– Siden jeg som politi har påtatt meg å ivareta norske borgeres trygghet, kan jeg ikke si meg enig i at narkotiske stoffer bør tillates

Jeg leser med stor undring innlegget der Bård Dyrdal nok en gang ønsker å debattere norsk ruspolitikk. Jeg er av den oppfatning at vi alle har rett til egne meninger, og at man skal får ytre disse, og jeg synes også at å debattere rundt ulike synspunkter kan være forfriskende og kunnskapshevende i de fleste tilfeller. Det jeg imidlertid sitter igjen med etter å ha lest denne artikkelen er at jeg egentlig ikke ønsker om å debattere med denne "debattanten" – ganske enkelt fordi man ikke følger de enkleste og mest grunnleggende debattregler;

Respekt for andres meninger, og respekt for kunstformen "å debattere".

Jeg tenker på hvordan Bård Dyrdal ønsker å bli møtt av andre debattanter når han omtaler andres argumentasjon som «bullshit», omtaler seg som den eneste i politiet som forstår den norske befolkning i form av å se «sannheten» rundt norsk ruspolitikk og skriver at «mine kolleger ikke klarer å påbegynne endringsarbeid på egen hånd», samt at «informasjonsbehovet i politietaten er stort, og alt av saklig informasjon utenfra avvises hovedsakelig som propaganda fra ruselskere». Når man så er av den oppfatning at den sannhet man selv hevder krever så drastiske tiltak at man ønsker å være medlem av grupperinger som er hemmelige/anonyme i sin kamp for en sak, finner jeg det vanskelig å se hvor invitasjonen til dialog og meningsutveksling ligger.

I all den tid jeg har jobbet i denne etaten, er jeg helt klar på at mitt virke har vært drevet av et grunnleggende ønske om å ivareta befolkningen. Et virke som er styrt av de lover og regler samfunnet har satt oss til å forvalte. Det er altså det samfunnet jeg lever i som faktisk til enhver tid setter standarden for de lover og regler vi har i dette landet. Som politi har jeg tatt har jeg den dypeste respekt for det yrket jeg har valgt å utøve, således også de til enhver tid gjeldene lover og regler. Skulle jeg komme i dyp konflikt med de lover og regler jeg er satt til å ivareta, eller rett og slett miste troen på dem – ja, da har jeg den mulighet at jeg kan finne meg en annen jobb. Dette fordi det faktisk til enhver tid er et flertall i samfunnet som ønsker de lover og regler vi per i dag forvalter i justissektoren, og det er også slik i et demokrati at det er flertallet som bestemmer – og jeg oppfatter det som trygt og godt.

Jeg har i mine år i politiet alltid blitt oppfattet som tydelig, og med en stemme som «tør si hva jeg mener». Imidlertid sier seg selv at i kraft av yrket man selv har valgt, vil måtte følge strenge etiske retningslinjer. Vi er en del av en maktinstitusjon i samfunnet, satt til å forvalte de til enhver tid gjeldene lover og regler – og det vil si at jeg synes man skal være svært korrekt i formen man velger, dersom man engasjere seg både offentlig og mot de lovene vi faktisk «tar» andre for å bryte. Det må gjelde for alle typer debatt.

Slik teksten er formulert i denne artikkelen oppfatter jeg at Dyrdal, med bakgrunn i at han selv ser seg som en enslig stemme i sitt syn på legalisering/avkriminalisering, mener en hel etat enten ikke har kunnskap nok, ikke tør eller rett og slett ikke har forstått det han har forstått? Jeg selv ser ikke et slikt utsagn som en god åpning på en debatt, og jeg tror formen på den ønskede debatten med fordel kunne vært lagt på et litt mer verdig nivå, så hadde kanskje andre ønsket å komme med sine synspunkter?

På generelt grunnlag er min oppfatning at politifolk er helt klare i sitt syn på ulovlig narkotika – at dette fortsatt skal være en forbudt substans, og at man derfor ikke har sett nødvendigheten av å gå ut å forsvare sitt standpunkt i det offentlige rom – det ligger implisitt i det at man er politi og har påsatt seg de oppgaver som følger med det yrket.

Så klarer jeg heller ikke helt å la være å kommentere noe av selve innholdet i artikkelen, da jeg selv føler at jeg er meget godt opplyst rundt tema narkotikakunnskap, og har jobbet tett på denne problematikken i mange år. Jeg vil da presisere at jeg i tillegg til å jobbe tett med emnet, også både leser alt fra «Freakforum», artikler om legalisering, rapporter fra andre land m.m. – slik at jeg da altså ikke burde kvalifiserer i kategorien Dyrdal beskriver som de som «avviser saklig informasjon utenfra».

