Mistenkte barns rettssikkerhet må styrkes

Det er behov for tiltak på flere nivåer for å styrke mistenkte barns rettssikkerhet. For det første bør internasjonale forpliktelser implementeres i norsk regelverk. For det andre bør nødvendig kompetanse på barns sårbarhet brukes i alle ledd i rettssystemet når den mistenkte er et barn.

I min masteroppgave undersøkte jeg hvordan ti barn på 15 år forstår rettighetene i et mistenktavhør. Barna ble gjort kjent med rettighetene til et mistenkt barn i en oppstart av et fiktivt politiavhør ut ifra en case. De ble så intervjuet om betydningen av begreper og rettigheter som ble gitt dem. Funnene viser at mange ga inntrykk av å forstå rettighetene i mye større grad enn det som viste seg å være tilfelle. Til tross for manglende forståelse, stilte barna få avklarende spørsmål til avhøreren. De ønsket å fremstå mer kompetente enn det de var.

«Siden når det er på lydopptak så tror jeg ikke man tør å liksom spørre om hva er det. Man vil jo liksom på en måte være ordentlig og skikkelig voksen og sånn», sa ett barn.

Mange av barna hadde et inntrykk av at det var straffbart å lyve:

«Det er jo straffbart å ikke fortelle sannheten.»

Ingen av barna ønsket å ha forsvarer tiltede i avhøret, selv om noen i etterkant sa de ville hatt det i et reelt avhør. Flere var usikre på hva en forsvarer var:

«Eeeh, jeg skjønte jo egentlig ikke det med for eksempel forsvarer.»

Flesteparten fortalte under forskningsintervjuet at de ikke ville hatt foreldrene tilstede i et reelt avhør. Alt i alt indikerer studien at barn ikke forstår rettighetene tilstrekkelig til å ivareta egen rettssikkerhet i politiavhøret, slik reglene er nå.

Barna i studien min var klar over at det var en undersøkelse, og ingen av dem hadde vært i politiavhør før. De hadde ingenting å risikere. I reelle avhør av mistenkte barn vil situasjonen være en helt annen. Barn i strafferettssystemet kan være ressurssvake og i en stresset og ukjent situasjon. De kan risikere en straff som kan få store følger. Det er derfor nærliggende å tro at de vil forstå enda mindre enn barna i min undersøkelse.

Også internasjonal forskning viser at barn og unge har begrensninger når det gjelder å forstå grunnleggende rettigheter og begreper i rettssystemet. Min studie tar for seg forståelsen av rettighetene, men avhør er mer enn rettigheter. Det er behov for tilpasninger i hele avhørsprosessen.

Historisk perspektiv

Utviklingen av avhør av barn i Norge kom i kjølvannet av «Bjugn-saken» på begynnelsen av 1990-tallet, og rettsskandalen i etterkant. Politihøgskolen (PHS) har helt siden midten av 1990-tallet gitt opplæring i avhør av barn, som en del av videreutdanning innen avhør. Den dialogiske samtalemetoden (DCM) som brukes i avhør av barn har hele tiden vært under utvikling.

En endring i straffeprosessloven og en ny forskrift trådte i kraft i 2015, som beskrev hvordan avhørene i de mest alvorlige sakene, som kalles tilrettelagte avhør (TA), skal foregå. Disse avhørene tas på et av landets elleve barnehus. Der finnes det rådgivere med barnefaglig kompetanse og kunnskap om personer med diagnoser og utviklingshemming. De bistår før, under og etter TA, for å ivareta barnets sårbarhet.

Men studiene på PHS om avhør av barn og TA gjelder imidlertid kun fornærmede eller vitner, og ikke mistenkte barn. Det samme gjelder mandatet om bruk av barnehusene.

På starten av 2000-tallet ble KREATIV utviklet, som er utdanningsprogrammet i avhørsmetodikk for avhør av voksne. Foranledningen var granskning av avhørene av fetteren i «Birgitte Tengs-saken», som avdekket bruk av manipulerende, tilståelsesfokuserte teknikker i norsk politi. Dette satte i gang utviklingen av KREATIV, hvor tilståelsesbaserte teknikker ble erstattet med transparente avhørsmetoder hvor fokus var å samle inn pålitelig informasjon. I 2012 ble KREATIV en del av bachelorutdanningen på PHS.

