Sjef i fremste rekke

Scenen kunne vært hentet fra en hvilken som helst arbeidsplass. Klokken har for lengst passert arbeidstid, men de ansatte er fortsatt på kontoret. Dypt konsentrerte sitter menn og kvinner foran PC-er og jobber. På møterom diskuteres det. På bordet, overtidsmat.

Det kunne egentlig vært hvor som helst. Men to ting skiller denne overtidskvelden fra andre overtidskvelder: Det er midt i fellesferien. Og det handler om nasjonens sikkerhet.

Norge vet det ikke enda, men hos Politiets Sikkerhetstjeneste (PST) ligger det troverdig informasjon om at en terrorhandling er nært forestående. Ferien er kansellert, og de PST-ansatte jobber på høygir.

– Det var en skjerpet situasjon, sier Bjørnland til Politiforum i dag.

– Men det var ikke noe panisk over det. I en slik situasjon går vi ikke rundt og er redde, men det arbeides konsentrert, og det var selvfølgelig en opplevelse av alvor. At dette var en bekymringsfull situasjon, det opplevde vi alle mann alle. Det var lange dager.

– Bor du på kontoret i en slik situasjon?

– Ja, i hvert fall i noen døgn så gjør man det. Da handles det inn pizza og sånn. Ikke noe lavkarbo.

Bjørnland snakker om overtidsmaten som om den var kjøpt inn til sluttførelsen av et lenge planlagt prosjekt. Rolig. Rasjonell. Som hun var under de nervepirrende dagene i sommer.

– I slike konkrete situasjoner som i sommer, å da ha evne til kognitiv tenkning, det tror jeg er greit. Å kunne holde hodet kaldt. Det handler om å tenke rasjonelt, å angripe en problemstilling.

Plukker de beste

Ganske nøyaktig tre år tidligere, var Norge like uforberedt og uvitende når bomben gikk av i Oslo sentrum og det utenkelige skjedde på Utøya. Den 22. juli 2011 er Bjørnland politimester i Vestfold politidistrikt, en stilling hun hadde innehatt siden 2005.

I etterkant av terrorangrepet blir også PST gjenstand for kritikk. Og 18. januar 2012 trekker PST-sjef Janne Kristiansen seg etter mistanke om mulig brudd på taushetsplikten. Når stillingen, et seksårig åremål, lyses ut, tennes interessen i Vestfold.

– Jeg hadde vært i politietaten i til sammen 20 år, som politijurist, påtalejurist, og politileder. Jeg tenkte at jeg var klar for et annet fagfelt, andre arbeidsoppgaver og utfordringer. Det var årsaken til at jeg søkte jobben, sier Bjørnland om beslutningen.

Noen måneder senere var jobben hennes. I dag er Bjørnland leder for en organisasjon som teller rundt 630 ansatte, hvorav cirka 130 er fordelt på PSTs lokalkontorer i politidistriktene.

– Jeg gikk fra å være en etatsleder i ytre etat til å bli sjef for landets sikkerhetstjeneste. Jeg tenkte at jeg her kom til å jobbe tettere opp mot politisk nivå, og visste at det ville bli noe helt annet enn det jeg var vant til. En nasjonal utfordring mer enn en lokal.

– Er det en mer krevende stilling å være PST-sjef, sammenlignet med politimesterjobben?

– Det er lengre dager. Fellesnevneren for Vestfold politidistrikt og PST er innsatsviljen og flotte kollegaer. Forskjellen er at PST sitter på nasjonale kapasiteter. Over år har man kunnet rekruttere de beste innenfor sine fagfelt. Når vi lyser ut en analytikerstilling, er det ikke sjelden at vi får 150 søknader. Vi kan virkelig plukke de aller beste, svarer 49-åringen.

Tid for utvikling

Da Bjørnland ble utnevnt til PST-sjef 8. juni 2012, hadde det gått nesten ett år siden terrorangrepet. Tjenesten hadde allerede selv gransket seg selv i en kritisk, egen rapport, og 22. juli-kommisjonens kritikk var ikke langt unna.