Jeg synes aller først det blir svært spesielt å hevde at norsk politi ikke «har tatt noen maktmennesker som er knyttet til denne milliardindustrien i Norge». I beste fall er dette saker Dyrdal ikke har rukket å sette seg inn i i den perioden han selv hevder å ha lest seg opp på temaet, eller i verste fall en undergraving av dyktige kolleger. Siden dette er en offentlig arena går jeg ikke ut med navn på mennesker som er straffedømt i nettopp slike store saker, og som i høyeste grad har representert makt i denne industrien – men skal med glede drive internt opplysningsarbeid rundt dette tema.

At markedet er stort og tilgangen deretter, er ingen hemmelighet, men slik er jo dynamikken innen alle de kriminalitetsområder vi er satt til å bekjempe – og slik jeg oppfatter Dyrdal er det jo kun ruspolitikken han er ute etter å endre, ikke kriminalpolitikken som sådan.

Både tobakk og alkohol er legale rusmidler i Norge, men ulovlig innførsel av slike varer er enorm – og selv om vi tar noen er det alltid noen som står klare til å overta. Dersom Dyrdal mener at det å legalisere/avkriminalisere cannabis vil endre på mengden ulovlig innførsel av denne type vare, synes jeg historikken rundt de nevnte rusmidlene sier det stikk motsatte. Det er ikke slik at legalisering av enkelte typer kriminalitet faktisk er en løsning på et problem – de fleste saker politiet jobber med er mye mer komplekst sammensatt enn som så. Våre «kunder» driver sjeldent innenfor kun en form for kriminalitet, og å legalisere deler av virksomheten de driver med vil etter min mening ikke kunne sees dithen at politiets hverdag skulle bli mindre travel eller kreve mindre ressurser.

Narkotika kommer jo også i pilleform fra legemiddelindustrien. Vi har et generelt stort pilleforbruk i dette landet, og med det tenker jeg på reseptbelagte varer. Det er altså lovlig narkotika, og legalt i den form av at man kan få resept på dette. Likevel er det er en stor innførsel av tabletter til Norge, og selv om mange av disse tablettene altså kan forordnes hos lege – kommer de inn til landet i store mengder som smuglervarer. En noe forenklet forklaring på at slikt fortsatt smugles inn i store mengder, til tross for at man kan skaffe seg dette legalt, er prisene på smuglervarer. Innsmuglet Rivotril fra Ungarn og Romania er helt klart billigere enn den du kan kjøpe her, og denne priskrigen har jeg ingen tro på at vil endre seg om man for eksempel skulle legalisert tabletter, med narkotisk virkestoffer tilsvarende cannabis.

Som en digresjon rundt tematikken i legaliseringsdebatten, kjenner jeg på følgende sammenlikning. Vi har gjort bæring av kniv på offentlig sted ulovlig. Nå ser det jo ut til at et slikt forbud absolutt ikke medfører nedgang i antallet grove voldshendelser ved bruk av kniv. Skal vi da bruke argumentasjonen som ligger til grunn for legaliseringsdebatten i ruspolitikken, ja da må vi legge til grunn de sammen momenter i denne type kriminalitet – altså bør vi legalisere bruk av små kniver, som ikke gjør så mye skade eller legalisere risping med kniv? Vi klarer jo åpenbart ikke få bukt med dette problemet, så da er jo pr definisjon denne politikken feilslått, og da er jo tilsvaret til dette å legalisere den minst skadelige formen for kriminalitet. Eller?

Dyrdal kommer også med en utdatert og feilaktig påstand.  Han hevder at Norge ligger på Europatoppen hva «overdosedødsfall» angår.

EMCDDA (European Monitoring Centre for Drugs and Drug Addiction) har hovedsete i Lisboa i Portugal, og er det ansvarlige organ for innhenting av data, samt å føre statistikker på blant annet dødsfall som skyldes forgiftning.

Det er faktisk mange år siden benevnelsen «overdosedødsfall» ble strøket. Dødsfall som skyldes forgiftninger rapporteres inn i alle Europeiske land etter en egen kriteringkode), med statistiske fellesnevnere som skal være oppfylt. I mange år tok EMCDDA imot disse innmeldte dødsfallstatistikkene fra landene uten egentlig å kvalitetssjekke hva som ble meldt inn. De foretok endog sammenlikninger av data landene imellom, og i denne sammenheng kom Norge svært dårlig ut.

Etter hvert begynte EMCDDA å undersøke mer omkring de innsendte data fra de forskjellige land, og man kom frem til at innmeldingen og statistikkføringen ikke var av god nok kvalitet. Av momenter man blant annet fant utfordrende var; forskjellene i definisjoner rundt hva det enkelte land faktisk selv definerte og registrerte som et forgiftningsdødsfall, kulturelle forskjeller rundt rapportering av denne type dødsfall, samt utfordringene med blandingsmisbruk av lovlige og ulovlige substanser. Man fant også at land som f eks Norge var svært pliktoppfyllende i sine innmeldinger, i motsetning til en rekke andre land – og dette medførte at tallene vi meldte inn ble svært høye i forhold til mange andre land. Da EMCDDA ble klar over at forskjellene var så vidt store, ble denne innrapporteringen endret. Det medførte blant annet at det å sammenlikne data fra de ulike land ikke lenger gjøres, og det er heller ikke mulig å si på hvilken måte Norge står i forhold til andre europeiske land, hva forgiftningsdødsfall angår.

