– Eirik Jensen har utnyttet mange og lurt enda flere

En gang i 2003 eller 2004 - han husker ikke nøyaktig når - ble kriminalsjefen i Asker og Bærum politidistrikt kontaktet av mannskaper fra spanings- og etterretningsseksjonen som ville ha et ord med sjefen.

Han visste det ikke da, men samtalen som fulgte skulle bli starten på en sak som har fulgt Einar Aas siden den gang.

Mannskapene hadde urovekkende informasjon å komme med.

– De sa at det trolig er en «møkkete» polititjenestemann i Oslo. Navnet ble nevnt, forteller Aas.

Tjenestemannen de snakket om var Eirik Jensen.

– Da visste jeg egentlig ikke hvem han var. Men jeg sa til gutta at dette er så alvorlig at jeg er nødt til å snakke med politimesteren om dette.

Kort tid etterpå delte Aas informasjonen han hadde fått med politimester Torodd Veiding i Asker og Bærum politidistrikt.

– Min tilnærming var at jeg mente det måtte tas et møte med politimester Anstein Gjengedal i Oslo for å ta opp problematikken, sier Aas.

Etter at han sa ifra, ble det stille. Ingenting skjedde. Ikke enda.

LES OGSÅ: Jensen: – Jeg er uskyldig

Et ensomt løp

Politiforum møter Einar Aas på en stille kafé i Oslo sentrum. Den nå 61 år gamle politiinspektøren har hatt det som etter hvert ble kjent som Eirik Jensen-saken hengende over seg siden han var i midten av 40-åra.

Det har gått 11 år siden Aas ble Jensens sjef som leder for Oslo-politiets seksjon for organisert kriminalitet i 2009. Det er snart sju år siden Jensen ble pågrepet og senere tiltalt for grov narkotikakriminalitet og korrupsjon.

I to rettsinstanser - både i Oslo tingrett og i Borgarting lagmannsrett - ble Jensen kjent skyldig og dømt til 21 års fengsel. Nå har Høyesterett satt endelig punktum.

– Jeg må si at jeg er ganske trett av denne saken. For meg har den pågått i nesten 20 år. I første runde i retten var jeg nok svært opplagt, men senere rettssaker opplevdes mer utmattende, sier Aas i dag.

Politiinspektøren, en av de mest sentrale aktørene i Eirik Jensen-saken, har aldri fortalt sin historie offentlig før nå.

– Jeg våger påstanden om at dersom ikke jeg hadde kommet inn i Oslo-politiet, så hadde det ikke blitt noen Eirik-Jensen sak. Det hadde heller ikke blitt noen Cappelen-sak, sier Aas.

Han lar den videre forklaringen henge i lufta.

– Men det er klart at det hadde vært enklere å bare sitte stille og ikke gjøre noe. Det har vært et ensomt løp. Jeg visste da dette startet at her kom jeg til å bli stående alene. Men jeg hadde ikke trodd at det kom til å bli så ensomt som det ble.

Telefonen fra Trondheim

Våren 2009 forlot Einar Aas stillingen som kriminalsjef i lille Asker og Bærum politidistrikt, hvor han var leder for kriminalavdelingens rundt 50 ansatte. Som nytilsatt leder for Oslo-politiets seksjon for organisert kriminalitet hadde han oppimot 300 årsverk under seg - omtrent like mange ansatte som i hele Asker og Bærum politidistrikt til sammen.

– Det var en voldsom organisasjon som håndterte den råeste av den råe kriminaliteten; en seksjon med stor kraft og et selvstendig ansvar for bekjempelse av organisert kriminalitet. Jeg fikk litt bakoversveis av volumet, kompleksiteten og tempoet. Det var en stor overgang. De første månedene handlet om å stå opp, sykle på jobb og dra hjem og legge seg. Det var hektisk, forteller Aas.

Han vil ikke si noe om prosessen som førte til at han endte opp i stillingen. Etter det Politiforum erfarer var han sterkt ønsket som ny sjef da forgjengeren Iver Stensrud skulle trappe ned.

– Det var en opplevelse bare å komme inn dit. Velkomsten var veldig bra, sier Aas.

Han opplevde raskt at han hadde kommet inn i et kompetent miljø med dedikerte medarbeidere i alle funksjoner.

