Etter gjenåpningen av Birgitte Tengs-saken: «I dag tenker jeg på avhøreren, og det faget han brant for.»

Det er gledelig at politi og påtalemyndigheten har besluttet å iverksette ny etterforskning i Birgitte-saken. Faglig sett er det like gledelig å lese at etterforskerne oppfordres av Cold-case gruppen til å anlegge et åpent sinn og fri seg fra tanken om at fetteren i sin tid tilsto drapet. Det faktum vil uansett aldri bli glemt. I dag tenker jeg på avhøreren, og det faget han brant for.

Hemmelighold

Forut for drapet på Birgitte Tengs og avhørene av den siktede fetteren var det ikke kultur i norsk politi for å nedtegne det som faktisk foregikk under avhørene. Avhørene ble ikke tatt opp, og om vi la press på den mistenkte, formulerte vi våre rapporter elegant: «Etter pågående spørsmål, opplyste siktede…», «Siktede ble deretter konfrontert med….», osv. Hvor pågående vi var, eller hvordan konfrontasjonen fant sted, etterlot seg få spor i det skriftlige produktet. De manipulative teknikkene ble selvsagt aldri protokollert.

Hvor mange av oss – og i hvilken utstrekning - manipulative teknikker ble anvendt på 1990-tallet vet vi strengt tatt ikke, men i en relativt omfattende spørreundersøkelse, publisert i Politiforum i 2006, svarte 3 av 4 etterforskere at de forut for K.R.E.A.T.I.V. – utdannelsen ofte eller av og til benyttet seg av tilståelsesfokuserte avhørsmetoder. Det triste med den rådende tenkningen var at de som gjerne ble anerkjent som de beste, var de som raffinerte de manipulative teknikkene mest. Selv var jeg på god vei til å bli «flink»: Jeg ville bli den som fikk ansvar for de viktige og vanskelige avhørene. Min utvikling sto imidlertid i kontrast til samfunnet utenfor. Teknikkene jeg tilegnet meg tålte ikke (lenger) dagens lys.

Helt frem mot slutten av 1990-tallt ble politiets avhørsmetoder mystifisert og hemmeligholdt. - Vi anså våre avhørsmetoder som «tjenestesak».

Når politiet lukker seg, øker faren for at våre metoder havner i utakt med samfunnets forventninger. Det oppstår en fare for at samsvaret mellom yrkesetikken og grunnlagsetikken svekkes. Da den misforståtte hemmeligholdelsen omkring politiets avhørsmetoder opphørte ved at fasaden sprakk gjennom professor Gudjonssons sakkyndige vitnemål i Birgitte-saken, startet en kostbar og smertefull prosess.

I etterpåklokskapens lys er det leit å tenke på at mye kunne vært unngått, dersom norske politietterforskere hadde holdt seg oppdatert, og utviklet sine metoder i tråd med kunnskapen som allerede forelå i England. Dessverre hadde vi ingen høgskole på den tiden; ingen fagansvarlige, ingen politiutdannede forskere som var trenet opp til å evaluere egen praksis i et kritisk og kunnskapsfundert perspektiv. Snarere tvert imot. Det var ikke særlig rom for å rette kritisk blikk mot egen virksomhet – og i hvert fall ikke offentlig. Gjeldende tenkning må sees i et historisk perspektiv; det var ikke gått veldig lang tid siden Bumerang-sakene i Bergen.

Med flere doktorgrader og et nytt master-studie i etterforskning ved PHS bør vi være langt bedre rustet i dag. Men det fordrer at kunnskapen som produseres forvaltes i et system der åpenhet og faglig argumentasjon får styre den videre utviklingen.

