– Norsk DNA-praksis uheldig for rettssikkerheten

Norske rettsmedisinere har siden 1990-tallet unnlatt å oppgi beregninger for sannsynlighet i sine rapporter som sakkyndige for DNA-tester til retten. De sakkyndige har også satt en egen grense for hvilke DNA-prøver som skal testes mot involverte i saken.

Den rettsmedisinske kommisjonen mener grensen er for lav, og fratar retten god informasjon i straffesaker. For testene som faktisk gjøres, har de sakkyndige også etablert sin egen grense for hva som legges frem for retten.

Jusprofessor Ragna Aarli ved Universitetet i Bergen advarer mot justisfeil.

– Jeg er overrasket. De sakkyndige i fagmiljøet har av eget tiltak i praksis innført bevisforbud for retten. DNA-bevis kan være ekstremt viktige verktøy til å renvaske uskyldige. Informasjon om at det er en lite sannsynlig kobling av et spor til tiltalte bør ikke stikkes under en stol, sier Aarli, og legger til:

– Uenighet i det rettsgenetiske fagmiljøet skaper usikkerhet i rettssystemet. Slik usikkerhet kan øke faren for justisfeil i den ene eller andre retningen.

Les hele intervjuet med Aarli her.

15 år med krangel

Krangelen har pågått i over 15 år, uten at den har vært offentlig kjent. Sannsynlighetsberegninger har stått på sakslisten i møter og korrespondanse mellom Den rettsmedisinske kommisjon og strafferettsgenetikerne ved daværende Rettsmedisinske institutt – og senere omorganiseringer – i alle år siden 2007. Det var dette året Den rettsmedisinske kommisjonen opprettet en egen rettsgenetisk gruppe.

Det samme gjelder korrespondanse med Politidirektoratet, Riksadvokaten og Justisdepartementet, bekrefter kilder til Politiforum.

En rapport til Helse- og omsorgsdepartementet i 2013 illustrerer uenigheten. Imot de sakkyndige, sier rapporten klart fra at «det må legges til rette for at faglig anbefalte standarder med måltall for vekting av DNA resultater kan brukes og formidles i sakkyndige uttalelser».

Rapporten lister opp mange av problemene Politiforum omtaler i denne saken.

«Manglende faglig og vitenskapelig utvikling kan utgjøre en betydelig fare for rettssikkerheten, særlig i DNA-fagfeltet, som gjennomgår hurtige endring fra år til år», advarte rapporten.

I et hardt brev til de sakkyndige fra kontrollorganet Den rettsmedisinske kommisjons genetiske gruppe i april i år, slår de fast:

• …at de sakkyndige konkluderer i stedet for å levere observasjoner til retten.

• …at de bryter med internasjonale retningslinjer.

• …at DNA-praksisen er «uheldig» for rettssikkerheten.

De rettsmedisinske sakkyndige har hatt monopol på å uttale seg om straffesaker i snart 30 år. De avviser kritikken, og svarer at kommisjonen ikke har myndighet til å instruere dem.

– Vi har et minstekrav for hva vi er villige til å rapportere. Sånn må det være, sier Eirik Natås Hanssen.

Han er spesialingeniør og rettsgenetisk sakkyndig ved Seksjon for rettsgenetikk i straffesaker ved Avdeling for rettsmedisinske fag ved Universitetet i Oslo.

Tatt i bruk i 1988

Deoksyribonukleinsyre er det vanskelige ordet for DNA, arvestoffet vårt. Etter at det ble gjort tilgjengelig for rettsmedisin i 1984, ble det allerede i 1988 tatt i bruk som bevis i en norsk rettssak.

Institutt for rettsmedisin, som ble opprettet allerede i 1938, fikk brått svært kraftige redskaper og større innflytelse i rettssaker. Frem til da hadde rettslige obduksjoner og farskapssaker dominert. Nå ble fokuset istedenfor jakt på biologiske spor som blodflekker, hårstrå, sædrester eller lignende på et åsted.

På 1990-tallet sprang så Seksjon for biologiske spor ved Rettsmedisinsk institutt frem, ledet av sivilingeniør Bente Mevåg. Kun en håndfull utvalgte rettsmedisinere fikk opptre for retten som sakkyndige. Betydningen av å kunne koble biologiske spor til en navngitt gjerningsperson, ga rettsmedisinerne en enorm tyngde.

Rettsmedisinerne flyttet fra Universitetet i Oslo til Folkehelseinstituttet i 2011 og videre til Oslo universitetssykehus i 2017, til det som nå heter Avdeling for rettsmedisinske fag.