– Det var en seksjon hvor man var opptatt av å jobbe i henhold til regelverket. Det satt veldig i organisasjonen at det de gjorde skulle kunne etterprøves i retten. Det var selvfølgelig forbedringspotensial på enkelte områder, noe som ikke er til å unngå i en så stor organisasjon. Men ingen ønsket å bli tatt med buksene nede for å ikke ha fulgt gjeldende retningslinjer, forteller Aas.

I en seksjon som jobber tett opp mot organiserte kriminelle, tar den enkelte tjenestemann og leder en stor risiko på vegne av politiet.

– Du vet mye. Dilemmaet er å gjøre en rett vurdering av hva du skal ta tak i og hva skal du lar ligge. Ofte må det tas beslutninger på relativt tynt grunnlag. Det innebærer å ta litt risiko. Som leder må du ta en avgjørelse selv når du står overfor et dilemma. Du kan ikke bare delegere, hverken opp eller ned.

Aas hadde ikke vært lenge i stillingen før han måtte ta stilling til det første av flere dilemmaer knyttet til Eirik Jensen.

Han hadde etter eget sigende «så vidt satt seg» i sjefsstolen da han fikk en telefon fra en politiførstebetjent i Trondheim, som varslet Aas om at hadde «har en kjeltring i egne rekker».

Eirik Jensen.

Tre bekymringsmeldinger

Samtalen med kollegaen fra Trondheim varer ikke lenge. Aas inviterte ikke til noen lengre prat om sin underordnede.

– Jeg sa at «da vet du mer enn jeg vet». Som sjef må du være profesjonell. Selv om jeg mange år tidligere hadde varslet min daværende politimester om å ta opp Eirik Jensen med Gjengedal, kunne jeg ikke bare kaste meg på noe sånt. Det er lett for kriminelle å spre rykter og komme med beskyldninger for å sette ut sentrale politifolk. Kanskje med den hensikt å lamme en etterforskning. Slikt kan fort ende i en skandale, sier Aas.

Overfor politikollegaen i Trøndelag sa Aas at han noterte seg utsagnet.

På denne tiden besto seksjon for organisert kriminalitet i Oslo av åtte avsnitt, hvorav Eirik Jensen var avsnittsleder for analyseavsnittet.

– Han så på dette avsnittet som «dødens dal», sier Aas.

Jensen var tidligere leder for avsnittet for spesielle operasjoner (SO), men hadde mot sin vilje blitt flyttet over til analyseavsnittet før Einar Aas kom til Oslo-politiet.

– Så sluttet plutselig vedkommende som var ansatt som midlertidig leder for SO. Da kom Jensen inn til meg og sa at han ville tilbake til SO. Jeg hadde ikke noen gode grunner til å si at han ikke kunne det, for han var tross at ansatt i den stillingen, forteller Aas.

Slik gikk det til at Jensen i september 2009 returnerte til stillingen som avsnittsleder på SO. Reaksjonene lot ikke vente på seg.

– En talsmann for samtlige politiførstebetjenter på SO kom inn til meg med et skriv, hvor de sa at de ikke ønsket Eirik Jensen tilbake. Skrivet var signert av alle, bortsett fra politiførstebetjenten som hadde NK-funksjonen, sier Aas.

Kollegene var sterkt kritiske til Jensens faglige standarder, og pekte på manglende tilstedeværelse, administrative egenskaper og notoritet som grunner til at de ikke ønsket ham tilbake som sjef. I sum var skrivet et uttrykk for bred mistillit mot den tidligere lederen.

Senere kom også to politiførstebetjenter fra SO inn på kontoret til Aas, både hver for seg og sammen, og påpekte mulige uregelmessigheter fra Eirik Jensens side. Uregelmessighetene var knyttet til Jensens håndtering av kriminelle. En av dem spilte av et opptak hvor kriminelle snakket om Jensen.

Også ved en tredje anledning ble Aas oppsøkt av ansatte fra SO.

– Det mest alvorlige var da de to hovedinformantlederne på SO, begge politioverbetjenter, kom inn til meg. Igjen kom kollegene både hver for seg og sammen. De tok konkret opp med meg en usikkerhet om Jensen opptrådte korrekt og med tilstrekkelig integritet opp mot informantene sine. De problematiserte kildeføringen hans og var sterkt skeptiske til måten han opererte på.