Systemfeil

Da problemene omkring Karmøy-saken oppsto, ble nærmest all fokus rettet inn politiets avhørsmetoder. Ingen sto opp for Stian da det stormet som verst. Det er vondt å tenke på. Han var anerkjent som den beste blant oss. Det var jo nettopp derfor han fikk ansvaret for de vanskelige avhørene, ikke minst i de sakene der bevisene var svake. Det faktum var det ingen som snakket om da kritikken kom. I alle fall ikke offentlig. Noen kritikk mot påtalemyndighetens «fagledelse» og bevisvurdering av avhørene er det ikke skrevet spesielt mye om. Det var Stian som ble syndebukken; som om han drev en isolert virksomhet. Jeg forutsetter at ledelsen var klar over at han – i beste hensikt – søkte hjelp fra like velmenende psykologer. Problemet var bare at heller ikke de hadde kjennskap til relevant, vitnepsykologisk faglitteratur - noe som bare gjorde vondt til verre.

Justisfeilene som ble begått under avhørene av fetteren skulle og burde straks ha ledet til undersøkelser om hvorvidt de skyltes feil eller mangler ved systemet. Det gjorde de åpenbart. En slik selvransakelse ville ha fjernet en vesentlig byrde fra politiets avhører som ble stående mer eller mindre alene i blitzregnet etter utført arbeid – et arbeid som altså ble lagt til grunn som fellende bevis – utover enhver tvil - av politiets ledelse, stats- og riksadvokatembete.

For å forstå det som skjedde er det for det første helt avgjørende å ta med seg at norsk politi på den tiden hadde svært begrenset opplæring i avhørsteknikk. Vi hadde ingen etablert metodikk. Som påpekt i et «hemmelig» skriv, skrevet av en avdelingsleder i opplæringsøyemed omtrent på samme tid:

«Det finnes en rekke forskjellige veier å gå under et avhør, og det underlige er at mange vil føre til målet – tilståelsen».

Teknikkene og triksene vi anvendte ble utviklet gjennom erfaring, og gikk i arv. Erfaring er vel og bra, men om kursen stakes ut i feil retning, kan det lede galt av sted. Videre, og som påpekt ovenfor: avhøret er en del av noe større; selve etterforskningen. Hvorfor skulle etterforskerne endre sine avhørsmetoder når verken politiets ledelse eller påtalemyndigheten reagerte på gjeldende praksis? Domstolene holder jeg utenfor. Jeg er usikker på om de var klar over at politi og påtalemyndighet ikke hadde utviklet seg i tråd med samfunnets forventninger.

Ny metodikk

Det eneste positive med Birgitte-saken er at den la grunnlaget for, rettere sagt; utløste en snuoperasjon i norsk politi; grunnlaget for snuoperasjonen ble lagt av kolleger i politi og påtalemyndigheten som nå er, eller nærmer seg pensjonsalder (i interaksjon med samfunnet de levde i). Uansett, avhørsutdanningen K.R.E.A.T.I.V. ble utviklet som et direkte tilsvar på kritikken. Faglærerne ved grunnutdannelsen «kriget» inn en ny fagretning i en allerede stram timeplan. Siden 2001 har flere tusen politietterforskere og høgskoleelever mottatt opplæring der de – istedenfor å søke etter bekreftelser på sine hypoteser, trenes opp i teknikker som noe forenklet går ut på å identifisere og aktivt teste de alternative hypotesene som saken åpner opp.

I dag kan Politihøgskolen tilby en metodikk, fundert i forskning, der den som søker etter rettslig fakta (legal factfindig) aktivt søker etter uskyld, noe vi mener er med på å stimulere etterforskernes åpne sinn. En tenkning, metodikk og logikk som den svenske bevisteoretikeren Christian Diesen (og vi) for øvrig mener er like relevant for påtalemyndigheten og rettens dommere. Dersom etterforskerne ikke finner støtte for noen av de alternative hypotesene, styrkes mistanken. Dette er grunntanken ved all etterforskningslære ved Politihøgskolen i dag. Ikke bare i avhørsteknikk: Den abduktive logikk, der de relevante hypotesene oppstilles og aktivt testes, anbefales som metodikk for innhenting og vurdering av bevis generelt.

