Hvordan få en politireform på rett kjøl

Endring kan være vanskelig for folk. Det betyr ikke at alle ansatte i politiet drømmer om at alt skal fortsette som det alltid har vært.

Publisert

Hva skjer hvis du plutselig en dag maler stua oransje uten å involvere de andre som bor sammen med deg? Stua må males, det er femten år siden sist. Fargen var siste trend på boligmessen, og interiørkonsulentene var overbegeistret under lanseringen.

Det er stor sannsynlighet for at familien blir overrasket, kanskje sinte, gir tydelig uttrykk for at de hater fargen, og krever at du maler over med den gamle fargen. Hva om du skulle prøve å lansere ideen om å male stua oransje for de andre beboerne i huset før du setter i gang?

Du kan møte protester og motargumenter, og det kan bli litt hett i diskusjonene. Men så kommer de gode argumentene, som at oransje er en for kraftig, stressende farge, den passer ikke til sofaen, kanskje vi kunne se på andre farger som passer bedre? Så snakker dere om hvilke farger dere liker, og kanskje dere ender på en rolig blågrønn farge, som alle kan leve med. 

Til din store overraskelse tilbyr resten av husets beboere attpåtil å hjelpe til med malingsjobben. Det ble kanskje ikke helt som du hadde tenkt i utgangspunktet, men det ble et fellesprosjekt, og når sant skal sies så ble kanskje resultatet bedre enn du kunne klart alene. 

Løsninger i fellesskap

Dette var et for enkelt eksempel, arbeidslivet er mer komplisert enn som så, sier du. Ja, du har nok rett i det, men prinsippet er enkelt. For å få gjennomført sårt tiltrengte endringer, gjelder det å ha sterke alliansepartnere. Hva ville vært bedre enn å ha de ansatte i politietaten på lag gjennom reformen?

For alle var enige om at det var behov for endringer, men det var jo under forutsetning av at endringene skulle gjøre etaten bedre i stand til å løse oppgavene sine.

Når politiet nå på altfor mange områder gir befolkningen en dårligere tjeneste enn før, så svir det i politiansattes yrkesstolthet. Endring kan være vanskelig for folk. Det betyr likevel ikke at alle ansatte i politiet drømmer om at alt skal fortsette som det alltid har vært.

Kanskje det er sånn da, at skepsis til endring er knyttet til at man ikke har tro på at endringene fører til et bedre resultat?

Og - bare en tanke - hva hvis skepsisen og engasjementet hos medarbeidere og mellomledere i større grad ble møtt med en porsjon ydmykhet og brukt til å komme frem til gode løsninger i fellesskap?  Et resultat i retning av hva man ønsket seg, og steg som organisasjonen var med på?

Innflytelsen synker

Undersøkelser som Arbeidsforskningsinstituttet (Medbestemmelsesbarometeret) og FAFO har gjort, tyder på at opplevelsen av å ha innflytelse på egen arbeidssituasjon synker.

Demokratiet er i sin natur sårbart. Det er avhengig av at folk som tror på demokratiet som styreform, og vet hva et demokrati faktisk er, jobber aktivt for det. To amerikanske professorer har skrevet bok om hvordan demokratier dør, og hevder at der demokratier tidligere ble styrtet ved blodige opprør, er det nå ved stemmeurnene det skjer, og at demokratier dør stille og nesten umerkelig fordi vi ikke følger godt nok med.

De to professorene trekker frem særlig to normer som er viktig for å bevare et sterkt demokrati; at man har respekt for andre selv om de mener noe annet enn en selv, og såkalt institusjonell overbærenhet, som innebærer at man ikke nødvendigvis bruker all den makten man har, selv om man kan.

Overført til politiet vil det for eksempel være at Politidirektoratet eller en politimester ikke bruker styringsretten i alle saker de kan gjøre det.

Bedriftsdemokratiets prinsipper er så viktige at de er grunnlovsfestet, grl § 110, 2 ledd. Likevel viser det seg at norske lederutdanninger, både i og utenfor politietaten, er sørgelig frie for pensum om den norske modellen og Hovedavtalen. De demokratiske prinsippene som ligger til grunn for velferden vår, som sørger for små sosiale og økonomiske forskjeller og et trygt samfunn for de aller fleste, er utelatt når lederspirer i Norge kjører sine utdanningsløp.

Må inn i lederutdanningen

Mitt budskap går til alle dere som tar en lederutdanning; be om å få dette inn på pensumlisten. Er du i posisjon til å bestemme pensum på en lederutdanning; ta medansvar for å sikre det norske demokratiet og sett det inn på pensumlista!

Jeg tror ikke dette er noe som løses i en håndvending. Vi må igjen gå i retning av et mer demokratisk arbeidsliv. Opplæring i arbeidslivets spilleregler og bevisstgjøring i den tette knytningen det har til velferdssamfunnet vil være et bidrag på veien.

Da vil vi kanskje oppleve at ved å ta ett steg av gangen – i samarbeid - kommer vi fortere
frem enn ved lovlig bruk av press og tvang.

Powered by Labrador CMS