Etter samtalene med de to politiførstebetjentene og de to politioverbetjentene, konkluderte Aas med at han ikke hadde tilstrekkelig materiale til å ta saken videre til Spesialenheten.

Likevel hadde han en foruroligende følelse. Hva var det egentlige bildet her?

Tidstyven Jensen

Aas hadde på dette tidspunktet knapt nok jobbet i Oslo i ett år, men hadde allerede kjennskap til mange antydninger, beskyldninger og rykter om Eirik Jensen. Det var en pikant situasjon. Han konfererte med sin forgjenger Iver Stensrud, med hovedtillitsvalgt på seksjon for organisert kriminalitet og en erfaren tjenestemann med lang historikk på seksjonen.

Konklusjonen ble at Aas måtte ta anklagene opp med Jensen.

– Jeg har brukt betydelig tid til å snakke med Eirik Jensen om disse ryktene og beskyldningene. Temaet ble tatt opp mange ganger. Han var nok selv klar over at han var omdiskutert. Ingen har vært en større tidstyv for meg enn Eirik Jensen, sier Aas.

Anklagene Aas tok opp ville åpenbart få store og alvorlige konsekvenser for Jensen dersom de medførte riktighet - noe det på daværende tidspunkt var umulig å fastslå.

– Dilemmaet var at han tross alt var en kollega, og at dette er beskyldninger som kan ramme en person veldig hardt. Men jeg var kjent med at det var knyttet stor skepsis til Jensen fra kolleger i både Stavanger, Trondheim, Asker og Bærum og Kripos. Han var en «snakkis», sier Aas, og legger til:

– Paradokset mitt, sett i etterkant, var at jeg beskyttet ham veldig i startfasen.

Underveis i samtalene med Jensen steg imidlertid tvilen.

– Jeg stusset på at han ikke reagerte mer enn han gjorde på det jeg sa. Han var overraskende rolig. Jeg hadde blitt veldig stresset hvis en overordnet hadde tatt opp noe slikt med meg. Jeg kom etter hvert til et punkt hvor jeg ble mer og mer utilpass. Jeg var rett og slett ubekvem.

Aas begynte å stille spørsmål ved hva Jensen egentlig drev med.

– Han så ut til å ha et godt grep om MC-kriminelle, men til hvilken pris og på hvilke premisser? Jeg har aldri tatt Jensen i løgn, men begynte å få en ubehagelig følelse av at han konstruerte ting for meg. At det ikke var reelt eller hadde funnet sted slik det ble framstilt, sier Aas.

Igjen ble han stilt overfor et dilemma.

– Hvordan skulle jeg angripe dette? Jeg hadde ikke noe håndfast. Skulle jeg begynne å bygge en sak i egen skuff? Det var jeg ubekvem med, sier Aas.

Å legge alt til side var likevel uaktuelt.

– Ingen røyk uten ild, tenkte jeg. Så jeg bestemte meg for å alliere meg med tiden.

Timeout på kontoret

Tiden gikk, og i april 2011 ba Eirik Jensen om et møte med sjefen. Inne på kontoret på politihuset i Oslo, tok Einar Aas ham imot. Jensen så tydelig sliten ut.

– Han ba meg da om en «timeout», forteller Aas.

Stort mer enn det sa ikke Jensen.

– I løpet av en brøkdel av et sekund bestemte jeg meg da for at «det skal du få, men du kommer ikke tilbake i den stolen der». Da var jeg svært ubekvem med situasjonen rundt Eirik Jensen. Denne forespørselen kom som en lissepasning som ga meg muligheten til å gjøre et foreløpig grep, sier Aas.

Jensen var på dette tidspunktet 54 år gammel, og overfor Aas hadde han tidligere signalisert at han kunne tenke seg å pensjonere seg som 57-åring.

– Tanken var å ivareta ham fram til han pensjonerte seg. Men det var vanskelig å putte ham inn i en administrativ funksjon, så jeg bestemte meg istedenfor å beholde ham som rådgiver, sier Aas.

Rollen som rådgiver ble etter hvert formalisert. Jensen fikk skrive sin egen stillingsinstruks, som blant annet innebar at han skulle rapportere direkte til Aas.