Dette viser at selv om mye har skjedd i utviklingen av avhør i Norge, har de mistenkte barnas særskilte behov blitt oversett.

Internasjonale regler

Norge har ratifisert en rekke internasjonale lover og regler. Både FNs barnekonvensjon og Europarådets torturkomité (CPT) tar utgangspunkt i at barnets beste skal komme i første rekke der det er i kontakt med politiet. Flere internasjonale lover og EMD-dommer viser til vernet mot selvinkriminering. Så lenge barnet ikke forstår dette tilstrekkelig, er ikke denne rettigheten ivaretatt.

«Jeg hadde nok sagt sannheten uansett. Men det er fint å vite at hvis man lyver så kan man få en strengere straff da. At man på en måte blir tvunget til å si sannheten», sa ett barn.

Derfor skal ikke barn avhøres av politiet uten forsvarer tilstede i alvorlige saker, og skal heller ikke kunne frasi seg denne retten. Rettighetene til barnet skal gis skriftlig på en barnevennlig måte og på et språk de forstår, som er tilpasset barnets kognitive utvikling. Statsadvokatenes nasjonale kvalitetsundersøkelse i 2018 viste at kun 9 prosent av barn under 18 år hadde forsvarer tilstede i etterforskningen av alvorlige voldssaker.

Det er også krav om at de som jobber med barn i rettssystemet skal ha opplæring i kommunikasjonsferdigheter og bruk av et barnevennlig språk, samt kunnskap om barns psykologi. Norsk regelverk oppfyller ikke disse kravene.

Sårbare for påvirkning

Både internasjonalt og i Norge har forskere blitt oppmerksomme på risikoen for falske tilståelser, uten at omfanget er kjent. Det er stor variasjon i hvor påvirkelige barn er, men yngre personer er mer sårbare i kraft av alder og kognitiv utvikling når de blir møtt med ledende spørsmål, repetisjoner, mistro eller andre taktikker fra autoritetspersoner. Risikoen for falske tilståelser øker ytterligere dersom mistenkte avhøres uten verge eller forsvarer, eller at barnet ikke skjønner språket, situasjonen eller spørsmålene. Som ett barn sa det:

«Siden hvis man er i et avhør, det er jo kanskje en stressende situasjon og da tenker du ikke alltid hvis de for eksempel kommer med noe bare sånn «Vi tror at du gjorde det», og så er du så stressa at bare, «ja det gjorde jeg», og så er det egentlig ikke sant i det hele tatt.»

Dette understreker nødvendigheten av særlige regler og opplæring for avhør av mistenkte barn. Det er heldigvis flere tiltak på trappene hva gjelder avhør av mistenkte barn.

Fagforvatningsapparatet er i gang med å utarbeide retningslinjer for avhør av mistenkte barn og andre sårbare mistenkte. PHS venter på retningslinjene med utvikling av et eget studie for opplæring i avhør av mistenkte barn.

Obligatorisk årlig opplæring har i 2021 og 2022 avhør av mistenkte barn og andre sårbare mistenkte som et av hovedtemaene. Det undervises i mistenkte barns rettigheter, sårbarhet og avhørsmetodikk. I dette kurset er det utarbeidet en veileder for avhør av mistenkte barn. Dette vil bidra til at mistenkte barns rettssikkerhet i større grad blir ivaretatt i avhør.

Mye er gjort, men hvis vi for alvor vil forbedre mistenkte barns rettigheter, bør mandatet til Statens barnehus også innbefatte avhør av mistenkte barn i de alvorligste sakene. Og alle som er i befatning med mistenkte barn må få opplæring i forskjellene mellom avhør av mistenkte barn og barn som fornærmede.

Når disse tiltakene er på plass og følges, vil norsk politi i større grad være i stand til å ivareta våre forpliktelser når det gjelder de mistenkte barna.