Feller knallhard dom over utredning: Langt fra treffsikker nok

Terror rammet Europa. Trusselvurderingene i Norge var hevet. Norsk politi var bevæpnet i frykt for angrep mot tjenestepersoner i politi og forsvar. Og debatten raste. Om vådeskudd, fryktskapende politi og hva som kunne regnes som reell terrorfare. Følelsene var sterke, faktaene var få.

– Nå er det for mange udokumenterte påstander om voldsspiraler, våpenkappløp og andre konsekvenser, sa daværende justis- og beredskapsminister Anders Anundsen for to år siden.

Etter at politiet hadde vært midlertidig bevæpnet i nesten et år, annonserte han at regjeringen ville sette ned et utvalg som skulle utrede bevæpningsspørsmålet. Da var det mange som ble lettet.

«Endelig», tenkte fagforeninga og andre bevæpningsforkjempere. Endelig fikk man en mulighet til å skille snørr og bart, fakta fra følelser, og kanskje få et svar på om politiet burde være bevæpnet eller ikke.

De som ønsket seg bevæpning fikk en kalddusj. I rapporten konkluderte flertallet i Bevæpningsutvalget før sommeren med at politiet ikke bør bevæpnes. Men nå møter rapporten motstand fra en rekke tunge aktører i politiet.

I disse dager legger ulike deler av politiet siste hånd på sine høringsuttalelser til rapporten. Enkelte mener den er så svak metodisk, at den ikke er egnet til å ligge til grunn for noen beslutning rundt bevæpningsspørsmålet. Andre mener resultatet var forutbestemt.

Overser fakta

På Politihøgskolen (PHS) sitter landets politiforskere samlet.

De vet hvordan man forsker, hva som er de riktige metodene. Politihøgskolens høringssvar til bevæpningsutvalgets rapport er underskrevet av rektor Nina Skarpenes. Det skinner tydelig gjennom hva som er PHS’ syn på bevæpningsutvalgets rapport.

«I forbindelse med at forslag til ny våpeninstruks ble sendt på høring høsten 2014, der også bevæpningsspørsmålet ble tatt opp, svarte Politihøgskolen at vi ikke kunne se på daværende tidspunkt at bevæpningsspørsmålet var tilstrekkelig utredet. Etter en grundig gjennomgang av bevæpningsutvalgets rapport, har vi kommet til samme konklusjon i denne høringsrunden.», konkluderes det i høringssvaret.

PHS mener bevæpningsutvalgets rapport, der det anbefales at politiet ikke skal bevæpnes, ikke er tilstrekkelig for å konkludere i bevæpningsspørsmålet.

PHS skriver at drøftelser og argumentasjon i en slik utredning må være så fullstendig og objektiv som mulig, men at utredningen har svakheter på dette området som gjør at den ikke har nok autoritet for å avgjøre bevæpningsspørsmålet.

I høringssvaret påpekes det at dette ikke betyr at man nødvendigvis ville kommet til en annen utvalget. Men utredningen «har svakheter både med hensyn til kildebruk, kildekritikk og bruk av metode». PHS mener blant annet Bevæpningsutvalget trekker for enkle konklusjoner i sammenligningen av Norge med andre land, overser fakta og naturlige kilder, samt unnlater å diskutere om utviklingstrekk i samfunnet totalt sett kan tale for eller mot bevæpning.

Ikke tatt hensyn til hva politifolk mener

Blant kildene og informasjon som er utelatt, peker PHS spesielt på informasjon om hva politiet selv mener om egen bevæpning (se egen undersak). PHS-ledelsen vil ikke la seg intervjue om høringssvaret før Politidirektoratet har sammenfattet politiets samlede høringssvar.

Men på Politihøgskolen sitter forskere som i disse dager forsker på politifolks og publikums holdning til bevæpning.

– Bevæpningsutvalget har gjort en formidabel jobb, men det er mye blanding av verdidebatt og fakta. Jeg håpet man kunne skille dem i større grad, sier én av dem, førsteamanuensis Bjørn Barland.

– Man har foretatt enkeltstående vurderinger av en del forhold, men ikke sett nok på helheten i hvordan politiet opplever det, sier professor Tor-Geir Myhrer.

Blant annet reagerer de på at det etter den midlertidige bevæpningen i 2015 og 2016 ble undersøkt hva politifolk mente om bevæpningsperioden, men at dette ikke er nevnt i utvalgets rapport. Blant konklusjonene i en masteroppgave som tok opp temaet, var en at politifolk behandler vanlige folk som før, selv om de har våpen på hofta. Det ble heller ikke brukt våpen oftere.