– I stillingsinstruksen understreket blant annet Jensen at all eventuell informantbehandling skulle skje etter gjeldende instruks. Stillingsinstruksen ble ganske spesiell, ja nokså pompøs. Den var en forutsetning for å gå over i en rådgiverposisjon, så jeg så gjennom fingrene med den, sier Aas.

Han understreker at han sørget for at forflytningen av Jensen til en ny stilling ble gjort i henhold til regelverket.

Kort tid senere kom 22. juli 2011, som i en lang periode opptok det aller meste av ressursene til Oslo politidistrikt. I store deler av 2011 og 2012 hadde ikke Aas så mye med Jensen å gjøre.

Etter hvert skjønte Jensen at det ikke var noen vei tilbake til SO.

– Da begynte han å bevege seg rundt med svært negativ omtale av meg og av seksjonen. Det kom kolleger inn til meg og påpekte at det var destruktivt å ha en person på seksjonen med et så stort negativt fokus. Til slutt så jeg ingen annen utvei enn å gå til politimesteren og be om at han ble overflyttet, sier Aas.

1. juli 2013 gikk Jensen over i en rådgiverstilling i Oslo-politiets stab for virksomhetsstyring.

– Jensen framstilte dette som en forfremmelse, men det var ikke akkurat det dette var.

I denne perioden dukket påstandene om at det skulle være konflikter opp, ifølge Aas.

– Det er forsøkt framstilt som om det forelå en konflikt mellom Asker og Bærum politidistrikt og Oslo politidistrikt. Det medfører ikke riktighet. Asker og Bærum påpekte uregelmessigheter i Oslo. Det ble også forsøkt framstilt som en konflikt mellom Eirik Jensen og meg. Det medfører heller ikke riktighet. Jeg mener at jeg var en sjef som tok affære som følge av det lederansvaret jeg hadde, forteller Aas.

Han mener det er åpenbart at som en leder på et visst nivå, er du nødt til å gripe fatt i eventuelle uregelmessigheter som rapporteres inn.

– Det enkleste ville vært å stikke hodet i sanda. Men det har aldri vært min stil, sier han, og fortsetter:

– I ettertid er jeg veldig glad for at jeg ikke valgte å vende det døve øret til. Jeg mener bestemt at de som den gangen kom til meg med sine bekymringer, ville fått status som varslere i dag. Det lå en forventning der om at jeg kom til å gjøre noe. Om jeg skal kritiseres for noe, er det at jeg ikke agerte før. Men det er grunner til det. Man kan gjøre noen en forferdelig urett om man tar feil i en slik situasjon.

Den store fisken

Gjermund Cappelen hadde lenge vært et velkjent navn i politiet i Asker og Bærum. Navnet hans var knyttet til flere tilfeller av narkotikakriminalitet i politidistriktet, men til tross for at store ressurser ble satt inn for å ta ham, forble Cappelen den store fisken som alltid slapp unna.

– Han hadde et navn allerede da jeg var på spaning. Det var en historikk med en rekke mislykkede anslag mot Cappelen, sier Aas.

I rettssaken mot Eirik Jensen i Oslo tingrett, vitnet en spaner fra tidligere Asker og Bærum politidistrikt. Ifølge Nettavisen uttrykte spaneren at han hadde hatt mistanke om at Jensen hadde hatt et usunt forhold til Cappelen helt siden 1998.

Mistanken ble styrket etter at politidistriktet satte i gang en omfattende operasjon mot Cappelen i 2000. Spanerne fulgte med da Cappelen plukket opp Jensen, tok ham med på en kjøretur og slapp ham av i Oslo sentrum.

Umiddelbart etter at Jensen var sluppet av, ringte Cappelen til daværende spaningssjef Ketil Thue i Asker og Bærum politidistrikt og spurte hvorfor han ble spanet på.

– Vi skjønte ingenting. Hvordan kunne han ha visst at han ble spanet på? Hvordan visste han hvem han skulle ringe? Hvor fikk han navnet fra? For meg bekreftet dette mistanken jeg hadde mot Jensen, sa spaneren i retten, ifølge Nettavisen.

Ved en annen anledning vinket Cappelen til spanerne da han kjørte forbi.

– Cappelen var lenge et tema i Asker og Bærum. Kortversjonen er at du her hadde en stor fisk som holdt politiet for narr flere ganger, og over lengre tid. Mye tydet på at han fikk hjelp innenfra politiet, sier Aas.