Men Bjørnland føler ikke at hun gikk inn som leder i en organisasjon som hadde behov for «opprydding».

– 22. juli-kommisjonen hadde noen konklusjonspunkter når det gjaldt PST. Det som var bra, var at den ikke hadde noen holdepunkter for å si at vi kunne ha fanget opp Breivik i forkant. Det var et godt utgangspunkt. Samtidig fant kommisjonen læringspunkter og forbedringspunkter også for PST. Men jeg hadde ikke noen opplevelse av at jeg kom til en tjeneste som var i noen form for krise, sier hun.

PST-sjefen kom likevel inn i tjenesten på et spesielt tidspunkt. Selv kaller hun det et «tidsvindu», som hadde åpnet seg som følge av 22. juli-kommisjonens rapport.

– Det var et momentum hvor man kunne gjøre endringer, og det var en opplevelse innad i PST om at «jo, det er nødvendig med endringer, og nå er tidsvinduet her for å få til det». Det tenkte jeg var viktig å utnytt, sier Bjørnland.

Hun opplevde at det var stor aksept og forståelse fra de ansatte om at det var nødvendig å gjøre grep for å bringe tjenesten framover.

– Det var ikke noen tung jobb for meg å si at her skal vi drive et omfattende organisasjonsutviklingsarbeid. Den forståelsen lå der. Så var det mer å sette retning på det.

– Vi måtte gjøre noe

Snart tre og et halvt år har kommet og gått siden 22. juli. PST har hatt over to år på å sette seg under sin nye leder. Samtidig har samfunnsbildet endret seg. I dag er radikaliserte, norske islamister langt høyere på agendaen enn for et par år siden.

Over 60 av dem - enkelte mener det kan være over 100 - har reist til Syria for å slutte seg til ekstreme islamistiske grupper. Minst 12 av disse fremmedkrigerne er drept. Og noen fryktes å ville returnere med mål om å gjennomføre et terrorangrep på norsk jord. Som i sommer, når alarmen gikk hos PST.

– Vi får inn slike tips med jevne mellomrom, og vi greier ofte å komme til en avklaring. Noen ganger dreier det seg om uriktig plantet informasjon og feil etterretning, andre ganger er dette reelt. Vi greier å stanse det. PST har tidligere pågrepet personer for blant annet planlegging av terrorvirksomhet. Vi har også brukt andre virkemidler som gjør at personer som har slike intensjoner skrinlegger planene sine, forteller Bjørnland.

Det klarte ikke PST i sommer.

– Vi greide ikke å komme til en avklaring og avkreftet eller bekreftet hva er det vi egentlig står i. Det var en tidsavgrenset trussel, noe skulle skje i slutten av juli måned, det skulle skje et terrorangrep i Norge. Og det var personer på vei fra Syria til Norge for å gjøre det.

Informasjonen kom PST i hende rundt en uke i forkant av at befolkningen ble varslet.

– Da gikk det i høyt tempo her, for å prøve å få avdekket hva er det vi står overfor. Vi avbrøt ferie, det ble jobbet så å si døgnet rundt, så kom vi til et punkt hvor vi innså at vi får ingen avklaring, vi er nødt til å gjøre noe. Det vi kunne gjøre, var å ruste sikkerheten, og det skjedde i samarbeid med politiet, forteller Bjørnland.

24. juli kom pressemeldingen fra PST, som skaket opp hele nasjonen: «Mulig terrortrussel mot Norge». Politiet ble bevæpnet og mannskaper kalt hjem fra ferie, det ble innført grensekontroll og hyppigere patruljering. Nasjonen var på tå hev.

– Vi rustet sikkerhetsmiljøet, og samtidig sendte vi et signal til utenomverdenen om at vi er klar over at noe kan være under planlegging. Ved å gjøre det, kan vi ha avskrekket. Men vi får aldri svar på det. Det ligger i etterretningens natur, at å kunne si med sikkerhet hva som hadde skjedd hvis ikke vi hadde mobilisert, det får vi ikke svar på.