– Vi synes politiets stemme er kommet dårlig frem i utredningen, sier Barland.

PST vil bevæpne: – Stemmer ikke med virkeligheten

Politiets sikkerhetstjeneste overvåker trusselsituasjonen her til lands.

Få andre vet bedre om terrorfaren har endret, og få andre får innsyn i om den har det eller ei. I PSTs høringssvar skriver de at trusselbildet i Norge tilsier generell bevæpning av norsk politi.

I høringssvaret, signert av PST-sjef Benedicte Bjørnland, betviler PST om utredningen er oppdatert nok.

«PST mener utvalget har lagt upresis og ikke oppdatert informasjon til grunn for sine vurderinger og konklusjoner mht. terrorens betydning for spørsmålet om bevæpning av politiet. Som landets sikkerhets- og etterretningstjeneste har PST kompetanse når det gjelder trusselbildet og terrorutviklingen, og tjenesten mener at utvalgets beskrivelse ikke samsvarer med virkeligheten slik PST kjenner den.»

De mener informasjonen om terrorbildet bærer preg av å være lite oppdatert og til dels irrelevant. Konkret peker PST på at terrorstatistikk som benyttes i utredningen både er gammel og omhandler terror som ikke er relevant i Norge, som separatistisk terror. PST mener man ser en betydelig økning i angrepsfrekvens i Europa de siste årene.

Spesielt peker PST på tall som viser økning i jihadistisk terror, som de skriver har økt betraktelig de siste årene – både i gjennomførte og avvergede hendelser. Det europeiske trusselbildet har høy relevans for trusselnivået i Norge, skriver PST.

«Det trusselbildet PST har beskrevet de siste årene tilsier at det er vesentlig forandret», skriver PST.

Fredag ble også høringssvaret Det nasjonale statsadvokatembetet klart. Høringssvaret bærer preg av den samme kritikken som PST fremmer – at trusselbildet som tegnes i rapporten ikke er oppdatert:

«Embetet har et klart inntrykk av at utvalget nedtoner faren for islamistisk terror mer enn det er
grunnlag for. Argumentasjonen som brukes reflekterer ikke det totale bildet og undervurderer faren
mot Skandinavia. Det er ikke slik at Skandinavia er i en unik posisjon i Vest Europa.» 

Nå ønsker også statsadvokatembetet at norsk politi skal bevæpnes permanent, med våpen på hofta. Statsadvokatene er riv ruskende uenig i påstandene fra bevæpningsutvalget om at det ikke er indikasjoner på at Norge er et terrormål.

«Dette er helt feil Norge er et terrormål», står det i høringssvaret, som konkluderer slik:

«Dagens trusselbilde i Norge og Vest Europa er på et høyt nivå og har vært det i lengre tid og viser
ikke tegn til å avta. Det legges til grunn at generell bevæpning vil ha betydning i mange av de
viktigste terrortypetilfellene. På denne bakgrunn mener NAST at det bør innføres generell
bevæpning for norsk politi ved at skytevåpen bæres på hoften.»

Splittede distrikter

Politidistriktene er splittet i synet på bevæpning. Tross at politifolk flest er positive til at politiet alltid bør bære våpen, delte politimesterne seg i tre da de skrev sine høringssvar i oktober.

1. Oslo, Vest og Trøndelag politidistrikter ønsker bevæpning av politiet.
2. Sør-Øst, Agder og Finnmark politidistrikter ønsker seg fremskutt lagring på hofta. Det vil si pistol og magasin adskilt, men båret på hofta eller i beltet.
3. Øst, Innlandet, Sør-Vest, Nordland, Troms og Møre og Romsdal politidistrikter støtter utvalget, og vil ikke ha bevæpning av politiet.

Øst vil imidlertid bevæpne politiet på Gardermoen permanent.

Noen berømmer Bevæpningsutvalgets arbeid: «…en omfattende og grundig utredning», skriver politimesteren i Sør-Øst. Det samme gjør politimesteren i Møre og Romsdal.

– Jeg synes den var god. Det som var godt med den, var bakgrunnsinformasjon og beskrivelsene av hvorfor norsk politi er der vi er og hvorfor vi er det vi er, sier fungerende politimester i Møre og Romsdal politidistrikt, Ingmar Farstad.