«Hasjbaronen» Cappelen var fortsatt en fri mann da Aas begynte i sin nye jobb i Oslo. Høsten 2013 dukket det imidlertid opp en ny mulighet for politiet å få tatt ham.

– Det var en mulighet hvor det også fulgte et sidespor, sier Aas, og legger til:

– Et sidespor om at Cappelen tok imot hjelp innenfra Oslo-politiet.

En gyllen mulighet

Sjefen for Oslo-politiets seksjon for organisert kriminalitet visste godt hvor pikant denne saken kunne være, og hvor viktig det var å trå varsomt og holde kortene tett til brystet - spesielt fordi etterforskningen potensielt kunne være rettet mot en av hans egne medarbeidere.

– Derfor sa jeg at denne saken må Asker og Bærum politidistrikt ta, men at vi skal bistå, sier Aas.

«Operasjon Silent» ble igangsatt sent på høsten 2013, med hovedfokus på å få tatt Cappelen en gang for alle. Frykten for lekkasjer og mistanken om at det fantes en insider i Oslo-politiet kompliserte operasjonen. Politiet måtte operere med stor grad av intern taushet, og bare de som absolutt måtte kjenne detaljer fikk innsyn.

Kun et tyvetalls betrodde polititjenestemenn visste om den pågående operasjonen. Tjenestemennene ble også bedt om å signere en særskilt taushetserklæring før de ble innlemmet i oppdraget.

– Vi var veldig bevisste på at vi ikke måtte ha lekkasjer. Hverken Jensen eller Cappelen skulle kunne få vite noe, sier Aas.

Det hele «skjedde fort», sier han.

– Før eller siden gjør alle feil. Også kriminelle. Vi hadde fått den gylne muligheten jeg hadde ventet på, og det ble en lukket operasjon. All informasjon ble begrenset til de som deltok i saken. Asker og Bærum politidistrikt ønsket å lukke ned enda mer enn det jeg ønsket, og dette ble etterkommet. Hvis operasjonen hadde blitt langvarig, hadde det selvfølgelig blitt stilt spørsmål omkring mannskapene som var avgitt, men det slapp vi, fortsetter Aas.

Tidlig i desember fulgte spanere Cappelen da han kjøpte to mobiltelefoner i Sandvika i Bærum. Ved hjelp av telefonenes IMEI-nummer og en hemmelig rettskjennelse fra Asker og Bærum tingrett, kunne politiet nå avlytte Cappelen.

Samtidig fikk politiet også tilgang til tidligere samtalelogger og SMS-utvekslinger som viste at Cappelen hadde hatt omfattende kontakt med det som framsto som et ukjent telefonnummer. Nummeret lot seg etter hvert spore til en pakistaner som hadde utvandret fra Norge til Karachi i Pakistan i 2008.

Det tok politiet en uke å avsløre identiteten til «Karachi-mannen». Den 10. desember 2013 fulgte spanerne med da Cappelen satte seg i bilen for å møte personen bak telefonnummeret. På Grønland, ikke langt unna politihuset i Oslo, mens spanerne filmet, satte en person seg inn i passasjersetet.

Spaneren som først identifiserte «Karachi-mannen» sa i tingretten at han «ble uvel og fikk vondt i magen» da han så hvem som satte seg inn i bilen.

Mannen var Eirik Jensen.

Forbløffende omfang

Ikke mer enn ni dager senere, tett oppunder julaften, ble Cappelen pågrepet. Politiet hadde fulgt hovedsporet til veis ende, men hadde fortsatt et stykke å gå på sidesporet: Cappelens hjelper.

Da Jensen ble avslørt som «Karachi-mannen», slo alvoret innover de få personene med kjennskap til operasjonen.

Samme dag, den 10. desember, møttes Einar Aas og daværende politimester i Oslo, Hans Sverre Sjøvold, til det TV2 betegner som et «krisemøte».

Hvordan skulle Oslo-politiet håndtere situasjonen? Dette dreide seg om mistanke om en ulovlig tjenestehandling. Situasjonen var alvorlig. Det var etter hvert Asker og Bærum politidistrikt som varslet Jan Egil Presthus, lederen av Spesialenheten for politisaker.

