Riksadvokaten takker av med brannfakkel om etterforskning

Han er ikke så vanskelig å få øye på, riksadvokaten, offentlig kjent som han er, der han går gjennom morgentravle Oslo S på tur til jobb. Etter å ha ankommet hovedstaden med tog fra sitt småbruk i Østfold – en reise han har gjort i mange år.

Det er få riksadvokater som kan gjøre som Tor-Aksel Busch; å ta offentlig kommunikasjon og være synlig i bybildet uten livvakt og privatsjåfør. Mange husker ennå Giovanni Falcone som i 1992 ble drept av en bilbombe i Palermo. Drapet var bestilt av mafiaen. Andre riksadvokater har fått helikoptertransport, mens de fleste andre har sjåfører og kjøres bevoktet.

Men ikke Busch.

– Det sier noe om det norske samfunn. Jeg har aldri hatt livvakter, men i stedet vært togpendler i mange år, hvor jeg har gått den samme ruta på vei til kontoret.

– Du har aldri opplevd ubehageligheter?

– Jeg har blitt snakket til noen få ganger, men har aldri lidd overlast, og jeg har aldri følt meg truet. Derimot har det vært henvendelser fra andre reisende, som har kommentert at de ikke har sett noen som passer på meg. Det tjener Norge til ære, sier Busch og smiler.  

En tysk leiebil

Likevel, det har vært perioder med økt patruljering rundt hans bolig. En bekjent av Busch observerte en gang for flere år siden at det stod flere personer ved en tyskregistrert bil 100 meter fra huset. Det så ut som om de fotograferte huset. Da de ble oppdaget, pakket de sammen og forsvant raskt fra stedet.

Den bekjente fulgte etter bilen og noterte registreringsnummeret. Det viste seg å tilhøre en tysk leiebil, hvor leietakeren hadde identifisert seg med falsk ID.

– Dette ble politiet urolig for. Ingen trodde personene tok bilde av mitt hus fordi det var spesielt fint. Da fikk jeg alarmer og direkte patruljering ved huset. Og vi gjennomførte noen øvelser sammen med familien. Det er klart at slikt satte et preg på familien, og var en belastning, sier Busch.

Han roser politiet, og takker i dag for god bistand de gangene det har vært behov.

– Selv da jeg sto på tunet med hagla i hendene, ble jeg møtt med et smil. Jeg hadde akkurat kommet hjem fra jakt da patruljen kom innom for sjekk. Straks fikk jeg avklart at jeg ikke bedrev egenbevæpning, forteller Busch.

Med et smil forteller han at han har hedret Falcones minne ved å kalle den ene jakthunden for Falconera.

– Uten at jeg er sikker på at Falcone hadde satt pris på akkurat det.

LES OGSÅ: Dette mener vi om Tor-Aksel Busch

44 år i lovens tjeneste

Busch sjekket inn i politi- og påtalemyndigheten da hovedkvarteret fremdeles var på Victoria Terrasse i 1976, og han skrev sin første tiltale kort tid etter.

– Fremdeles har jeg stort faglig utbytte og glede av å skrive gode tiltaler hvor gjerningsbeskrivelsen er presis og dekkende, sier Busch i dag.

Han har beholdt nærheten til de fysiske straffesakene ved selv å innta retten som utøvende aktor. Siste gang for Høyesterett i plenum var en krigsforbrytersak i 2011. Og han har vært personlig involvert i påtalespørsmål i konkrete saker.

– Statsadvokatene og politiet vet at jeg involverer meg, og at jeg ser saker fra hele landet, sier Busch.

Han mener det har bidratt til å skaffe legitimitet for å diagnostisere straffesaksbehandlingen og for å kunne stille krav.

– Jeg har vært komfortabel med å være en riksadvokat ikke bare på strategisk nivå, med styring ved hjelp av direktiver. Samtidig har jeg kjent på tungt ansvar gjennom avgjørelse av tiltalespørsmålet i krevende saker som for eksempel Orderud-saken og saken mot Eirik Jensen, sier Busch.

Tungt ansvar til tross:

– Jeg er veldig glad i denne etaten, sier han og slår ut med armene.

Det er nesten så han forsøker å favne de to etatene. Politiet og Påtalemyndigheten. Eller Politi- og påtalemyndigheten. I avslutningsintervjuet lar vi skilledebatten ligge.

Busch, og svært mange med han, mener den norske ordningen hvor politiet har integrert påtalemyndighet er både fornuftig og effektiv. Og at det er mekanismer som sørger for at bindingene mellom etterforskere og påtalemyndigheten ikke blir for tette.