Bare sju år etter at det ble brukt første gang, fant politiet DNA-spor etter drapet på Birgitte Tengs i 1995. Fem år senere ble to jenter drept i Baneheia i Kristiansand. Også her ble DNA helt sentralt. I begge sakene har det biologiske materialet stått i sentrum for to gjenopptakelsessaker, som har snudd bevisbildet for to dømte gjerningspersoner.

Birgitte Tengs’ fetter er nå endelig frikjent, og Viggo Kristiansen det samme.

Baneheia-saken

DNA-analyser var et voldsomt gjennombrudd. I de aller fleste prøver fikk man tidlig klare treff. De siste 25 årene har utviklingen rast videre, og testene er som regel udiskutable. Krangelen handler om hva man gjør når testmaterialet er lite, og sporene har blandinger av flere personer – altså de vanskelige sakene.

Da Bente Mevåg gikk i byretten og lagmannsretten i Baneheia-saken i 2001 og 2002, hadde hun med seg en rapport som viste usikre blandingsprofiler med biologisk materiale fra åstedet. Mevåg hadde fått hjelp av kolleger hun kjente i Spania, som var gode på det DNA-analyser av det mannlige Y-kromosomet.

Den mye omtalte rapporten fant en overbevisende sammenheng mellom enkelte prøver og Jan Helge Andersen. Sammenfallet med Viggo Kristiansen var mindre.

Mevåg omtalte det som at det var omtrent to ganger så sannsynlig at treffet var avsatt av Viggo Kristiansen som at det var avsatt av en annen mann. Byretten tolket det slik, og lagmannsretten la det samme til grunn:

«Det skal for øvrig bemerkes at den svært begrensede DNA-profil som er identifisert, og som stemmer med DNA fra Kristiansen, stemmer med tilsvarende profil på over 50% av norske menn.»

Dette kan fremstå sterkt, men som vi snart skal se: Hadde en sannsynlighetsskala blitt lagt ved, hadde retten trolig lagt beviset bort.

Sannsynlighetsskalaen

En DNA-analyse går i tre trinn: Først vurderer man om det innsamlede materialet lar seg DNA-sjekke. Deretter analyserer man dette, og får en DNA-profil i form av en tallkode. Hvis tallkoden er god nok, er tredje skrittet å legge profilen inn i et dataprogram for sammenligning med en annen full DNA-profil, som er knyttet til saken.

Et særdeles spesielt trekk ved rapporten var at de spanske rettsmedisinerne hadde lagt ved et tall for hvor sannsynlig det var at sporprøven var forenlig med Kristiansen – i forhold til at den kom fra en hvilken som helst annen. Tallet for bevisvekt var satt til 1,83 ut ifra en skala for «likelihood ratio» – sannsynlighetsrate på norsk – ofte bare kalt «LR».

Tallet viser sjansen for å få et likt resultat når man sammenligner prøven med én person, i forhold til om det er en annen som har avsatt sporet.

LR-skalaen går fra 0 via 1 opp til milliarder. Tall fra 0 til 1 betyr at sannsynligheten er negativ, og taler imot et treff. Altså betyr tallet 0 at man utelukker at prøven er forenlig med den man har testet mot.

Tallet 1 er nøytralt, altså at treffet verken sier det ene eller andre. En sannsynlighetsvekt på 1 million betyr altså at man mener det kun er én milliondels sjanse for at en annen har avsatt DNA-sporet.

Skalaen har i flere hundre år vært et nøytralt redskap for å vekte ulike typer bevis ut fra sannsynlighet. I norske farskapssaker har skalaen vært i bruk i nærmere hundre år. Da brukte man gjerne blodtypetester for å beregne sannsynligheter.

Da DNA-teknologien kom, ble sannsynlighetsberegningene enormt mye bedre, fordi variasjonen i befolkningens DNA er ekstremt stor og i tillegg målbar. I norske slektskapssaker sier man at tall under 20 er så dårlige at resultatet ikke kan bidra til å løse spørsmålet.

I straffesaker internasjonalt har DNA-tester med treff, fulgt av plassering på skalaen, blitt et nyttig verktøy for at politiet, påtalemyndigheten, forsvarere, retten, fagdommere, lekdommere og jury skal ha en felles forståelse av hvilken vekt man skal gi DNA-funnene.

Det felleseuropeiske nettverket for rettssakkyndige anbefaler i sine retningslinjer at sannsynlighetsberegninger brukes sammen med skalaen.