I den grad Aas visste noe om den pågående operasjonen - han fikk oppdateringer fra sine egne, avgitte mannskaper underveis - tok han nå ytterligere grep for å distansere seg fra begivenhetenes sentrum.

– Jeg holdt meg ikke orientert. Stilte ingen spørsmål. Jeg overlot naturligvis dette helt til Asker og Bærum politidistrikt og Spesialenheten. Jeg hadde kunnskaper om bakteppet og jeg var Jensens sjef. Jeg hverken kunne eller ville ha noen befatning med den etterforskningen som pågikk, sier Aas.

Gjennom jevnlige rapporter fra sine mannskaper som var involvert i etterforskningen, forsto han imidlertid etter hvert hva som lå i kortene.

På vei til jobb mandag 24. februar 2014 ble Eirik Jensen pågrepet av Beredskapstroppen i garasjeanlegget på politihuset i Oslo. Noen etasjer over satt Einar Aas på kontoret sitt.

– Jeg skjønte jo hvordan dette lå an, sier han, og fortsetter:

– Det gikk fra ille til verre for Eirik Jensen. Omfanget av det som kom fram, forbløffet flere av oss, meg inkludert. Det var en vemmelig overraskelse.

Aas ønsker ikke å si noe mer om hvordan han reagerte da han fikk vite at Jensen var pågrepet.

– Jeg forholdt meg til siktelsen og etter hvert en alvorlig tiltale, og senere også til dommene i tingretten og lagmannsretten. Og nå avgjørelsen i Høyesterett. Ferdig med det.

– Kan du si noe om hvilke reaksjoner pågripelsen vekket blant kollegene på seksjonen?

– Meg bekjent ble det snakket lite om saken internt på seksjonen. Vi hadde nok sånn sett en profesjonell tilnærming, svarer Aas.

Et voldsomt medietrykk

Den første rettssaken mot Eirik Jensen og Gjermund Cappelen startet i Oslo tingrett 9. januar 2017, og for Jensens del endte den med en dom på 21 års ubetinget fengsel drøye åtte måneder senere. Dommen ble anket, og har siden vært gjennom to runder i Borgarting lagmannsrett.

Aas sto i vitneboksen ved alle tre anledningene.

– Forberedte du deg spesielt før du skulle vitne i saken mot din tidligere kollega?

– Et vitnemål er et vitnemål. Det kom en alvorlig siktelse og en alvorlig tiltale, og da forholdt jeg meg til det. Jeg hadde historikken og jeg hadde vært i avhør hos Spesialenheten. Det var med den bakgrunnen jeg møtte, svarer Aas.

Utenfra var det imidlertid knyttet stor interesse til vitnemålene til Jensens tidligere sjef.

– Det var et voldsomt medietrykk, sier Aas.

En årsak var at Aas bevisst hadde unngått å kommentere Eirik Jensen-saken i media - både av hensyn til den pågående rettssaken og fordi han hadde vært nærmeste arbeidsgiver til en av de tiltalte. Underveis reagerte imidlertid Aas på at ikke alle valgte samme strategi.

– Det var mange som hadde meninger om saken, som kanskje heller burde ha holdt kjeft, sier han.

Aas nevner ikke navn.

– Men for meg som kjente saken best i Oslo, var det rart å høre synsing fra personer som man burde kunne forvente bedre av. Enkelte uttalte seg på sviktende grunnlag.

10. november i år satte Høyesteretts ankeutvalg endelig punktum da de avviste å behandle anken på lagmannsrettens siste avgjørelse. Dommen på 21 års ubetinget fengsel blir dermed stående.

– Hva tenker du om straffen til Eirik Jensen?

– Jeg forholder meg til domstolsbehandlingen og Høyesteretts avgjørelse, og har ingen følelser eller kommentarer ut over det, svarer Aas.

Jensens dobbeltspill

Når dommen mot Jensen nå er rettskraftig, deler Aas sin oppfatning om Eirik Jensens dobbeltspill.

– Det svirret jo masse rykter rundt ham. Jeg må kunne si at han har vært dristig, ja på kanten til dumdristig. På ett eller annet tidspunkt må han ha skjønt at det brant under føttene hans. Han følte seg kanskje for trygg? undrer Aas.

– Eirik Jensen er blant annet kjent for å ha frontet dialogmodellen, og har hatt et engasjement for bedre vitnebeskyttelse. Har han også gjort mye bra for faget?

