Ressursene som fremdeles ikke finnes
Vi savner politisk vilje til å prioritere helt grunnleggende ressurser til politiet for å nettopp ivareta innbyggernes behov og krav til sikkerhet og trygghet. Mer enn de første dagene etter et terrorangrep.
Tittelen spiller på stabssjef Johan Fredriksens politimessige omskriving av 22. juli-kommisjonens «Ressursene som ikke fant hverandre», hentet fra boken «På vår vakt» av Malin Stensønes.
Bombedrønnet i regjeringskvartalet hadde knapt stilnet før Beredskapstroppens menn på åstedet begynte å tenke på sekundærangrepet. Det var helt vesentlig å få politiøyne opp i lufta for å observere og få informasjon. Gjerne supplert med skarpskyttervåpen, for å være klar for det som ville komme.
Som alle vet, politihelikopteret var på service. Politiet måtte spare penger, og hadde tatt det ut av tjeneste. Forsvarets helikopter var uten relevant beredskap til nytte for øyeblikkelige oppdrag. Og redningshelikopteret var prioritert til ambulanseoppdrag. Fremdeles har politiet laveste prioritet på disse helikoptrene. Det gamle helikopteret er blitt seks år eldre, og er nå Europas eldste operative politihelikopter. Backup-maskinen som er leid inn på midlertidig basis, er heller ikke særlig ny. Ingen av dem kan benyttes til transport av innsatsmannskap snart seks år etter terroren. I to år har Politidirektoratet hatt klart et nytt konsept for helikoptre med bedre kapasitet.
Hverken den forrige eller nåværende regjeringen har fulgt opp det massive kravet om å bedre politiets transportkapasitet. På svensk side av grensen har politiet til sammenligning sju politihelikoptre på fem baser over hele landet.
Det norske politihelikopteret ble i 2011 karakterisert som politiets flyvende mareritt av daværende sjef for Beredskapstroppen Anders Snortheimsmoen. Det var skapt et bilde av at politiet hadde en operativ helikopterkapasitet. Mange var overrasket over at politiets helikopter ikke kunne fly inn Beredskapstroppens operatører. Men politiet kunne ikke gjøre det da. Og kan ikke gjøre det nå. Dette er et vitnesbyrd om manglende politisk evne og vilje til å få dette i orden.
Etter terroren i Stockholm, uttalte den svenske politilederen Stefan Hector at de var forberedt. «Vi er bevæpnet, vi går sammen to og to, og vi har trent på dette scenariet» sa han. Svensk politi fikk ros for rask og resolutt opptreden. Hadde det vært politi der lastebilen kom, hadde de hatt en reell mulighet til å ta ut gjerningsmannen. Kan Politidirektoratets beredskapssjef si det samme? Neppe. De siste terrorhendelsen i London var over på 82 sekunder, før gjerningsmannen ble skutt av bevæpnet livvaktspersonell, etter at en ubevæpnet politimann først var knivdrept og flere intetanende innbyggere drept og lemlestet.
Norsk politi mangler fremdeles effektiv helikoptertransport. Norsk politi kan ikke øyeblikkelig håndtere en skarp livstruende situasjon, annet enn at de må løpe tilbake til bilen, og låse opp et våpenskrin. Dette til tross for dagens gjeldende trusselvurdering.
Fremdeles gjelder ordene fra Johan Fredriksen: Ressursene som ikke finnes når det kommer til operative føtter på bakken, til transportkapasitet og evnen til å håndtere livstruende situasjoner på sekunders varsel.
Ansvaret ligger ikke bare hos regjeringen. Hvert nivå i politiet må si i fra, både tjenestevei og i samfunnsdebatten. Vi må ikke glemme selve grunnlaget for nasjonalstatens tilblivelse. Behovet for å skape trygghet og sikkerhet for innbyggere. Vi savner politisk vilje til å prioritere helt grunnleggende ressurser til politiet for å nettopp ivareta innbyggernes behov og krav til sikkerhet og trygghet. Mer enn de første dagene etter et terrorangrep.
Vi trenger den viljen nå, mens det ennå er tid til å handle.
