Samme opphav og samme jobb

Politiadvokat Camilla Ek Sørensen stirrer inn i to øyne på den andre siden av bordet. Hun kjenner de øynene godt.

– OK, vær helt ærlig nå. Var du litt misunnelig da jeg fikk meg jobb her i Romerike politidistrikt, eller var du utelukkende glad på mine vegne?

Edith Ek Sørensen, tvillingsøsteren, holder på blikket et par sekunder.

– Utelukkende glad på dine vegne.

Det er stille. Camilla smiler lurt.

– Tror du ikke på meg? spør Edith overraska.

– Ikke helt. Jeg tror du var litt sjalu, svarer Camilla.

Hun ble født 14 minutter før søsteren sin for 30 år siden. I et par år, etter videregående skole så det faktisk ut som om de to skulle gå hver sin vei. Camilla siktet seg inn på Politihøgskolen. Edith ville studere juss fordi det var nyttig. Men det var kanskje enklere sagt enn gjort.

Samme stilling i samme distrikt

I likhet med søsken flest har de vokst opp rundt samme frokostbord og vært på de samme feriene. Siden de er tvillinger har de også gått i samme skoleklasser og vært i de samme bursdagsselskapene. Men der mange søsken skiller lag, har Camilla og Edith holdt sammen. De jobber begge som politiadvokater i Romerike politidistrikt.

- Da jeg jobbet som ufaglært betjent i Kriminalomsorgen ved siden av krimonologistudier, ble jeg interessert i strafferett. Jeg gjorde som Edith og studerte jus, og for to og et halvt år siden begynte jeg som politiadvokat her, forteller Camilla.

Hun trivdes så godt at hun anbefalte søsteren om å søke det samme.

- Jeg begynte som advokatfullmektig etter jusstudiene. Men jeg merket at jeg ikke trivdes så godt med den kommersielle og litt tørre forretningsjusen jeg jobbet med. Jeg ville i stedet jobbe med mennesker, og Camilla likte denne jobben så godt at hun mente jeg også burde jobbe her, sier Edith.

Dermed fikk begge seg jobb i politiet. Men ledelsen ved distriktet sørget for at de fikk kontor i hver sin korridor fra første dag.

- Det var nok bevisst. Jeg tror de var redde for å ta feil av oss, smiler Camilla.

Ringer hverandre for hjelp

Nå sitter de begge i et rom på politistasjonen som kalles Biblioteket. Bak dem star bokhyller fylt med ulike årganger av det de begge er satt til å omsette i praksis. Norges lover. Noen av bokryggene er fillete og brune. Andre nyere og røde, med blank gullskrift. Å være to på jobben har sine fordeler når søstrene må dykke inn i paragrafene, mener de.

- Vi ringer ofte hverandre hvis vi lurer på noe, forteller Camilla.

Hun mener de er best på hver sine områder.

- Jeg har kanskje alltid vært mer spenningssøkende enn Edith. Da jeg var yngre hadde jeg ønske om å søke Politihøgskolen. For meg var ikke selve jusstudiet så spennende, jeg var mer opptatt av hva jeg kunne bli med det. Derfor ville jeg bli politi først, sier Camilla.

- Og jeg er nok mer teoretiker enn deg, svarer Edith.

- Mens Camilla jobbet ved siden av studiene, leste jeg. Sånn er det nok i dag også. Hvis jeg har vakt som jourhavende jurist, som krever praktiske og litt raske avgjørelser, kan jeg ringe Camilla. Hvis Camilla for eksempel lurer på noe om straffeprosess i retten, ringer hun meg, forklarer Edith.

Politiverdiene viktigere enn penger

Av og til hjelper de hverandre med saker. Men Camilla jobber i gjengangerprosjektet på Romerike og Edith i allmennavsnittet. Derfor er ikke alle arbeidsoppgavene helt like.

- Kollegaene våre skiller oss uten problemer. Og jeg tror de var opptatt av å behandle oss hver for seg da vi startet, sier Edith.