– Jensen har en historikk på godt og vondt, men spørsmålet er om alt er sugd fra eget bryst. I hvor stor grad har andre vært med på å dra dette lasset? Det var en av grunnene til at jeg spurte ham om hva han egentlig driver med. Det virket som at han hadde et godt grep om de kriminelle, men jeg tror statusen han hadde kom fra gamle dager. Jeg tror han fløt på gamle saker, mener Aas.

Aas sier han opplevde en veldig polarisering rundt Eirik Jensen da han kom inn i Oslo politidistrikt.

– Mange var skeptiske, mens noen dyrket ham. Jensen hadde nok en større tilhengerskare før, men mange har uttalt seg både for og imot i saken, uten å kjenne detaljene. Det er skremmende, synes jeg. For Jensen har utnyttet mange og lurt enda flere. Oslo politidistrikt burde ha tatt et standpunkt til om Jensen er et produkt av en kultur, eller tatt tydelig avstand til hans virksomhet. Jeg valgte etter hvert det siste.

Aas mener det er utenkelig at en tjenestemann kunne ha operert slik i et annet politidistrikt.

– Jeg tror størrelsen på politidistriktet og avstanden til ledelsen stilte Oslo politidistrikt et puss. Hadde noen opptrådt slik i et annet politidistrikt, ville det trolig blitt tatt affære på et langt tidligere tidspunkt. I Asker og Bærum tror jeg nok han hadde blitt tatt til side temmelig tidlig, sier Aas.

At det var akkurat Ingrid Wirum som satt som politimester i Asker og Bærum da muligheten til å ta Cappelen og Jensen dukket opp høsten 2013, ble avgjørende, mener han.

– Det hadde stor betydning for at det i det hele tatt ble en sak. Det er ingen tvil om at hun representerte den integriteten, selvstendigheten og ansvarligheten som skal til for å beslutte oppstarten av en slik sak.

Tatt av faget

Historien om Eirik Jensen gir et innblikk i en lukket del av politiet - et hemmelighetsfullt fagfelt hvor polititjenestemennene opererer tett opp mot kriminelle miljøer. Jensens image, som en litt røff og rufsete polititjenestemann, har preget den allmenne oppfattelsen av hvordan informantbehandlere ser ut.

– Men man trenger ikke dette imaget. Noen av de som driver med dette i dag, ser ut som de kommer rett fra BI. Det er hva du gjør som teller, ikke hvordan du ser ut, sier Aas

Både internt og utad framstår politiets arbeid mot organisert kriminalitet som myteomspunnet.

– Mange lurte nok på hva vi egentlig drev med, og slett ikke alle hadde innsikt. Kompetanse, kapasitet og fleksibilitet er stikkordene for å kunne bekjempe organisert kriminalitet, forteller Aas.

I dette landskapet er det tillatt å ta enkelte snarveier, men man må kunne stå for det man gjør, og det skal være innenfor boka, understreker han. Et viktig poeng er at metodene som ble brukt på 1980- og 1990-tallet da Eirik Jensen var i startfasen av sin karriere, senere har blitt strengere regulert.

– Det er ikke tvil om at spillereglene for metodebruken har blitt strengere og strengere. Men det er fullt mulig å etterleve en streng informantinstruks. Hvis man følger informantinstruksen, både den nasjonale og den lokale, havner man ikke i det uføret Eirik Jensen har havnet i, sier Aas.

Endringene og innstrammingene har kommet etter innspill fra faget selv, understreker han.

– Det var faget som tok Eirik Jensen. Det var vi selv som tok ham, sier Aas, som mener dette er en styrke for politiet.

Han ønsker å trekke fram de polititjenestemennene og -kvinnene som etterforsket og pågrep Jensen.

– Her var det noen som virkelig tok et tak for å avdekke det som foregikk. En håndfull tjenestemenn tok på seg det ganske krevende og belastende oppdraget det er å jobbe opp mot en kollega. Det er en ubehagelig situasjon å stå i.

Aas understreker at uansett hvordan man snur og vender på det, var Jensen en «ekstremvariant».

– Det var mange som jobbet røft, men det er forskjell mellom å være kontroversiell og å la seg kjøpe. Eirik Jensen er et skoleeksempel på hvordan man ikke skal operere som polititjenestemann og informantveileder.