Distriktet mener punktbevæpning ved enkelte objekter, som for eksempel Oslo lufthavn, kan være riktig. Utover dette ønsker ikke politiet i Møre og Romsdal bevæpning.

– Vi ser at vi har svært god erfaring med fremskutt lagring. I de aller fleste tilfellene er det tilstrekkelig. Vi ønsker å bevare det sivile preget på politiet vi har ved å ikke være bevæpna. Og den endringa man snakker om i trusselbildet, synes jeg ikke er så tydelig her. Hovedbegrunnelsen må ligge i hverdagen og ikke i ekstraordinære tilfeller. Men det er vanskelig. Jeg har stor respekt for de som mener noe annet, sier Farstad.

Andre er enige med utvalget, men mindre rosende i ordelagene. Troms politidistrikt ender med å støtte utvalget i at politiet bør være ubevæpnet også i framtiden. Politimester Ole B. Sæverud påpeker imidlertid at det er uheldig at ikke en evaluering av perioden med midlertidig bevæpning er lagt til grunn, samt at datamaterialet i utredningen er for snevert og ikke viser hvordan andre grupper i politiet erfarte et bevæpnet politi.

«Dette er etter vår vurdering viktige spørsmål som ville ha tilført rapporten større bredde og tyngde» skriver Sæverud i starten av sitt høringssvar.

– Tilpasset et ønsket resultat

Til sist er enkelte distrikter svært strenge i sin dom over utredningen. Sjefen for landets største politidistrikt, der flest politifolk er positive til bevæpningen, går langt i å skyte rapportens troverdighet i fillebiter. Politimester i Oslo, Hans Sverre Sjøvold, har signert på et uvanlig krast høringssvar:

«Det er ikke mulig å lese utredningen uten å få et inntrykk av at metoder, utvalg av materiale og presentasjon av dette er tilpasset et ønsket resultat».

Det er like umulig å tolke Sjøvold i annen retning enn at han mener Bevæpningsutvalget hadde bestemt seg for å si nei til generell bevæpning, allerede før arbeidet ble startet. Han fortsetter:

«Flere av de interne høringsinnspillene til OPD (Oslo politidistrikt, journ.anm.) har kommentert den iøynefallende forskjellen i gjengivelse av utvalgt forskning, mangel på grundighet og også skjevheter i redegjørelser for arbeidsprosedyrer og konkrete erfaringer».

I Oslo politidistrikts høringssvar hevdes det at det er svært vanskelig å se politiblikket eller høre politistemmen gjennom utredningens nesten 300 sider. Høringssvaret løfter fram en rekke synspunkter fra de operative miljøene og de nasjonale beredskapsressursene i hovedstaden, og stiller spørsmål ved en flere av bevæpningsutvalgets forutsetninger og konklusjoner. I tillegg bruker distriktet en liste over 18 terrorangrep eller forsøk på angrep i den vestlige verden bare i 2017, som eksempler på at det har vært en endring i trusselbildet og at politiets bevæpning kan ha innvirket på å stoppe gjerningspersonene tidlig. Bevæpningsutvalget skriver på sin side i utredningen at det samlet sett ikke er sett utviklingstrekk ved trusselbildet som tilsier at det er nødvendig å endre dagens bevæpningsordning.

«Vi synes konklusjonen er oppsiktsvekkende!» svarer Oslo politidistrikt i høringssvaret.

Ønsker mer fokus på sikkerhet

Hovedverneombudet for politi- og lensmannsetaten, Audun Buseth, er også kritisk. Jobben hans er å se til at politifolks helse, miljø og sikkerhet ivaretas på jobben. Det er temaer han mener har fått for lite plass i Bevæpningsutvalgets utredning.

Buseth mener utvalget bruker mye spalteplass på overordnede prinsipper det er vanskelig å være imot, og at utredningen mangler nærmere vurderinger av hvordan sikkerheten skal ivaretas i oppdrag politiet plikter å utføre.

− Av og til er det livstruende situasjoner hvor våpen er helt nødvendig for å løse oppdraget, og ivareta sikkerhet for ansatte og borgere. Det holder ikke med overordnede prinsipper, men i tillegg praktisk forståelse av hvordan forskjellige hendelser kan håndteres, og hvordan det påvirker de som står midt i det. Dette har ikke utvalget kommet nærmere inn på. Jeg ser at bevæpningsutvalget har unnlatt å oppsøke fagmiljøer knyttet til operativ psykologi. Hadde de gjort det, ville de funnet at stress, dårlig organisering og tilleggsoppgaver påvirker evnen til å gjøre gode vurderinger av oppdragsløsningen. Å skulle finne frem våpen fra våpenskrin og bevæpne seg selv i en svært presset og farlig situasjon er på ingen måte ideelt. Er de i tillegg langt unna bilen kan konsekvensene bli dramatiske, sier Buseth.

