Fikk 1000 kroner i bot: Rettsmaraton over tre år og i tre instanser

En politiadvokat i Øst politidistrikt traff beslutning om avhenting i medhold av straffeprosessloven § 230 fordi den siktede ikke hadde møtt til avhør, til tross for flere innkallinger.

Da vedkommende ble påtruffet, mottok politijuristen informasjon om at personen var registrert som psykisk syk og at han hadde kommet med trusler.

Videre at han hadde forsøkt å skaffe seg skytevåpen som han angivelig ville bruke mot politiet fordi samfunnet var mot ham.

Politiadvokaten ble anmodet av politipatruljen om å utstede pågripelsesbeslutning,
samtidig som det ble bedt om tillatelse til bevæpning, noe som ble etterkommet av politimesteren.

Politiadvokaten etterkom anmodningen om å utferdige en pågripelsesbeslutning med
hjemmel i strpl § 175, jfr § 171, begrunnet med at det forelå fare for bevisforspillelse og gjentagelse av straffbare handlinger.

Det ble senere reist tiltale mot den siktede som ble domfelt for vold mot offentlig tjenestemann.

Etter domfellelsen innga han anmeldelse mot politiadvokaten for ulovlig pågripelse, noe som førte til etterforskning mot juristen for grov uforstand i tjenesten etter den gamle straffeloven
§ 325.

Spesialenheten for politisaker henla saken som intet straffbart forhold bevist. Fornærmede påklaget avgjørelsen.

Riksadvokaten omgjorde henleggelsen og beordret utferdigelse av et forelegg med en bot på 10.000 kroner.

Forelegget ble ikke vedtatt.

Tingrettens dom

Sarpsborg tingrett fant at pågripelsen var ulovhjemlet da det verken forelå fare for  bevisforspillelse eller gjentagelsesfare.

Den manglende lovhjemmelen ble vurdert opp mot de strenge kravene til fellelse for grov uforstand i tjenesten, men tingretten konkluderte med at den utviste feilvurderingen måtte anses som kvalifisert klanderverdig.

Straffen ble satt til en bot på 1.000 kroner.

Lagmannsrettens dom

Den domfelte anket over lovanvendelsen. Borgarting lagmannsrett ga tillatelse til å fremme saken. Lagmannsretten avsa i inneværende år enstemmig dom på frifinnelse.

Også i lagmannsretten ble det lagt til grunn at lovens vilkår for pågripelse ikke forelå.

Retten fant det imidlertid «klart» at politijuristens opptreden ikke kunne anses som grov uforstand i tjenesten, da det forelå subjektive unnskyldningsgrunner som ledet til at juristens feilvurdering ikke kunne karakteriseres som kvalifisert klanderverdig.

Det ble blant annet pekt på at den siktede kunne ha vært bevæpnet og de konsekvenser dette kunne ha for publikum og politipatruljen.

Politiadvokaten vurderte det slik at det ikke var mulig å gjennomføre avhenting med bevæpnet politi, noe han i ettertid har forstått var et feil resonnement.

Hans feilvurdering ble formodentlig påvirket av at patruljen ba om en pågripelsesbeslutning.

Høyesteretts dom

Riksadvokaten anket over lagmannsrettens lovanvendelse og Høyesterett tillot saken  fremmet. Også Høyesterett fant det klart at lovens vilkår for pågripelse ikke forelå.

Førstevoterende fant også noen subjektive unnskyldningsgrunner, men fremhevet allikevel politiadvokatens feilvurdering om at det ikke kan besluttes bevæpning også ved avhenting og  at pågripelsesbeslutningen ikke var nødvendig av eventuelle sikkerhetsmessige grunner.

Han påpekte videre at forskjellen mellom å bli pågrepet som siktet i en straffesak og å bli avhentet med sikte på å avklare om han ønsker å forklare seg for politiet, kort sagt ikke
bare er en formalitet for den det gjelder, og bør heller ikke kunne være det for politiet og påtalemyndigheten.

Dommen ble avsagt med dissens 3-2.

Mindretallet, som stemte for at påtalemyndighetens anke skulle forkastes, ga blant annet uttrykk for at politijuristens beslutning om pågripelse var kritikkverdig, men ikke kvalifisert klanderverdig i slik grad at den burde lede til domfellelse.

Mindretallet pekte også på at politijuristen ikke hadde åpenbart usaklige eller lite aktverdig motiver.

I tråd med flertallets votum ble lagmannsrettens dom og ankeforhandling opphevet.

Tilbake til start

Tre og et halvt år etter at pågripelsesbeslutningen ble truffet, er saken «flyttet» tilbake til tingrettens dom. 

Politijuristen har valgt å ikke opprettholde lovanvendelsesanken over tingrettens dom, og sitter således igjen med et minne for livet og en erfaring rikere i sitt videre arbeid innenfor politietaten.