Nøye gjennomtenkt budskap

Under hele prosessen fram til pressemeldingen ble sendt ut, var PST i tett kontakt med Politidirektoratet (POD) og Justis- og beredskapsdepartementet. Når PST konkluderte med at de ikke ville klare å avklare situasjonen, ble saken løftet opp på politisk nivå.

Rådet fra PST om å ta grep, ble sendt via departementet til regjeringen, som tok beslutningen om full mobilisering av sikkerhetsapparatet - og varslingen av befolkningen.

– Det hadde noen dilemmaer ved seg å gjøre det. Du risikerer jo å skape frykt, og sånn sett å gå terroristenes ærend. Men på den andre siden, 22. juli påpekte manglende risikoerkjennelse i det norske samfunnet, i norsk offentlig sektor og forvaltning. Har vi lært noe etter 22. juli, tenker jeg. Det lå bak når vi tenkte at her må vi faktisk gå ut, det bør iverksettes tiltak. Vi måtte faktisk evne å omsette noe til handling som bidro til å redusere sårbarheten, sier PST-sjefen.

– Hvordan er din rolle som leder i en slik situasjon?

– Jeg brukte mye tid, i hvert fall i noen av disse dagene, til mediehåndtering, til å formidle et budskap ut. Det hadde vært helt feil om den biten hadde vært fraværende når vi først gjorde det vi gjorde. Vi måtte forklare så langt vi kunne om situasjonen vi sto i, og vi måtte være etterrettelige og edruelige, noe som forhåpentligvis skapte mindre utrygghet enn det motsatte. Så i noen døgn var jeg nok mer på den offentlige arenaen enn innomhus her, svarer Bjørnland.

– Ligger det mange vurderinger til grunn når dere går ut offentlig med slik informasjon?

– Ja, det er et nøye gjennomtenkt budskap. Fellesnevneren er at det er sannferdig, men også at vi forsøker å forklare at det er dette vi kan si. Det andre er sensitivt eller gradert informasjon, som vil kunne være skadelig for PST å fortelle om. Vi har kilder som, og nå snakker jeg på generelt grunnlag, vil kunne settes i stor fare om informasjon vi forteller om kan spores tilbake til kilden.

– Hvordan er det å balansere åpenheten opp mot hensynet til sensitive opplysninger?

– Det er vanskelig. Det er ikke slik at vi ønsker å være åpne om alt, og skremme opp befolkningen, men når det blir synlige tiltak, som bevæpning, i den andre enden, så bør man forklare hvorfor. Det er ikke gitt at vi hadde gått ut på den måten vi gjorde hvis tiltakene ikke hadde vært like synlige, sier PST-sjefen.

Ute i samfunnet gikk tiden. Befolkningen tok tilsynelatende den overhengende trusselen med fatning. Bevæpnede politifolk patruljerte flyplasser, gater og større arrangementer, men Norge stoppet ikke opp.

Tre dager etter den første pressemeldingen, kom beskjeden fra PST om at «trusselen om et terrorangrep mot Norge er noe redusert». Ytterligere fire dager senere kunne PST-sjefen på en pressekonferanse melde om at trusselen om et nært forestående terrorangrep i Norge «er svekket».

Nasjonen kunne igjen senke skuldrene. Helt til 5. november.

Trussel mot politiet

Bare tre måneder etter sommerens terrortrussel, oppdaterte PST sin trusselvurdering. I oppdateringen skriver tjenesten at det innenfor de neste 12 månedene er sannsynlig at det kan gjennomføres terrorangrep i Norge - og at blant annet politifolk er særlig utsatte.

– Oppleves det annerledes når det er politifolk, blant dem dine ansatte, som pekes ut som mål?

– Ja, for i sommer sto vi overfor en akutt, potensiell hendelse. Dette er ikke noe som er akutt i utgangspunktet. Vi har laget en vurdering med et ett års tidsperspektiv, hvor vi påpeker at trusselen er skjerpet. Vi sier at det er sannsynlig at det kan skje noe. Det er mer sannsynlig at noe skjer, enn at noe ikke skjer, svarer Bjørnland.

Årsakene til at politifolk pekes ut som mulige mål, er flere.