Blir ingen «medienisse»

Når Busch forlater embetet den 1. november, lover han at han ikke skal bli det han karakteriserer som en «medienisse».

– Jeg lar meg fremdeles overraske over hvor mange som i media ytrer seg med stor autoritet, på bakgrunn av en tidligere jobb, om saker som de kjenner bare brokker av. Noen ganger kunne jeg nok hatt lyst til å ta til motmæle, men ofte blir det en polarisert diskusjon. Selv om det har vært enkelte lissepasninger, har jeg valgt å ikke følge opp.

– Hvor sterkt skal riksadvokaten være en premissleverandør i kriminalitetsdebatten?

– Jeg har hele tiden som riksadvokat kjent på en problemstillingen hva jeg skal mene noe om, hvor ofte skal jeg være synlig, og når jeg skal la være. Det kan være krevende. Hvis man blir for synlig for ofte i det offentlige rom, så bruker man seg opp, og får ikke nok kraft inn i de sakene som er viktigst. Å mene noe om alt, tror jeg undergraver den grad av autoritet denne stillingen bør ha. Men samtidig må man gi noe. Dermed har jeg levd i spenningsforholdet mellom å ikke bruke meg opp, og samtidig unngå å være usynlig.

Busch har tjent tilsammen 17 justisministre. Ingen av dem har noen gang forsøkt å binde Busch i den kriminalpolitiske debatten. Han har skrevet krasse høringsuttalelser til forslag fra ulike regjeringer. Både til politianalysen, og når regjeringen har foreslått strengere straffer.

– Jeg har aldri kjent ubehag fra politisk ledelse, selv ikke under arbeidet med 22. juli-prosedyren. Vi endte opp med en påstand om at gjerningsmannen var utilregnelig til tross for andre krav i det offentlige rom, og dette tok politisk toppledelse til etterretning uten forsøk på påvirkning i annen retning. Mine nordiske kolleger melder at de ikke kan gå imot eget fagdepartement. Jeg mener at det er en styrke ved det norske system at riksadvokaten har hatt den friheten. Vi har aldri lagt bånd på oss i den faglige debatten.

Lovfestet selvstendighet

Om kort tid blir riksadvokatens selvstendighet trolig lovfestet. Regjeringen har fremmet en proposisjon for Stortinget med forslag om å endre straffeprosessloven slik at påtalemyndighetens uavhengighet blir formalisert. Dette har man i Norge tatt for en selvfølgelighet. Uten at det blir lovfestet, kan dette imidlertid fort endres, slik man kan se eksempler på, også i vestlige land vi ofte kaller allierte.

Sist vinter fikk vi demonstrert påtalemyndighetens uavhengige rolle da den da daværende justisministers samboer ble pågrepet og arrestert etter ordre fra påtalemyndigheten. Uten at justisministeren på forhånd var varslet eller kunne påvirke beslutningen.

I høst ble Busch også tildelt den viktige Rettssikkerhetsprisen for sitt arbeid for nettopp rettssikkerheten og vern av den liberale rettsstat. Den kommende lovendringen tas i miljøet til inntekt for at Busch med dette har vunnet en viktig seier for rettsstatens prinsipper.

– Jeg føler jeg har blitt lyttet til av de ulike justiskomiteene. De har vært raske til å lese riksadvokatens høringsuttalelser, og jeg har sett at de har lagt stor vekt på våre bidrag, sier Busch.

– Hva har vært ditt overordnede mål som riksadvokat?

– Målet ble klart underveis. Det overordnede målet har vært å bidra til å opprettholde og videreutvikle den liberale rettsstaten. Med det mener jeg at straff skal brukes med vett og forstand, og ikke misbrukes. Vi må ta vare på både ofre og gjerningspersoner når vi stiller dem til ansvar. I Danmark har man innført dobbelstaff for kriminalitet som skjer innenfor enkelte områder i et forsøk på stanse kriminaliteten. Når norske politikere ønsker det samme, sier jeg at det er et dårlig forslag.

Busch ønsker seg heller 15 etterforskere og påtalejurister for å kunne følge opp.

– Det virker bedre mot kriminaliteten. En akseptabel etterforskning er svært viktig for å beholde rettsstaten, understreker han.

Allerede som ung statsadvokat var Busch opptatt av at soningen skulle være human. Han var medlem av tilsynsrådet for Ullersmo landsfengsel i noen år, og kom da på uanmeldt besøk for å snakke med fangene.