Oktober 2016 la FNs spesialrapportør mot tortur frem sin årlige rapport for Generalforsamlingen i New York. Her anbefalte han FN å utvikle globale retningslinjer for politiavhør. Etter å ha konsultert 50 fagpersoner fra ulike deler av verden, valgte han å henvise til England generelt, og Norge spesielt i sin beskrivelse av «Best practice» med en beskrivelse av den abduktive logikk, slik vi har undervist den på Politihøgskolen siden 2001.

Veien videre

Det er lett å bli selvgod, men fortsatt gjenstår mye arbeid for å sikre at tilsvarende tragedier – som Birgitte-saken uansett har blitt – ikke skjer igjen. For et par uker siden vitnet jeg som sakkyndig for domstolene. Dommeren ba meg evaluere et avhør av en 15 år gammel gutt som politiet hadde avhørt; uten verge og uten forsvarer tilstede. Etter å ha studert opptaket, måtte jeg konkludere med at gutten var blitt manipulert og presset med avhørsteknikker jeg håpet hørte fortiden til. I tråd med teoriene jeg presenterer her – som bygger på min doktorgrad om «Justisfeil ved politiets etterforskning» – valgte jeg like fullt å konkluderte med systemfeil som den underliggende årsaken til det ulovlige avhøret av 15-åringen. I motsetning til våre kolleger i innsatsstyrkene – som har fått lede sin egen utvikling av sitt eget fag, mangler politiets etterforskere fortsatt et system med godkjenning, obligatorisk tilbakemelding og trening. Jeg håper og tror at Politidirektoratets kvalitetsreform – Etterforskningsløftet – vil gi våre kolleger den nødvendige, faglige støtten i sitt daglige virke.

Det finnes ikke mer spennende arbeid enn politietterforskning, men det er også et svært krevende arbeid. For å prestere på et jevnt, høyt nivå er vi helt avhengig av metodisk og organisatorisk støtte. Det fikk aldri Stian Elle oppleve, noe som til syvende og sist fikk brutale konsekvenser for familiene rundt Birgitte Tengs. Politidirektoratets kvalitetsreform er både ambisiøs og forpliktende. Når denne realiseres, tilsier forskning på området at kvaliteten på etterforskningen vil bli bedre. Bedre kvalitet er i denne sammenhengen refererer seg ikke utelukkende til kortere saksbehandlingstid og høyere oppklaringsprosent. Snarere mer på systemet, metodene og rutiner for kvalitetssikring som forskere gjennom systematiske studier har funnet bevist at skaper tryggere og mer kompetente etterforskere.

Selvfølgelig koster det å bygge kvalitet, men i dette regnestykket er det den totale, sosiale kostnaden som teller. Jeg vet ikke hvor mange hundre millioner kroner Birgitte saken, Fritz Moen, Sture Bergwall (for å nevne de siste, mest kjente sakene) har kostet, men summen vil mangedobles dersom svekket tillit og menneskelig lidelse trekkes inn i regnestykket. Politiforbundet må fortsette å kjempe for politiets prioritet, men kriminalitet forebygges minst like effektivt gjennom gode tilbud i skolen, psykisk helsevern, nav, rus- og kriminalomsorg. Derfor må vi i politiet først og fremst prioritere riktig, tenke smart og utvikle rutiner som sikrer kvalitet. Det frigjør resurser og forebygger justisfeil (som for øvrig er to sider av samme sak).

Jeg håper at politiets nye etterforskning av Birgitte-saken vil lede mot en oppklaring, men akkurat det er det slettes ikke sikkert at politiet kan styre selv. Det vi derimot kan styre er hvor mye lærdom vi trekker ut av saken. Og ikke minst; hvordan vi, våre byråkrater og folkevalgte velger å forvalte denne kunnskapen.