Avhør og metodeutvikling

Avhørskurset K.R.E.A.T.I.V ble utviklet ved Oslo politidistrikt og tatt i bruk i 2002. Siden oppstarten har Politihøgskolen utdannet 66 avhørsinstruktører, og over 1000 etterforskere har gjennomført kurset. Nå er ny kunnskap tilgjengelig.

Ulike arbeidsgrupper og utredninger¹ har understreket behovet for fortsatt fokus på metodeutvikling innen avhørsmetodikk (¹ Se bl.a. «Fornærmede i strafferettspleien» / NOU:6, rapporten fra voldtektsutvalget / NOU 2008:4 samt evalueringen etter Fritz Moen-saken / NOU:2007:7).

Med dette i tankene deltok fire avhørsinstruktører og en politijurist på tre ulike avhørskurs i Sverige og i England i 2007. Selv deltok jeg på et treukers videregående kurs i avhør av mistenkte personer ved Investigative Training Unit hos politiet i Sussex, England.

I dette og i de to neste utgavene av Politiforum vil vi dele noen erfaringer fra kursene.

PEACE-modellen

England fikk sin første strukturerte avhørsmodell «PEACE» i 1992. Denne ble innført etter omfattende kritikk av de eksisterende avhørsmetodene. Det opprinnelige PEACE-kurset gikk over én uke og omhandlet alle typer avhør. Kreativ-kurset er en videreutvikling av dette opplegget.

Flere evalueringer av PEACE utover 90-tallet viste at opplæringen ikke hadde de resultatene man ønsket. I avhør av mistenkte så man at opplæringen generelt sett økte avhørernes kompetanse, men at de ikke var flinke nok til å få frem informasjon som kunne brukes som bevis. Dette kom i tillegg til at flere og flere valgte å ikke forklare seg.

For å motvirke denne tendensen ble det i 1996 i England innført et tillegg i bestemmelsen om den mistenktes rett til å ikke forklare seg. Hvis en mistenkt velger å ikke svare på spørsmål under avhøret, men svarer på de samme spørsmålene i retten, kan tausheten - «no comment» - under avhøret bli brukt som bevis mot vedkommende. Hvis en mistenkt ikke vil forklare seg, må han/hun allikevel høre alle politiets spørsmål. Denne bestemmelsen har stor innvirkning for valg av avhørstaktikk, og vil bli nærmere berørt senere i artikkelen.

I 2001 innførte man en femtrinnsmodell for avhørsutdanning. Trinnene er kalt «Tier». Tier 1-2 er ukeskurs beregnet på etterforskere av henholdsvis hverdagskriminalitet og mer alvorlig kriminalitet. Tier 3 varer i tre uker og er et mer avansert kurs i avhør av enten mistenkte eller vitner/fornærmede i de alvorligste sakene, som grove voldssaker, kidnapping og seksuelle overgrep. Utdannelsen jeg deltok i Tier 4-5 er knyttet til koordinering, veiledning og kvalitetssikring innen avhør, og heter «Advanced Suspect Course».

«Advanced Suspect Course»

Kursdeltagerne er plukket ut på bakgrunn av en opptaksprøve og tidligere beståtte eksamener. Etter tre intensive uker med teori og praktiske øvelser må alle opp til en eksamen hvor man får i oppgave å avhøre en profesjonell skuespiller som spiller en person mistenkt for en alvorlig forbrytelse. Strykprosenten er hele 40-50 prosent. Kun de som består, blir sertifisert til å ta avhør av mistenkte personer i særlige alvorlige saker, og får tittelen «Advanced Interviwer».

Målet med kurset er å gi deltakerne inngående kunnskap om gjennomføring av avhør med fokus på etikk, kommunikasjon og taktikk. Behovet for å være fleksibel som avhører blir understreket og repetert. Det forventes at avhøreren skal beherske mange «verktøy», og man skal ut i fra situasjonen være i stand til å vurdere hvilke verktøy som er hensiktsmessige for å innhente mest mulig pålitelig informasjon.

I løpet kurset går man grundig inn i hver fase i avhørsmodellen, som på mange måter har samme faseoppbygning som K.R.E.A.T.I.V. Kurset krever stor involvering fra deltakerne, mer enn det som kreves på Kreativ-kursene, og det er lange dager. Under øvelsene kreves det at alle gir grundige tilbakemeldinger på de andres prestasjoner. Man blir også målt på evnen til å gi konstruktive tilbakemeldinger og til å evaluere sin egen prestasjon.