- Men dommere og andre advokater i retten tar feil. Forrige uke ringte de fra retten til meg i forbindelse med noen dokumenter som var blitt levert, men det var Edith som hadde vært i retten, ikke jeg. Og av og til er det sånn at ikke alle tenker over at vi lever hvert vårt liv. Sentralbordet kan for eksempel ringe meg og spørre hvor Edith er. Men jeg vet jo ikke alltid det bedre enn de gjør, slår Camilla fast.

De er begge glade for at de endte opp i politiet. Og i Romerike politidistrikt. Ifølge Camilla ivaretar de som politiadvokater helt andre verdier enn det andre forretningsorienterte jurister gjør.

- Mange synes store firmaer er givende. Det er der pengene ligger. Men her forholder man seg til sårbare mennesker. Det stiller krav til hvordan du skal håndtere mennesker i en vanskelig livssituasjon, enten som offer, pårørende eller gjerningsperson. Og vi straffer kriminalitet. Det er mye mer meningsfylt og vi har en viktig samfunnsrolle.

Søsteren er enig.

- Man blir personlig engasjert av jobben, og i saker og politiske strømninger. Man møter ulike dager og ulike mennesker, sier Edith.

- Det kan være utfordrende og vonde saker å jobbe med i jobben. Da er det fint å ha hverandre.

Mulige konkurrenter i framtida

Edith og Camilla deler fortid. Nå er de også på samme sted og er glade for det. Men framtida er de ikke helt sikre på.

- Er det noen ulemper ved å være to tvillingsøstre på samme jobb?

- Det kan jo være at vi konkurrerer litt mot hverandre. Det var vi klar over da vi startet. Det ligger litt i naturen at vi konkurrerer. Vi vil gjerne vinne diskusjonene, men på jobben bruker vi det prestasjonsfremmende, mener Edith.

- Man vil jo være best mulig i jobben. Jeg må innrømme at jeg vil være bedre enn deg teoretisk av og til, siden du er mer den typiske juristen enn meg, sier Camilla.

- Gjør du? Det visste jeg ikke, svarer Edith. Hun ser over på søsteren før hun fortsetter.

- Det kan bli litt problematisk hvis vi vil ha samme jobb i framtiden. Vi vil jo begge jobbe med påtale, og vi søker med samme bakgrunn. Kanskje er vi på ulike stadier i livet, men det er fort de samme jobbene som blir aktuelle for begge. Så vi må nesten trekke lodd eller gjøre en avtale om hvem som kan søke.

- Nei, the winner takes it all! utbryter Camilla, og legger til at hun snart leder 2-1 i mastergrader.

- Du har 14 minutter lenger livserfaring, det får holde, svarer Edith bestemt.

- Og masteroppgavene må vi nok kanskje utligne.

På plassen foran politistasjonen i Lillestrøm tar vinden fra Nitelva tak i håret til de to tvillingene. De jobber i samme by som de gikk på skole i. Å få et par år på forskjellige steder var sunt, mener Edith.

- Jeg tror vi hadde godt av å være fra hverandre etter videregående.

Kanskje var to år nok. Ifølge tvillingene selv, ringer de hverandre fire ganger om dagen også i helgene. Men de er likevel litt uenige i hvor ofte de egentlig har behov for å være sammen.

- Nå kjenner jeg at når Camilla har vært borte en stund, så er det nok, forteller Edith.

- Jeg er avhengig av å vite at du har det bra når du er borte. Men vet jeg det kan du bære borte et par uker eller en måned, sier Camilla

- Så lenge? For meg er en uke nok, fastslår Edith.

Men de er også enige om at litt ulikhet kan være sunt. I alle fall mener Edith at det ser ganske teit ut utenfra hvis de går tur samtidig med hundene sine.

- Vi har begge samme type hund. En dvergdachs hver.

Eller hvis de skulle kjøre inn på samme parkeringsplass og parkere samtidig, legger Camilla til.

- Vi har samme bil også. Den eneste forskjellen er ett siffer i nummerplata. En sort golf hver.