– Det var en veldig nyttig erfaring, men samtidig rart at en som først skulle sørge for å få dem inn i fengsel, senere skulle kontrollere om de hadde det bra.

I denne egenskap møtte han også spiondømte Arne Treholt, som han hadde aktorert mot. Busch bedyrer at de hadde en nyttig og hyggelig samtale.

Kapasitetsbekymringer

Busch følger våkent med på hvordan politireformen virker. Og han ser tegn han bekymrer seg for. Sverige gjennomførte sin politireform atskillige år før Norge.

– Ja, jeg bekymrer meg for tilstanden i Sverige. De er et naboland som i stor grad ligner på Norge. Men der sliter de voldsomt med gjengkriminalitet. Hos etterforskerne ligger det over 600 uoppklarte drap. De har dødelige skyteepisoder med mange gjerningspersoner involvert. De ser hevnoppgjør følge hevnoppgjør. Og de stadig yngre gjerningspersonene kan kalkulere med at det er stor sjanse for å slippe unna, når bare ett av fem gjengdrap blir oppklart og gjerningsmannen stilt for retten. Mangel på risiko for å bli tatt, blir på mange måter styrende for den kriminelle virksomheten. Når politiet ikke kan løse sine primæroppgaver, blir privat hevn virkemiddelet, sier Busch.

Han er opptatt av å trekke paralleller til norske forhold.

– Det er for lite påaktet at hvis man mister kontrollen, blir det nærmest umulig å slå kriminaliteten tilbake. De kriminelle får fotfeste, og man får mafialignende tilstander med de konsekvenser det får for rettsstaten. I Sverige har de opprettet enheter for gamle uoppklarte saker. I haugen ligger 130 drap. Lederen av gruppa har fått syv etterforskere til å gjøre den umulige jobben. Dette må vi unngå i Norge. Vi må rett og slett ha en akseptabel innsats mot den organiserte kriminaliteten.

Avslutningsintervjuet er i ferd med å gli ut av formen for avslutningsintervjuer. Busch griper kaffekanna, og skjenker opp nok en kaffekopp til oss begge. Han har fått los, dette er viktig for ham. Og for kriminalitetsbekjempelsen.

Så lener han seg tilbake i stolen, og sier:

– I Sverige begynte det rundt år 2000. Jeg hadde oppnevnt en arbeidsgruppe som så på metodikken ved etterforsking av uoppklarte drap. I 2002 skrev de at de var bekymret for nedbygging av etterforskningskapasiteten i Sverige. Senere slo dette til, og resultatet ser vi i Sverige nå. Det er det eneste landet jeg vet om som registrerer bruk av håndgranat! Faktum er at det i dag er dobbelt så stor sjanse for å bli drept i Sverige sammenlignet med Norge. Dette har vært sterkt medvirkende til at jeg har argumentert for å opprettholde etterforskningskapasiteten her i landet. Det bekymrer meg hvis vi mister taket. Da vil vi fort kunne kjempe en håpløs kamp, sier Busch.

Han advarer mot en situasjon der publikum blir oppgitt fordi at politiet ikke gjør det som forventes.

– Da settes det i gang tiltak. Vi må ha et politi og en påtaleinnsats som bidrar til å beholde rettsstaten. Jeg er usikker på om man på politisk nivå helt forstår viktigheten av en god etterforskningskapasitet. I dette ligger også å sikre en anstendig lønn som etterforsker, for å tiltrekke seg de gode etterforskerne som evner å drive sakene mot oppklaring. Jeg har flere ganger også spurt PF-leder Sigve Bolstad om hvor godt Politiets Fellesforbund (PF) egentlig jobber for dette, sier Busch.  

Liket i fryseboksen

Han har vært innom mange saker i sin lange karriere i påtalemyndigheten, Tor-Aksel Busch. En sak som gjorde et sterkt inntrykk tidlig i karrieren, var en mann som hadde drept sin stesønn i et badekar.

Mannen var misfornøyd med stesønnens skoleprestasjoner og fysiske trening. Han la liket i en fryseboks i første etasje i blokka der de bodde, og deretter meldte han stesønnen savnet, med den følge av at politiet satte inn store ressurser på å lete. Til slutt fant de den drepte i fryseboksen.

– Dette var en av de første drapssakene jeg hadde som statsadvokat, sier Busch.

En av politimennene som fant barnet, var en kjent håndballspiller, og kraftig i klypa. Dagen før politimannen skulle vitne i retten, ringte han Busch og fortalte at han da gutten ble funnet, hadde grepet tak i mannen, holdt ham mot veggen med et grep rundt halsen, mens han spurte: «Har du drept ham??»