Avhørerne blir trent til å ta en aktiv og styrende rolle i informasjonsinnsamlingen fra avhørets start. Man kaller dette «conversation management», det vil si evnen til å håndtere og styre en vanskelig samtale. Siden mange mistenkte i utgangspunktet er motvillige til å forklare seg for politiet, handler det om å styre samtalen slik at man får belyst relevante momenter. «Conversation management» handler om avhørerens evne til å motivere, og til å håndtere informasjonsstrømmen. Avhøreren skal påvirke retningen, sørge for progresjon i temaer og ha oversikt over detaljer. Dette gjelder både verbal og nonverbal informasjon. Det tas for øvrig lyd- eller videoopptak av alle mistenktavhør i England.

Man forventer at en viderekommende («advanced») avhører er en god lytter som kan identifisere relevante bevistema og spørsmål underveis uten bruk av notater. I planleggingen av et avhør finner man fram til temaene som skal belyses. Ut i fra kunnskap om hva som er viktig å få frem, skal avhøreren ved å lytte til det som blir sagt, vite hvilke spørsmål som skal stilles, og hvilke temaer som skal tas opp. Faren med en detaljert momentliste er at avhøreren følger den i stedet for å lytte til det som faktisk blir sagt, som igjen kan føre til at man ikke får med seg sentral informasjon. Fokuset på fleksibilitet gjenspeiles også her. Gode lytteferdighet og hukommelse kreves, og man har daglige øvelser/tester for å forbedre disse egenskapene.

Taktikkmodellen

Det som skiller denne modellen fra K.R.E.A.T.I.V, er at man i begynnelsen av avhøret gir flere opplysninger om hvilke bevis som taler mot den mistenkte.

Hvis den mistenkte har en forsvarer, må politiet levere et dokument («pre disclosure») som forteller hva saken gjelder, og hva man har tenkt å avsløre av bevis i avhøret. Bestemmelsen om at det kan tale mot den mistenktes sak dersom vedkommende ikke forklarer seg, fordrer at den mistenkte har tilstrekkelig informasjon til å vurdere om han/hun bør avgi forklaring eller ikke.

Oppfatningen innenfor rettsvesenet synes å være at det er forståelig at en gjerningsperson ikke inkriminerer seg selv hvis politiet ikke har noen bevis. Derimot oppfattes det mistenkelig at en mistenkt etter å ha blitt gjort kjent med opplysninger som taler mot ham/henne, velger å ikke forklare seg. En forsvarer vil ut i fra opplysningene som gis gjennom «pre disclosure» og fra klienten vurdere hva som lønner seg for sin klient - forklaring eller «no comment».

En vesentlig del av taktikken handler således om å få den mistenkte til å forklare seg. Man må vurdere hvilke bevis man skal gjøre vedkommende kjent med innledningsvis i avhøret, og hva man skal holde tilbake til en avsluttende konfronteringsfase, slik at man får mulighet til å kontrollere forklaringen. Fordi mange i utgangspunktet ikke ønsker å forklare seg, må informasjonen man gir innledningsvis være av en slik karakter at den motiverer til forklaring. Gir man for lite informasjon, vil man tro at politiet har dårlige bevis og kun er på «fisketur». Hvorfor skal man forklare seg da? Forteller man innledningsvis for mye, kan det føre til at den mistenkte tenker at politiet har en så god sak at det ikke er noen gevinst i å forklare seg. Det er ingen bestemmelser om strafferabatt ved tilståelser i England.

På kurset trener man i stor grad på å identifisere potensielle bevis, vurdere hva man skal si innledningsvis, og hvordan man skal ordlegge seg for å være mest mulig overbevisende. Avhørerens innledning til fri forklaring består av et resonnement om hva saken gjelder, og hvilke bevis som taler mot den mistenkte (av dem man innledningsvis vil avsløre). I arbeidet med å bygge opp resonnementet er man svært bevisst hvilke konsekvenser måten å ordlegge seg kan få, hva man sier, og hvordan man stiller spørsmål. Dette er for øvrig et gjennomgående tema i kurset.

Dette er kun et lite utdrag fra et lærerikt og spennende kurs. Kurset ga mange gode ideer til videreutvikling av metoder i Norge. I tillegg føler jeg at jeg som avhører kan putte et nytt «verktøy» i beltet mitt.