Riksadvokat i narrelue

Lørdag 28. oktober var en for historiebøkene. Det skjer bare en gang i hver generasjon at riksadvokaten, øverste leder for påtalemyndigheten i Norge, uttaler seg i litterære spørsmål. Og sannelig handler det ikke om kjønnsliv igjen. 

• Les Riksadvokatens innlegg: Har vi ikke kommet lenger enn at man synes det er greit å omtale kvinners utseende og ikke jobben de gjør?

Da forgjengeren Lauritz Dorenfeldt hadde Jens Bjørneboe på tiltalebenken i «Uten en tråd»-saken, sikret han sitt eget ettermæle som klovn. Men Dorenfeldt hadde i det minste lest boka han fikk dømt som «utuktig». Riktig grundig også, fortelles det. Tor Aksel Busch kjenner min bok «Forbindelsen» kun av omtale, skriver han. Det er litt synd, for han figurerer selv i den. Boka stiller kritiske spørsmål om hans egen rolle i Jensen/Cappelen-saken, og disse burde oppta ham mer enn det han — basert på omtale — kaller «seksualisering av aktor».

Den kriminelle passasjen går som følger: «Man fantaserer av og til om å se [aktor Schilling] i lakk og lær (ja, så kjedelig kan det være i retten iblant!), og en dag hun kommer sent til retten, følger forfatteren interessert med idet hun skal skifte fottøy. Den dagen har hun noe combat boots-aktig på beina. Klar til å sparke ræv.»

Hvis jeg får være min egen litteraturkritiker et øyeblikk: man «fantaserer». Det er med andre ord en tankeforbrytelse riksadvokaten prosederer her. George Orwell må han da i hvert fall ha lest?

Forteller resten av passasjen at vi her har å gjøre med et offer, en vergeløs kvinne som trenger øverste påtalemyndighet som sekundærkrenket ridder for å beskytte sin ære? Jeg tror ikke det. 

Han spør også: «Har vi ikke kommet lenger enn at man synes det er greit å omtale kvinners utseende og ikke jobben de gjør?»

Kanskje ikke. Men la oss se på bevisene i saken, Busch. Her følger avsnittet FØR det som Busch, VGs bokblogger Sindre Hovdenakk og for alt jeg vet kanskje Schilling selv, opplever som så støtende og krenkende:

«Schilling er en tøffing. 47-åringen vinner atskillig respekt gjennom rettssaken for sine pågående utspørringer; hun biter seg fast og slipper ikke før det knaser i bein, som myten forteller om grevlingen. Egenhendig greier hun å snu inntrykket av Spesialenheten som en amatørmessig operasjon, og folk i salen som har forstand på sånt, spår henne en lysende fremtid. Underveis oppfatter vi at Schilling har søkt en vesentlig dommerstilling, men noe resultat av dette er ennå ikke kjent. Kriminelle har ingen grunn til å glede seg, for hun forakter dem.»

Gratulerer med narreluen, Busch. La oss håpe vi ikke må vente hele 50 år til neste gang.