KRONIKK
På innsiden av et barneavhør: Hvis transformers kunne snakke
Med transformers-leken forsiktig hvilkende i armene, møter han blikket mitt. Han forteller om tårer, smerte og redsel.
Dette er en meningsytring. Innholdet gir uttrykk for forfatterens holdning.
Gutten har festet blikket på leken han holder i hånden. En fargeglad figur i plast. En knirkende lyd høres når han med raske og bestemte bevegelser vrir den frem og tilbake. Den fargeglade figuren forvandles til en bil. «En transformers», forklarer gutten.
Når jeg sier at bilen kan bli med til avhørsrommet skynder gutten seg fornøyd etter. Men før han tar steget inn, snurrer han på leken igjen og bilen blir en mann. Kanskje føles det bedre å ha en farlig, stridslysten mann med brede skuldre og lite hode som selskap inn i det ukjente.
Gutten blir informert om at det som blir sagt blir spilt inn. Med store øyne leter han etter kameraene som er strategisk plassert i det lille rommet. Han holder opp mannen, så han også får se.
Jeg forklarer hvordan avhøret kommer til å være, og spør hva han liker å gjøre. Han forteller med mange ord og bevegelser, og et stort smil brer seg over ansiktet hans. Når han har fortalt ferdig vrir han på figuren. Den blir en bil igjen, og jeg anser han som trygg nok til å gå inn i forhørets neste fase.
Like detaljert som han fortalte om hva han likte å gjøre, skal han nå fortelle om den aktuelle kvelden. Den kvelden som er grunnen til at han sitter her i dag.
Gutten blir stille og den knirkende lyden kommer tilbake. Han snurrer, vender og vrir til mannen viser seg igjen. Med den forsiktig hvilkende i armene, møter han blikket mitt. Han forteller om tårer, smerte og redsel.
Beskrivelsen hans er malende og jeg kan nesten høre hvordan glasset treffer veggen, og hvordan glasskårene faller til gulvet, akkurat som de harde ordene som treffer gutten og blir til glasskår i hans indre.
Tårene brenner bak øyelokkene mine når jeg ser og hører på denne modige lille gutten. Jeg ser på figuren i hånden hans. I ett sekund skulle jeg ønske at den kunne snakke. At den kunne fortelle ham hvilken fin liten skapning han er. Men den er som forventet taus.
Nok en gang må jeg minne meg selv om at jeg bare er politi. Jeg har min rolle. Når avhøret er slutt, når disse minuttene har gått, overleverer jeg og andre tar over. Som oftest ser jeg ikke barnet mer. Noen barn håper jeg på å få se igjen. Ikke her, men på et tivoli eller på en eng. Se at barna ler og vite at de har det bra.
Noen ganger forteller ikke barna om det politiet etterforsker, men om noe som er viktig for en annen etat. Politiets sak avsluttes, dokumenter arkiveres. Et dypt åndedrag tas og en ny sak blir påbegynt. Men noen barn blir igjen. De har sin egen plass i mitt minne. Og mange spørsmål blir liggende ubesvart.
Avhøret er slutt, men vi blir sittende. Gutten fortsetter å snurre på figuren. Jeg studerer ham. Antagelig kjenner han blikket mitt, for snart kikker han opp. Han holder mannen mot meg og spør om jeg vil prøve. Den er kul.
Jeg tar imot den og snurrer forsiktig fram og tilbake. Vender og vrir mens gutten gir meg tips på veien. Enda en gang snurrer jeg og innen jeg vet ordet av det har den blitt en bil. Jeg møter blikket hans og vi smiler til hverandre. «Den er kul. Kjempekul».
Denne kronikken ble først publisert i svenske Polistidningen.