Hovedverneombudet er ikke bastant på at alle politifolk skal være fast bevæpnet alltid. For våpen har et stort skadepotensiale og kommer ofte ikke til nytte når oppdragene skal løses.

Men Buseth peker på at det til tross for at det er svært få tilfeller der våpen har vært avgjørende, så er disse få tilfellene svært tidskritiske og kan få dramatiske konsekvenser. Derfor synes han det er galt når utvalget mener det er mangel på dokumenterte hendelser som kan begrunne bevæpning i Norge.

– Jeg mener politiet må være forberedt på det som kan skje, og ikke bare se på det som har skjedd. Utfordringen er å utvise tilstrekkelig risikoerkjennelse før en dramatisk hendelse, ikke bare være etterpåklok. Derfor har statistikk og konkret sannsynlighetsberegning sine klare begrensinger i en beredskapsorganisasjon. Politiet må forutse et stort spekter av hendelser, og vurdere forskjellige scenario. Hvis ikke vil politiet være uforberedt på mye, og ikke svare til samfunnets forventninger og krav, sier Buseth.

Han reagerer derfor på at bevæpningsutvalget hevder at det ikke kan argumenteres for bevæpning for sikkerhets skyld.

− I et verneperspektiv er det viktig å ha tilgang til våpen i all operativ polititjeneste. Konsekvensene av å ikke ha det er i alt for liten grad vurdert i rapporten. Eksempler som flyplassen på Gardermoen, fotpatruljer og andre oppdrag langt fra bil og våpen, utløser behov for å vurdere risikoen ved selve arbeidet og hvordan sikkerheten kan ivaretas. For stor vektlegging av overordnede prinsipper og verdier medfører for høy terskel for bevæpning, og ikke tilstrekkelig hensyn til arbeidstakernes sikkerhet og helse. Derfor er det viktig at politikerne lytter til politiets fagmiljøer. 

Buseth påpeker at arbeidsgiveransvaret ikke stanser hos Politidirektoratet.

Derfor håper han at Politidirektoratet sier klart ifra om sikkerhetsaspektet til politifolk i sitt høringssvar. Han mener Stortinget må ha et bredere saksunderlag som omfatter de praktiske utfordringene politiet møter når de løser samfunnsoppdraget.

– Politikerne har arbeidsgiveransvar i kraft av å vedta lovverk som gir politiet nødvendige fullmakter og handlingsrom.

Utvalgslederen: – Visste vi hadde kort tid

Politidirektoratet skal nå sammenfatte politidistriktenes, PHS’ og særorganenes høringsinnspill. De har frist i midten av november. Deretter skal justis- og beredskapsminister Per-Willy Amundsen fatte vedtak.

– PHS, PST, Oslo politidistrikt, PF og hovedverneombudet – mange er kritiske til utvalgets rapport. Er du fornøyd med hva utvalget har levert?

– La oss si det sånn at jeg også har mottatt mange innspill som fremmer gode argumenter for bevæpning, svarer Per-Willy Amundsen.

Politiforum har lagt fram kritikken av utredningen for Bevæpningsutvalgets leder, Anne Kari Lande Hasle. Hun svarer at hun har kommet til at høringsinstansene nå bør få uttale seg, og at hun selv skal lese uttalelsene med stor interesse. Men hun påpeker at hun tidligere har uttalt seg om tiden utvalget hadde til rådighet, og dette gjentar hun overfor Politiforum i denne sammenhengen:

– Tiden vi hadde til rådighet var kort, men det var utvalget kjent med da vi sa ja til å sitte i utvalget. Etter hvert ble sekretariatet styrket, eksterne eksperter engasjert, arbeidet i utvalget intensivert og utvalget fikk 14 dagers forlengelse. I kapittel 2 i utredningen redegjøres for bakgrunnen for utvalget, sammensetning, mandat og arbeidsmetoder og til slutt i kapittel 2.3 står det at «Utvalget mener materialet som er innhentet favner vidt, er omfattende, solid, relevant og dekkende for å besvare punktene i mandatet»

Les også utvalgsmedlem Arne Jørgen Olafsens svar på PSTs kritikk.