Norske rettsmedisinerne foretar også gjerne slike beregninger, men vil ikke legge dem frem. I stedet for å la retten ta stilling til tallene, har rettsmedisinerne laget muntlige, forenklede fremstillinger.

Tallet 1,83 fra Baneheia var altså svært nær et nøytralt treff. Men skalaen for sannsynlighet ble ikke presentert for retten i Kristiansand, som dermed ikke fikk gjøre sin egen vurdering. Istedenfor forsto retten at Mevåg mente at det forelå spor fra to menn. Dette ble tungtveiende for å dømme Viggo Kristiansen for voldtekt og drap.

At den spanske rapporten hadde med tallet for sannsynlighet, var et unntak. De rettsmedisinsk sakkyndige har verken før eller siden ønsket å rapportere sannsynlighetsberegninger i sine sakkyndigrapporter.

Politiforum har vært i kontakt med Mevåg, som ikke ønsker å svare på kritikken, men viser til Oslo universitetssykehus.

Eksplosjon med DNA

DNA-seksjonen ved Rettsmedisinsk institutt som er koblet til straffesaker, besto ved årtusenskiftet av Bente Mevåg og tolv andre årsverk. Siden eksploderte antall saker og ansatte. I 2020 ble rettsmedisinerne bedt om å teste 6.000 spor.

I alle år har imidlertid ikke de sakkyndige villet la domstolen se og vurdere sammenfallet mellom DNA-sporene og mistenkte ut fra den internasjonalt anerkjente LR-skalaen. I stedet er deres egen «skala» i dag vedlagt alle rapporter fra de sakkyndige. Der har rettsmedisinerne laget kategorier om tolkninger av funnet som de presenterer for retten.

I kategori 1 til 3 forholder man seg til en bevisvekt som ut fra LR-skalaen tilsier at sjansene anses å være over en milliard.

Blir bevisvekten svakere enn det, rapporterer altså rettsmedisinerne at man ikke kan utelukke at prøven inneholder DNA av samme type som personen. Den rettsmedisinske kommisjonen mener «kan ikke utelukke», av mange oppfattes som en 50/50-sjanse, mens den etter internasjonale standarder er svært høy.

I brevet fra kommisjonen pekes det på at de rettsmedisinsk sakkyndige i sine rapporter bruker formuleringen «Prøven inneholder DNA av samme type som siktede», istedenfor å si at resultatet taler med høy vekt for at prøven har DNA fra siktede.

«Utsagnet oppfattes av kommisjonen å være den sakkyndiges konklusjon, men er utelukkende en observasjon.» (ordene «konklusjon» og «observasjon» er uthevet av kommisjonen, red.anm.)

Dermed konkluderer de sakkyndige istedenfor å levere en observasjon som retten skal ta stilling til. Kommisjon mener de sakkyndige skal bruke LR-skalaen, slik at retten selv kan se hvor sterkt eller svakt beviset står:

«Også formuleringer som «passer med å inneholde DNA av samme type» eller «kan inneholde DNA av samme type» vil beskrive en observasjon, som bør følges av en LR-beregning. Konsekvent brukt av LR vil altså løse disse problemstillingene, og det vil også medføre at arbeidet er i tråd med internasjonale anbefalinger», står det i brevet.

Kommisjonen mener rettsmedisinerne nesten bare rapporterer profilsammenfall «dersom den bevismessige vekt av sammenfallet er ekstremt høyt, med LR over 1 milliard». Kommisjonen sier at LR på over 1 million i internasjonale retningslinjer omtales som «ekstremt sterkt».

«Det er vår oppfattelse at sakkyndige i all hovedsak kun rapporterer DNA-profilsammenfall dersom den bevismessige vekt av sammenfallet er ekstremt høy, med LR større enn 10^9. (over en milliard, red.anm.) Til sammenlikning vises det i denne forbindelse til at en beregnet LR-verdi på over en million i internasjonale retningslinjer omtales som at «the forensic findings provide extremely strong support for… (avhengig av hypotesen)», skriver kommisjonen videre.

Kan være uskyldige

Når de sakkyndige får resultater fra 1 opp til 10.000, mener de at resultatene er så dårlige at de ikke skal rapporteres. Om resultater fra 10.000 og opp mot en milliard på LR-skalaen, skriver de sakkyndige:

«Kan ikke utelukke at prøven inneholder DNA av samme type som personen.»

