ATB: «Hvorfor må ting være så forbaska vrient?»

Forhandlinger om nye arbeidstidsbestemmelser i politi og lensmannsetaten forhandles i skrivende stund. Vi er fullt klar over at det er forventninger til resultatet av dette arbeidet. Forventningene er ulike. Noen har forventninger til at den nye avtalen skal gi større muligheter til å jobbe. Noen har forventninger til at avtalen skal gi bedre vern, og skape bedre balanse mellom arbeidstid, fritid, familieliv og sosialt liv. Noen har forventninger til at den økonomiske kompensasjonen skal økes kraftig. Noen vil ha en enklere avtale. Noen mener at den forbaska ATB’en bare lager kluss i arbeidet. «La oss få det slik som vi hadde det før…» Ingen har forventninger om at resultatet skal gi en reallønnsnedgang.

I og med at PF sin forhandlingsdelegasjon i skrivende stund sitter i forhandlinger med Politidirektoratet, er det ikke mulig for meg å dele innholdet i forhandlingene med Politiforums lesere. Det følger av god forhandlingskutyme, og respekt for partene i et forhandlingsløp.

Men hva kan man si?

Måten det ble jobbet på, på 80- og deler av 90-tallet, bidro til å dekke over en generell personellmangel i politi og lensmannsetaten. Fra midten av 2000-tallet fikk man større fokus på arbeidslivsforskning, og hva tung arbeidsbelastning fysisk og mentalt medfører for mennesker. Lange arbeidsintervaller, arbeid på tidspunkter av døgnet når den biologiske klokken sier man skal sove, uforutsigbarhet med tanke på omlegging av arbeidsplaner med mer. Dette medførte et større fokus på arbeidstidsordningene i politiet. I ATB-ene av 2005, 2007, 2009 og 2013 har dette kommet klarere til uttrykk, men vi er fremdeles en etat som har relativt store unntak fra samfunnets norm – arbeidsmiljøloven.

Hvilket ansvar har mine forhandlere, som sitter og forhandler om ny ATB? Det er Arbeidsmiljølovens bestemmelser som regulerer det norske arbeidslivet. Normalen er 9 timer arbeid og 16 timer hvile i løpet av døgnet, og 36 timer ukehvile (helg) – hver eneste uke.

Arbeidsmiljølovens kapittel 10 kan gi unntak fra loven i gitte situasjoner, og under visse vilkår. Det samme har Hovedtariffavtalen. I politi- og lensmannsetaten har vi i dagens ATB-avtale (som nå er sagt opp) avtalt unntak med hjemmel i begge. Denne har gjort at man har kunnet drifte etaten med den fleksibilitet som politiets spesielle samfunnsoppdrag har forutsatt.

I utgangspunktet er det hovedsammenslutningene (Unio, YS, LO og Akademikerne) som godkjenner unntak etter arbeidsmiljølovens kapittel 10. Når Politidirektoratet og arbeidstakerorganisasjonene i politiet nå sitter og forhandler om dette, er det fordi de har fått delegert denne myndigheten. Ansvaret disse har, er å påse at det ikke avtales arbeidstidsordninger som er i strid med arbeidsmiljølovens formål, og vilkårene for å innvilge unntak fra arbeidsmiljøloven (se faktaboks). Forhandlingsresultatet man eventuelt kommer frem til i politiet, skal godkjennes på hovedsammenslutnings- og departementsnivå. Hovedsammenslutningene vil ikke ha fokus på penger, men om avtalen sikrer et fullt forsvarlig arbeidsliv i politi- og lensmannsetaten. Vi kan faktisk ikke avtale oss inn i arbeidstidsordninger som strider mot det som fremgår i Arbeidsmiljøloven (se faktaboksen).

Mangelfullt kunnskapsnivå

Min påstand er at kunnskapsnivået om dette er mangelfullt i politi og lensmannsetaten. Både blant ledere og ansatte. Grunnen til at jeg kan fremsette denne påstanden er at vi har evaluert praktiseringen av den eksisterende avtalen, og den er mangelfull, for å si det på en diplomatisk måte. I etaten har vi fokus på å få jobben gjort, noe som er både prisverdig og uttrykker gode holdninger. Vårt ansvar ligger i å påse at iveren blant de ansatte ikke resulterer i at man dyrker en kultur der vi etablerer arbeidstidsordninger som kan være potensielt helseskadelige, og i strid med arbeidsmiljølovens formål. Da sikter jeg ikke bare til de kortsiktige der-og-da-situasjonene, men også i et livsløpsperspektiv. Politiet skal være en attraktiv arbeidsplass for mennesker i ulike livsfaser, og man skal oppleve å ha en god helse ved arbeidslivets slutt.

Som forbundsleder hører jeg av og til at ATB skaper frustrasjon. Det er et litt spesielt utgangspunkt, spesielt når det uttrykkes fra ledere i politiet. Stort sett har man fra arbeidstakerorganisasjonene innvilget de unntak som arbeidsgiver har fremsatt et behov for i de forutgående ATB-ene i etaten, for å dekke over en prekær mannskapsmangel. Når man da etterlyser hvilke arbeidstidsordninger man da ser for seg, er ofte refrenget: «Vi vil gjerne jobbe når det er behov, uten begrensninger – sånn som vi gjorde før…»

Det er en for lettvint inngang for oss som sitter med det overordnede ansvaret for å forvalte våre medlemmers helse, sammen med vernetjenesten i politi og lensmannsetaten.

Detegentligeansvaret vi har som part i disse forhandlingene, er å forvalte våre medlemmers helse i et livslangt perspektiv. Da må vi sikre oss at dersom vi fortsatt skal avtale oss bort fra samfunnets hovedregler, må vi ha en avtale som etterleves, og at ledere som forvalter disse unntakene har et bevisst forhold til det de gjør.

ATB av 2013 (den som regulerer arbeidstidsordningene nå) kan nok oppleves som vanskelig for de som jobbet på 80-tallet, og fikk beskjed om at «de der begrensningene gjelder ikke for oss, folkens!» Det er imidlertid ikke 80-tallets politiansatte vi lager arbeidstidsordninger for nå. Det er fremtidens kollegaer. Vi har et ønske om at politi- og lensmannsetaten skal være en attraktiv arbeidsplass også i 2025, og at de ansatte har en god balanse mellom arbeidstid, fritid, familieliv og sosialt liv. At de har en forutsigbarhet som gir rom for dette.

For de av dere som ønsker et litt enklere budskap enn det jeg har ført i pennen over:

Det er ikke ATB som gjør at du ikke kan ta de vaktene du vil, det er ATB som gjør at du kan jobbe så fleksibelt som du gjør.