Skeptisk til endringen

Som leder for Oslo-politiets seksjon for organisert kriminalitet, skjønte Einar Aas at han måtte ta grep etter at Eirik Jensen ble innvilget permisjon fra jobben som SO-leder. Det tok ikke lang tid før Torstein Holand ble hentet inn i Jensens sted.

– Holand overtok et bo etter Eirik Jensen. Han fikk en tydelig marsjorde fra meg, nemlig å rydde opp, både administrativt, operativt og kulturelt, forteller Aas i dag.

Fordi Jensens nye arbeidsinstruks som rådgiver var «nokså inngripende» overfor SO, spurte Aas Holand om denne instruksen ville være ødeleggende for ham.

– Holand bare trakk på skuldrene, sier Aas.

Dette skjedde 1. februar 2012, nesten to år før Jensen ble pågrepet. Men parallelt med den interne oppryddingen, foregikk også en storstilt politireform. Mot både Aas og Holands råd, ble Oslo-politiets seksjon for organisert kriminalitet i 2016 vedtatt nedlagt i sin daværende form.

− Det er ingen hemmelighet at jeg var skeptisk til å endre denne spydspissen inn mot de aller tyngste kriminelle miljøene i landet, sa Aas til Politiforum i 2018.

Året før, i 2017, søkte han på stillingen som leder for Oslo-politiets Felles enhet for etterretning og etterforskning - lederstillingen som blant annet ville få ansvar for politiets kamp mot organisert kriminalitet.

VG var så sikre på hvem som kom til å få jobben at de besøkte Aas på hytta for å lage en reportasje om den nye toppjobben hans. Aas sa at de ikke kunne ta det for gitt - og fikk rett. Han nådde ikke opp.

Hvorvidt Eirik Jensen-saken innvirket på hans muligheter til å nå opp med jobbsøknaden, ønsker han ikke å spekulere i.

– For mitt vedkommende går det an å stille spørsmålstegn ved denne ansettelsesprosessen. Jeg hadde egentlig to alternativer. Det ene var å klage prosessen inn for Sivilombudsmannen. Det andre var å gi blaffen. Jeg vurderte det første og valgte det andre, sier han.

Aas skulle istedenfor ende opp som stasjonssjef på Asker politistasjon.

– Jeg sa til politimesteren at jeg gjerne ville hjem. Asker og Bærum var jo «hjem» for meg. Og på det tidspunktet var jeg mett av både politireformen og Eirik Jensen-saken.

Dermed endte Einar Aas opp der alt startet.

Aas på reisefot

Returen til Asker ble imidlertid kortvarig. Etter en henvendelse fra Politidirektoratet, hoppet Aas på muligheten til å jobbe som politirådgiver i Eastern Africa Standby Force (EASF) i Nairobi, Kenya. Han fikk 100 dager som stasjonssjef.

– Muligheten var kjærkommen da alt ble som det ble. Jeg har alltid vært opptatt av utenlandstjeneste, forteller Aas, som på 1990-tallet også tilbragte tid i Kambodsja og i Hebron på Vestbredden.

Like før jul 2017 tok han med seg samboeren og reiste til Kenya. I 2018 gikk ferden videre tilbake til Hebron, i rollen som Head of mission for observatørstyrken i byen. Da mandatet i Hebron utløp 31. januar 2019, fikk Aas muligheten til å reise til Filipinene for å bistå i fredsprosessen på Mindanao.

– Slik situasjonen var, passet tilbudene om disse posisjonene i utlandet utmerket, sier han.

I dag er oppholdet i utlandet over. Einar Aas er tilbake i Oslo politidistrikt, nå i en stilling som rådgiver innenfor forebyggende politiarbeid. I en alder av 61 år er pensjonisttilværelsen innenfor rekkevidde.

– Jeg har hatt det morsomt i denne etaten i 37 år, og det er noe som heter å gi seg i tide. Men jeg er ikke helt der enda. La oss se om det dukker opp flere muligheter, sier Aas.

Når han en dag trår inn i pensjonistenes rekker, kan han se tilbake på en innholdsrik karriere.

– Jeg har fått vært med på mye. Tsunamien i 2004, 22. juli og Eirik Jensen-saken var det mest spesielle. Det er det man husker, sier Aas.

– Alt annet kommer og går.