– Det å predikere for framtiden er ingen eksakt vitenskap, men baserer seg på blant annet at vi har et økende ekstremistisk miljø her hjemme, som er ISIL-sympatisører. Altså et hjemmeradikalisert miljø, som vi vurderer kan ha voldelige intensjoner og kapasitet. Så baserer det seg på at vi har en økende reisevirksomhet til Syria og konflikten der, hvor en del har knyttet seg til ISIL. Vi har også personer som har kommet i retur, som kan ha knyttet nettverk, fått et oppdrag, lært seg å håndtere våpen og eksplosiver, og er potensielt farligere enn før de dro, forklarer PST-sjefen.

Bjørnland knytter også trusselvurderingen til beslutningen om at Norge skal sende 120 militære som skal lære opp og bistå den irakiske hæren.

– Dette vil kunne bli oppfattet som et vesentlig militært bidrag. Derigjennom kommer vi tydeligere i fiendebildet til en aktør som ISIL, samtidig som at ISIL i løpet av de siste månedene har tydeligere uttrykt en global ambisjon. De har oppfordret sine sympatisører i vestlige land til å gjøre angrep, noe vi har sett bli omsatt til handling i flere vestlige land. Denne virkeligheten er vi en del av.

Dette er bakgrunnen for PSTs vurdering til POD og Forsvaret, sier Bjørnland.

– Vi har levert en trusselvurdering som er ment som beslutningsstøtte. Som sier at det oppfordres spesielt til å gå til angrep på personer i Forsvaret og politiet, og at man her kanskje bør gjøre noe for å redusere sårbarheten. Vi har ikke foreslått bevæpning, men levert en vurdering, så er det opp til politiet å iverksette tiltak.

– Tenker du at politiansatte bør ta ekstra hensyn i en slik situasjon?

– Jeg regner med at lokale arbeidsgivere har gode gjennomganger med sine ansatte, om hva det er man bør gjøre og ikke bør gjøre. Og gi gode råd, sånn at man kan ivareta egen sikkerhet, svarer PST-sjefen.

– Du som politileder utad, har du følt på noen frykt?

– Nei, men jeg er også bevisst at jeg har en synlig posisjon.

Høyre mot venstre

PST har sjeldent en lenger tidshorisont enn ett år på sitt trusselbilde, ofte kortere. Trusselen mot politiet har per dags dato en sannsynlig ettårig horisont, men bildet kan endre seg raskt.

– Vi har et helt annet bilde i dag enn for to-tre år siden, også enn for ett år siden, sier Bjørnland.

Utviklingen, med økt radikalisering, har gått i negativ retning.

– Vi ser ikke noen umiddelbar bedring av dette bildet. Det er en bekymringsfull utvikling, uten at vi skal dramatisere det. Så er det slik, når det gjelder voldelig ekstremisme at vi heller ikke må glemme den andre siden, det vi tradisjonelt kaller for høyreekstrem virksomhet, eller ekstrem anti-islamisme, hvor det kan være like farlige enkeltindivider. Men de er ikke like organiserte, de mangler lederskikkelser, og vi ser ikke den reisevirksomheten og tilslutningen til organiserte terrorgrupper i utlandet. Dette er et broket, uoversiktlig bilde for oss.

I PSTs trusselvurdering for 2014, understrekes det at det «er økt risiko for at enkeltpersoner tilknyttet høyreekstreme miljøer vil utføre provoserende og truende handlinger rettet mot muslimer».

– Det vi har beskrevet i vår nasjonale trusselvurdering, er at hvis det skjer noe, hvis man opplever en provokasjon eller krenkelse, så vil det kunne utløse en handling fra det høyreekstreme eller ekstreme anti-islamistiske miljøet. Og dette er miljøer som nærer på hverandre. Skjer det noe i den ene leiren, så kan det foranledige en motreaksjon, forklarer Bjørnland.

– De kan bygge hverandre opp?

– Ja, og det har vi sett i andre land. Vi har sett det i Storbritannia, vi har sett det i Sverige, at det skjer en ting i den ene leiren, og at det ageres i den andre. 22. juli viste jo at vi kan ha farlige enkeltindivider som ikke er synlige for hverken oss eller det ordinære politiet. Så det å ha en oppmerksomhet også knyttet til den siden, tror jeg er viktig.