– Politimannen fortalte meg om dette, og lurte på hva han skulle si i retten. Mitt svar var: Du skal si det akkurat som det var. Så skulle jeg om nødvendig forklare retten om situasjonen.

Mannen fikk 20 års fengsel og 10 års sikring. Etter at soningen var begynt, ville han snakke med Busch på cella.

– Jeg var usikker på om det var lurt, men ble med inn på cella uten noen av vaktene der. Jeg innrømmer at jeg satt ytterst på stolen i tilfelle noe skjedde. Men vi hadde en samtale som var preget av at drapsmannen var opptatt av å få en nærmere forklaring på hva sikring og prøveløslatelse var. I dag er det et mindre homogent kriminelt bilde, og vi ser ikke lenger samme respekt for offentlige etaters virksomhet. Kanskje har det å gjøre med hvor de kommer fra. I dag ville jeg nok ikke gått alene inn på ei celle på Ullersmo, selv om jeg tror mange respekterer at man har en påtalemyndighet og den jobben vi gjør. Hvis man er rettferdig og spiller med åpne kort, så blir man gjennomgående respektert, mener Busch.

Uheldig reformnavn

Den avtroppende riksadvokaten er ikke ferdig snakket om tilstanden i Sverige. Slik vil han nemlig ikke ha det i Norge.

– Vi er to i utgangspunktet like land, som nå har veldige forskjeller. Foreløpig. Foreløpig er det annerledes i Norge enn i Sverige.

Busch lar dette henge litt i luften.

– Vi har meget god oppklaring av drapssakene. Men det er sårbart, advarer han.

Noe av nedgangen i politiets aktivitet mot kriminelle miljøer tilskriver han arbeidet med politireformen.

– Vi vet at politiet har stått i en meget stor omstilling. Alle har erfaring med at det blir et produksjonstap under omstilling. Nå er reformen der, og den går ikke over. Jeg ser at forsker Christin Thea Wathne ikke får særlig akklamasjon eller oppmerksomhet når hun gjør sine undersøkelser med tanke på hvordan reformen virker, sier Busch.

Han mener det var uheldig å kalle det «Nærpolitireformen».

– Profesjonalitets- og kvalitetsreform, det burde vært terminologien, sier Busch.

– Hva tenker du om at regjeringen har krevd effektiviseringsgevinster mens arbeidet med reformen har pågått for fullt?

– Det ligger i svaret over. Det er all grunn til å holde beredskapen høyt når det gjelder kriminalitetsbekjempelsen. Dette er skjørt, og vi kan fort få andre resultater enn det vi ser i dag, advarer Busch.

Riksadvokatembetet hadde tidligere i år inspeksjon hos Økokrim, blant annet ved enheten for finansiell etterretning. I rapporten slås det fast at enheten oversender «en lang rekke […] gjennomgående grundige og godt dokumenterte» anmeldelser til politidistriktene, men at andelen «henleggelser uten etterforskning er for høy».

– Det bekymrer meg i stor grad, og vi bruker sterke ord når vi beskriver manglende aktivitet fra politiets side. Finansorganisasjonene er pålagt å rapportere om mistenkelig aktivitet, men det meste henlegges av politiet. Det undergraver hele systemet. Vi, politiet og ikke minst politisk nivå må være klare over at økonomiske motiver er grunnlaget for nesten all kriminalitet. Hvis man ikke reagerer på varslene fra disse som håndterer dette, får enkeltpersoner drive upåaktet hen.

I rapporten beskrives det som «lite tilfredsstillende» at anmeldelsene ikke «blir tatt på tilstrekkelig alvor og gis nødvendig prioritet».

– Riksadvokatens rapport etter inspeksjonen hos Økokrim kan beskrives som en diagnose av den totale etterforskningskapasiteten i distriktene. Jeg er bekymret for flere områder knyttet til etterforskning og iretteføring. Vi må holde trykk mot den organiserte kriminaliteten. Og vi må ha en akseptabel innsats mot økonomisk kriminalitet. Det er nødvendige forutsetninger i vårt demokratiske system, at vi med styrke bekjemper økonomisk kriminalitet, sier Busch.

Bekymret Busch

Han påpeker at det er alvorlige signaler når viktige aktører som skattedirektøren, NAV-direktøren, og konkursrådet tegnet et enhetlig bilde av en for negativ innsats mot økonomisk kriminalitet.

