjør seg gjeldende i større grad enn tidligere?

LES OGSÅ INTERVJU MED KRONIKKFORFATTEREN HER

Ble tilsidesatt

Jeg undrer meg over hvorfor så mange kvinner slutter i politiet? Ligger svaret i dette skillet? Jeg begynner å tenke tilbake på min «karriere» i politiet. Da jeg var ung og fremadstormende, lot jeg meg ikke affisere av diverse «småting» i tjenesten, som at mannlige kolleger kunne si «pass nå du på sambandet, mens vi går inn».

Etter hvert som årene har gått har jeg samlet blant annet slike uttalelser i min «sekk», som jeg bærer som en usynlig ryggsekk på ryggen min. Her blir all min erfaring samlet. Erfaringer i jobben som polititjenestekvinne har også funnet veien til denne sekken. Dessverre er ikke dette bare positive erfaringer, kjenner jeg.

Jeg ser i dag, som en erfaren politikvinne, at jeg har aldri fått noe «gratis». Når jeg var yngre i tjenesten, men heller ikke uerfaren i tjenesten, fikk jeg «lov» til å lede noen større oppdrag. Jeg følte at jeg ble «sett» og verdsatt på lik linje med mine mannlige kolleger. Etterhvert som jeg reflekterer over dette, dukker det opp blant annet erfaringer som disse:

• Operasjonslederen ringer kontoret og jeg svarer. Han ber om å snakke med en mannlig kollega, i stedet for å legge frem oppdraget for meg.
• Operasjonsleder peker ut min mannlige kollega til å lede en redningsaksjon, selv om det er jeg som har vakt og i tillegg er eldstemann.
• Mine mannlige kolleger blir valgt til å sitte i utvalg, men ingen spør meg eller for så vidt andre erfarne kvinnelige kolleger.
• Jeg gir uttrykk for at det er behov for ekstra patruljevirksomhet, for det skjer større ting i bygda og får «nei». Når jeg kommer på jobb neste dag, så blir det sagt at vi skal kjøre ekstra patrulje likevel. Dette er bestemt etter at en av mine mannlige kolleger hadde tatt opp behovet med den samme overordnede.
• Jeg blir bedt om å snakke norsk av en norsktalende kollega, når det er naturlig at jeg snakker samisk til en samisktalende mann på ordensoppdrag. Begrunnelsen er at min kollega ikke forstår hva som blir sagt og kan dermed ikke vurdere hva som skal gjøres.
• Jeg søker på politioverbetjentstilling, etter å nøye ha vurdert om jeg er kompetent til det (som kvinner gjerne gjør før de går til det skritt å søker på lederstillinger). Jeg blir vurdert ikke til å være god nok til å bli innstilt engang og sågar får beskjed om at jeg er personlig uegnet og det uten å få noen begrunnelse.

• Før regioninndeling var jeg nestleder og lensmannens stedfortreder. Etterpå var jeg totalt tilsidesatt. En sommer ble til og med en mann med cirka 15 år mindre ansenitet enn meg konstituert før meg.

Handler alt dette om at jeg er kvinne? Var jeg blitt en gammel dame som ikke lenger dugde? Vi kvinner har ikke «spisse» nok albuer. Vi er for eksempel lite flink til å «snappe» ordet i diverse sammenhenger.

I politiet har det alltid vært viktig med «eldstemannsprinsippet», men jeg opplever at dette prinsippet ikke er absolutt. Det skal den heller ikke være, men jeg mener hvis ikke annet taler i mot at det skal følges, så må det følges.

Et maktspill

Dette med forbigåelse er et vanskelig tema, føler jeg. Jeg kan liksom ikke sette fingeren på om det å bli forbigått dreier seg om at jeg er kvinne eller ikke. Det jeg til tider opplever er at mannlige kolleger, som er yngre enn meg, blir valgt til å være ledere på oppdrag i større grad enn det jeg gjør. Jeg føler på en måte at jeg blir stående på «stedet hvil», mens mine yngre mannlige kolleger, som jeg kan sammenligne meg med, fyker «forbi» meg både når det gjelder karriere og lønn.

Jeg har ikke fått noen tilbakemeldinger fra hverken mine overordnede eller kolleger om at jeg ikke duger som leder eller operativt.

Når jeg igjen ser tilbake på mine erfaringer rundt det jeg mener er maktspill, ser jeg ting som for meg der og da bare var bagateller jeg ikke ls noe vekt på - men som jeg i dag ser har en betydning i dette «spillet». Jeg skal gi et eksempel:

Når det er vaktskifte og to nye skal overta reservetjenesten, så blir det et spørsmål om hvem som skal ha «vakt 1»-telefon.

Ved oppdrag, så ringer operasjonslederen til denne telefonen først og man er da den som mottar meldingen. Mulig at operasjonslederen oppfatter denne personen til å være «lederen» eller eldstemann? Men så tenker jeg at hva er det da som gjør at andre blir plukket ut som leder, når jeg har «vakt 1»? Har dette også noe å gjøre med at jeg er kvinne?

Ikke verdsatt like mye

Jeg er av den mening at dette handler ikke om meg, men om at kvinner ikke er verdsatt like mye som menn av enkelte ledere og kolleger. Lever mannssjåvinismen fortsatt i beste velgående i politiet, kan man kanskje spørre seg om?

Hva er «personlige egnethet» i en ansettelsesprosess? Hvem er det som vurderer dette? Vil en mann se de egenskaper som kvinner gjerne representerer, som positivt i en slik vurdering? Er det slik at vi kvinner må tilpasse oss, slik at vi passer inn i mange menns oppfatning av hvordan en god polititjenestekvinne skal være? Erfaringsmessig vet jeg at de kvinner i politiet, som er mest «operative», blir verdsatt og løftet frem. Jeg opplever vel ikke det samme med de som velger for eksempel å jobbe med sedelighetssaker og forbyggende. Det har liksom ikke like høy status i politiyrket.

Jeg kunne skrevet en hel avhandling om mine erfaringer, men har valgt bare å skrive noen refleksjoner jeg har hatt i de siste fem årene. Jeg har hverken henvist til hva andre eventuelt har sagt om dette eller på noen annen måte bygd opp under min refleksjon, men skrevet det jeg selv har erfart og sett.

Jeg vil tro at der er mange unge politikvinner som ikke kjenner seg igjen i dette, for erfaringssekken deres er fortsatt lett. Jeg vil imidlertid bli veldig overrasket om det ikke er noen med litt tyngre erfaringssekk som vil nikke gjenkjennende.

Til unge kvinner i politiet, vil jeg gi et råd, og det er å ta på alvor hvis ting føles urettferdig på jobben. Spør gjerne erfarne kvinnelige kolleger om råd og vær pådrivere til å danne kvinnenettverk i politidistriktene. Sammen er vi sterkere!

Til mine mannlige kolleger og ledere især vil jeg si: Slipp kvinner til, og tør å velge en som ikke er lik deg.