Retten får dermed ikke rede på at DNA-analyser i prøver med svakt grunnlag viser at sannsynligheten for at den tiltalte har avsatt sporet, kan være svært høy. Retten får heller ikke rede på om tallet er lavt, som kan skyldes at vedkommende faktisk ikke avsatte sporet, og igjen kan tyde på at personen er uskyldig.

Den rettsmedisinske kommisjonen insisterer på at tallet for sannsynlighet må oppgis, slik at retten kan vurdere selv, i stedet for at de sakkyndige avskjærer informasjonen for treff under 10.000 – og altså unnlater å opplyse om tallene for treff mellom 10.000 og en milliard, og istedenfor skriver «kan ikke utelukke».

«Selv om vekten av en sammenligning mellom spor og person/referanseprøver er begrenset, kan sammenlikningen likevel gi informasjon som kan hjelpe retten til å treffe den riktige avgjørelse. I tilfeller man velger å frata retten slik informasjon, vil man i gjennomsnitt være unfair mot den uskyldige. Det at sakkyndige velger ikke å rapportere sammenlikninger er derfor uheldig for rettssikkerheten. Konsekvent bruk av LR vil også løse dette problemet», understreker kommisjonen.

I tillegg retter kommisjonen skarp kritikk mot rettsmedisinerne for at heller ikke vil teste DNA-materiale som er magert. Igjen mener kommisjonen at rettsmedisinerne overtar rettens jobb gjennom å konkludere om DNA, i stedet for å levere sine observasjoner:

«Kommisjonen anser det svært uheldig at relativt informative DNA-profiler, det vil si profiler hvor det foreligger tilstrekkelig informasjon til å kunne gjøre LR-beregninger, oppgis å ikke være "egnet til identifikasjon".»

Svarer kommisjonen

I et svarbrev til Den rettsmedisinske kommisjonen slår rettsmedisinerne tilbake. De oppfatter at kommisjonens påstander «trekker i retning av» at de sakkyndige ikke har forstått sin rolle korrekt, og at kommisjonen «antyder at de sakkyndige holder tilbake informasjon.»

I det ti sider lange svaret, minner rettsgenetikerne først kommisjonen om at den ikke har instruksjonsmyndighet overfor de sakkyndige. Deretter argumenterer de sakkyndige med at de mener de ikke bare skal formidle sine funn, men også med å hjelpe oppdragsgivere «å tolke vanskelige bevis og sette dem i sakens sammenheng». De forsvarer dagens enkle modell:

«Hensikten med verbal formulering er å forenkle kommunikasjonen med mottaker.»

Til kritikken om ikke å ville bruke DNA-resultater som kommisjonen mener kan gi brukbare resultater til retten, sier de sakkyndige at de selv må kunne vurdere hva som er brukbart.

«Vi har lagt oss på denne linjen for å minimere risikoen for at en prøve som kunne ha gitt et tolkbart resultat, ikke analyseres», skriver de, og viser til egne kvalitetskrav.

De er uenige om å la retten vurdere det de oppfatter som for svakt, men understreker at «det er likevel essensielt at DNA-resultatet har så høy kvalitet at konklusjonen ikke kan trekkes i tvil».

Rettsmedisinerne legger til at de oppfatter at det er bred enighet blant rettsgenetiske laboratorier om at «ikke alle resultat er egnet for statistisk vekting og dermed heller ikke er tolkbare».

For blandingsresultatene som rettsmedisinerne mener er tolkbare, krever de altså at resultatet skal vise et sammenfall på over 1 milliard før den kan vurderes å stamme fra testpersonen, ut fra egen klassifisering.

De mener folk gjerne misforstår tall fra sannsynlighetsberegninger og bruker egne standardiserte formuleringer.

Dessuten mener rettsmedisinerne at de statistiske modellene som brukes for å forklare DNA-resultatene og beregne en LR-verdi ikke har vært godt nok utviklet til å gjenspeile virkeligheten. Først de siste årene har det egenutviklede testprogrammet «EuroForMix» blitt så god at de vurderer å levere beregninger.

– Umodne metoder

Brevet er ikke åpenbart forståelig. Politiforum har derfor intervjuet spesialingeniør og rettsgenetisk sakkyndig Eirik Natås Hanssen, og Nils Oskar Gunnar Hansson, leder av Enhet for sakkyndighet og forskning, under avdelingen Rettsgenetikk i straffesaker og Rettsmedisinske fag, under Klinikk for laboratoriemedisin ved Oslo universitetssykehus.

Hanssen har vært sakkyndig siden 2006, og Hansson ansatt siden 2008. De to mener metodene for LR-skalaer ikke har vært modne, og at kravet om å legge LR-tallet fram derfor har vært feil.