– Det bekymrer meg rett og slett. Får vi ikke orden på dette, vil det tvinge seg frem andre systemer hvor man går vekk fra etterforskning og straff, til administrative systemer som vil konkurrere med det systemet vi har i dag. Det vil gjøre noe med bruken av straff som et preventivt tiltak for å forhindre kriminalitet. De alvorligste sakene skal og må være gjenstand for ordinær straffesaksbehandling med de rettssikkerhetsgarantier som der ligger.

– Taper kampen mot økonomisk kriminalitet ressurser til satsingen mot vold- og overgrepssaker?

– Vi gjør mye bra for å bekjempe overgrep mot kvinner og barn. Likevel ser vi at antall overgrepssaker øker i et omfang som aldri før. Vi har fremmet lovendringsforslag som gjør at vi bedre kan håndtere de store overgrepssakene vi ser på nett. Omfanget kveler kapasiteten i dag, svarer Busch.

Han bruker to overgrepssaker i Øst politidistrikt som eksempel, som alene la bånd på 20 etterforskerårsverk.

– Samlet har Øst politidistrikt 30 etterforskere til alle slike saker. De rekker rett og slett ikke alt. Hvis man ikke gjør noe med dette, så blir prioriteringene uhyre krevende.

Busch ser at de store, organisatoriske enhetene i politidistriktene spiller inn her.

– Ledere skal prioritere innsatsen. De ser bilder av babyer, barn og unge, og forslåtte kvinner, og det blir helt naturlig å styre innsatsen mot slike saker. Det foreligger som regel ingen anmeldelser i økonomisakene eller den som knyttes til organiserte kriminelle miljøer. De kan ha en diffus start, og det er ingen som med høy stemme roper om oppmerksomhet til disse sakene, sier han.

Busch mener det bør etableres egne, organisatoriske enheter i politidistriktene med ansvar for organisert kriminalitet og økonomisk kriminalitet, for å unngå at satsingen på disse områdene nedprioriteres.

– Vi må ikke prioritere oss bort fra en troverdig innsats på også disse områdene, sier Busch.

Han minner om hva som ødelegger demokratier.

– Det er korrupsjon og organisert kriminalitet. Manglende politiinnsats på disse områdene, kan føre til organisatoriske grep. Jeg har hele tiden advart mot de store organisatoriske enhetene, nettopp fordi politidistriktene kommer i en prioriteringsklemme hvor enkeltpersoners skjebne blir viktigere enn økonomi. Så glemmer man det store bildet, og verdien av en bred innsats fra politi og påtalemyndighet som bidrag til å opprettholde vårt demokratiske system, sier Busch.

Han advarer mot å svekke innsatsen på disse to feltene.

– Rettsstaten kan komme under press i løpet av kortere tid enn det jeg liker å tenke på. Dette er store spørsmål. Å sette ord på disse utfordringene og konsekvensene av for liten innsats, er meningsfylt arbeid, sier Busch.

Mer av mye

Intervjuet nærmer seg slutten. Busch skal haste videre til nye avtaler. Han slipper likevel ikke unna det obligatoriske spørsmålet alle kommende pensjonister må svare på:

– Hva nå?

– Det blir forhåpentligvis ikke så drastisk som PF annonserte på sin lederkongress i forrige uke. Der var jeg satt opp på programmet med «Riksadvokatens siste time».

Han smiler.

– På en gård er det mange oppgaver, listen er lang over ting som skal gjøres. I tillegg skal jeg lese, trene og jakte mer. Og kanskje bevege meg mot noe større bytte enn det jeg får på fuglejakt.

Fremdeles holder han motorsaga skarp, men takker nei til å stille opp på bilde med skarpslipt øks. Men han mener med et smil at han nok ville vunnet VM i motorsag i klassen for riksadvokater. Kanskje som eneste deltager. I tillegg får barnebarna mer tilgang til en bestefar, som nok har flere røverhistorier enn de fleste andre bestefedre.

Men skulle telefonen ringe, og noen spør om hjelp med påtalefaglige spørsmål, er Busch åpen for intellektuelle utfordringer.

– Ja, jeg håper det ikke blir helt stille på telefonen. Arbeidsglede og kraft har jeg. Og noen avtaler har jeg jo allerede.

Fra Justisdepartementet har han fått et brev. En bekreftelse på at hans oppsigelse er mottatt og at han er innvilget avskjed som embetsmann. Hans Brexit er følgelig med avtale. Nå er det endelig.

22 år som Riksadvokat, landets øverste påtalesjef er over den 1. november.