Jeg ønsker ikke å bagatellisere at mennesker dør av forgiftning i dette landet, men ønsker at data rundt slike dødsfall ikke skal brukes feilaktig.

Videre står det at «mange tollere, politifolk og jurister har bygget gode karrierer som krigere, og det er nå på tide at de som er i lederposisjoner snur seg tilbake og ser hvem som ligger igjen på slagmarken». Jeg må tilstå at jeg ikke helt oppfatter hva Dyrdal mener, men oppfatter det slik at han kan mene at politifolk og tollere har tjent godt på å gjøre jobben sin – på bekostning av blant annet rusmisbrukere. Dersom dette er feil oppfattet, ber jeg om forståelse for at utsagnet faktisk kan oppfattes slik. Påstanden fremstår noe underlig all den tid Dyrdal selv jobber med å etterforske alvorlig voldskriminalitet, som i stor grad kan knyttes opp mot nettopp narkotikamisbruk – og dette er en avdeling som absolutt legger ned store ressurser i å etterforske disse sakene grundig, med påfølgende lange arbeidsdager, og derav overtid.

Når det gjelder den beskrevne «slagmarken som ligger igjen» – kjenner jeg en inderlig tristhet over utsagnet. Jeg kjenner mange usedvanlig dyktige og dedikerte politifolks innsats – ikke slik det beskrives som å måtte «avgi pisseprøver så lenge politiet mener det er behov for det». Nei, jeg kjenner politifolk som både på jobb, og på fritida si, følger opp rusavhengige, hjelper til med å få folk inn på avvenning, hjelper med bosteder, søknader på alt fra stønader til jobber m.m. Med slike utsagn, som kan fremstå som kunnskapsløshet, tilrettelegger man heller ikke for en dialog eller en debatt.

Det må også påpekes at avdeling han jobber ved, blant annet etterforsket Halloween-drapet, et drap begått i rus på et narkotisk stoff Dyrdal er talsmann for at bør legaliseres.

Det er faktisk slik at Tetrahydrocannabnol (oftest forkortet som THC) ikke er det eneste virkestoffet i narkotikaen Dyrdal ønsker å legalisere/avkriminalisere. Stoffene inneholder en rekke virkestoffer - noen av disse er psykosefremkallende, andre er psykosedempende – og blandingsforholdet mellom disse virkestoffene har brukeren ingen mulighet for å fastslå forut for inntak av disse såkalte "snille og ufarlige" stoffene. Dersom blandingsforholdet har et forhøyet innhold av psykosefremkallende virkestoffer, utsetter brukeren seg for å kunne pådra seg psykoser – som igjen kan føre til handlinger som det over nevnte drapet, og som også har vært faktor i en rekke alvorlige voldshandlinger. Vi har den samme utfordringen innfor dopingkriminalitet – som altså kun for kort tid siden ble gjort ulovlig, av samme grunn sin nevnt over. Blandingen brukerne tilfører kroppen varierer fra dose til dose, og det er ikke mulig å forutsi hvilke påvirkninger dette har på brukeren før man har inntatt dette – og også innenfor dopingmiljøet ser man et høyt antall saker med alvorlig og omfattende voldsutøvelse. Siden jeg som politi har påtatt meg å ivareta norske borgeres trygghet, kan jeg ikke si meg enig i at slike stoffer bør tillates brukt/avkriminalisert.

Avslutningsvis finner jeg Dyrdals omtale av Norsk Narkotikapolitiforening uverdig. Dette er en forening som består av flere tusen polititjenestemenn/-kvinner, tollere og fengselsansatte. Foreningen har et styre med en leder, og har videre en generalsekretær ved navn Lars Holmen, og det var ham Dyrdal møtte til debatt på radio – ikke slik Dyrdal skriver i sin artikkel; «NNPF-lederen». Dette er en person som i flere tiår har brukt hele sin tid på å innhente informasjon om hele det narkotikapolitiske bildet. Når han møter til debatt representerer han altså ikke sitt eget syn på tema som debatteres, men representere en stor gruppe tjenestemenn. Det å kalle dine kollegers ståsted for «bullshit argumentasjon», blir for meg ganske oppsiktsvekkende, og jeg ser ikke noen grunn til å måtte debattere på at dette ikke blir en verdig form for meningsutveksling. Jeg synes det blir ekstra spesielt med tanke på at Dyrdal trakk seg fra den offentlige debatten tidligere, da han oppfattet den som slitsom – vel, da burde han være den første til å prøve å opptre forbilledlig selv.