Nåla i høystakken

Å fange opp disse «ensomme ulvene», er en betydelig utfordring for PST. De som er usynlige, som ikke vises på radaren. Det er nåla i høystakken.

– Det vi gjør, som vi har utviklet etter 22. juli, er å intensjons- og kapasitetsvurdere personer vi får kjennskap til. Altså personer som kan ha intensjon og kapasitet til å gjennomføre voldelige, ekstreme handlinger. Da baserer vi oss på forskningsbaserte indikatorer. Og scorer personen. Der tror jeg vi ligger langt framme i internasjonal sammenheng, forklarer PST-sjefen.

– Dere skaper en «profil» å sjekke opp mot?

– Vi innretter vår etterretningsvirksomhet for å blant annet få svar på om vedkommende har deltatt i kamphandlinger i utlandet eller om vedkommende har kunnskap og ferdigheter knyttet til å bruke våpen eller lage eksplosiver. Det er ganske åpenbare indikatorer som jeg kan fortelle om, så er det mange indikatorer jeg ikke kan fortelle om, svarer Bjørnland.

PST jobber systematisk med å finne fram til potensielt farlige enkeltindivider, understreker hun.

– Men hvis det er personer som sitter helt stille, og ikke samarbeider med noen eller inngår i noe nettverk, så er de selvfølgelig vanskeligere å finne fram til.

– Er dere avhengige av tips og innspill?

– Hvis man tenker at det er noen som har voldelige intensjoner og kapasitet, så vil vi jo gjerne vite om det. Uten at vi oppfordrer til noe angiveri. Det at det ordinære politiet er gode samarbeidspartnere med oss, og har tett samarbeid med PST lokalt, det er helt avgjørende. At de har fenomenforståelse, de kjenner til hva radikalisering er og hvordan det tar form. At de som jobber som forebyggende kontakter ute i distriktene faktisk får lov til å jobbe med dette, bygge kompetanse og har en god og tett samhandling med den lokale kommunen. Det er suksesskriterier. Dette tror jeg er avgjørende for å lykkes.

Lever i et spenningsfelt

Når PST-sjefen snakket om terrorforebygging, viser hun til at en terrorhandling grovt sett er avhengig av tre grunnleggende faktorer: Personer med en ekstrem, voldelig intensjon, som har ressurser til å gjennomføre noe, og en sårbarhet i sikkerhetsmiljøet.

I Norge åpenbarte sårbarheten seg etter 22. juli.

– Vi er et åpent, lite demokrati. Et tillitsfullt folk. Som følge av det er vi også sårbare. Vi er i en fase etter at vi har opplevd en terrorhandling, og vi har den fortsatt nært oss. Det er naturlig at den fortsatt preger oss, tenker jeg. Det er også en ambisjon, opplever jeg, i samfunnet og spesielt hos våre politikere, for at vi ikke skal oppleve det igjen. Vi har en uttalt nulltoleranse for terror i Norge, og det tror jeg er bra, sier Bjørnland.

Samtidig, understreker hun, lever vi i en tid med trusler som stadig utvikler seg.

– Da er det viktig å realitetsorientere samfunnet om at vi antageligvis ikke kommer til å være forskånet for at noe skjer i framtiden.

PSTs mandat om å «forebygge og etterforske alvorlig kriminalitet som gjelder nasjonens sikkerhet», ligger uansett fast. Tjenesten vil fortsette å jobbe i det skjulte - med de dilemmaer det fører med seg.

– Vi jobber i et spenningsfelt mellom befolkningens krav på trygghet på den ene siden, og personvern på den andre. Det er ikke alltid at disse verdiene trekker i samme retning, sier Bjørnland.

– Men det er ikke min rolle når jeg påpeker behov for lovutvikling å først og fremst tenke personvern og deretter trygghet. Vårt mandat er i stort å trygge landet, trygge borgerne, innenfor de rammene vi er gitt.