– Vi har gjort LR-beregninger, men vi har ikke rapportert tallene rutinemessig. For resultater som typisk har en LR på mindre enn 1 milliard, bruker vi i dag formuleringen «kan ikke utelukke» i tråd med tabellen vår fra 1 til 5. Dersom oppdragsgiverne våre ønsker LR-beregninger, utfører vi dette på anmodning i spesifikk sak, sier Hanssen.

Når han skal forklare, skiller Hanssen mellom ordinære, treffsikre DNA-profiler, som er det vanlige, og de vanskelige sakene.

– I de aller fleste tilfellene blir LR-verdien høy og overbevisende. Da er ikke selve LR-tallet relevant. Vi har hatt som mantra hele tiden at vi er til for å veilede retten. Vi skal gjøre rapporten så enkel som mulig å lese. Derfor har vi brukt standardformuleringer for å uttrykke den bevismessige vekten. Det har vært veldig lett forståelig for mottakerne våre, og er det fremdeles, sier Hanssen.

De er enige i at statistiske beregninger er aktuelle og sentrale i prøver med blandinger fra flere personer, og lite materiale å jobbe med.

– Det er i slike tilfeller de statistiske beregningene er mer aktuelle. Mange blandinger gir likevel gode resultater og høy LR. De kan omtrent tolkes som rene profiler. Da får disse blandingsprøvene den samme konklusjonsgraden: «sikker», sier Hanssen.

DNA-gråsonen

Det vanskelige punktet er blandinger som gir resultater som er vanskeligere å tolke, gjerne en sak med DNA fra et offer, og veldig små mengder DNA-fra andre personer. Her har genetikerne etablert en høyere grenser for når en DNA-prøve er egnet for sammenligning enn det kommisjonen mener er riktig.

– Kommisjonen mener grensen for når et DNA-resultat er godt nok er lavere enn hva vi mener. De mener vi burde presset verktøyene mer, mens vi vil være tryggere når vi trekker en konklusjon, sier Hanssen.

Når DNA-funnene er av høy nok kvalitet, kan de testes mot involverte i saken. Men hvis LR-tallet havner under 10.000 i små blandingsresultater, mener de metodene og dermed funnene er for svake.

– For de lave LR-verdiene vi her snakker om, for eksempel under 10.000, mener vi det blir for usikkert å rapportere, svarer Eirik Natås Hanssen.

Han utdyper:

– Vi snakker her om stridens kjerne, som gjerne er blandingsprofiler med spor som inneholder veldig lite DNA. Da får du ofte et veldig begrenset DNA-resultat. Resultatet er ikke fullstendig. I tillegg kan analysen ha utslag av artefakter som ikke er reelle. Vi mener at vi har lagt oss på et fornuftig og trygt nivå, ut ifra hvor dårlige funnene kan være, selv om Den rettsmedisinske kommisjonen mener grensen for når et DNA-resultat er godt nok, er lavere. DNA-undersøkelser er ekstremt sensitive. Vi kan analysere kanskje ned til ti celler. Vi må ha et robust system, sier Hanssen.

Retten får altså ikke vite om resultater fra 1 til 10.000. Videre opp i intervallet mellom 10.000 til 1 milliard, får ikke retten vite noe om tallet annet enn «kan ikke utelukke», med mindre retten selv spør, noe som skjer svært sjeldent.

På spørsmål om hvorfor ikke rettsmedisinerne lar det være opp til retten å vektlegge resultatene, er svaret er at de sakkyndige ikke er enige, og derfor omtaler funn med LR mellom 10.000 og 1 milliard som «kan ikke utelukke»:

– Det er i disse tilfellene vi havner i en gråsone og rapporterer en lavere konklusjonsgrad, sier Hanssen.

Han legger til at man har oppgitt LR-beregninger når retten har spurt etter det, men ikke gitt det rutinemessig.

Egenutviklet program

Hansson forklarer at deres egen forsker Øyvind Bleka har utviklet programmet EuroForMix, som kom i første versjon i 2015. Programmet utvikles fortløpende, og de siste sju årene har Bleka og kollega Peter Gill holdt internasjonale workshops i bruken av verktøyet 14 ganger. Programvaren har nå blitt så bra, at de sammen med forbedrete analyseverktøy snart vil levere beregninger for retten.

– Det er først de siste årene vi har fått så gode beregningsverktøy at vi har fått LR-verdier som gjenspeiler virkeligheten på en tilfredsstillende måte, sier Hanssen.

På spørsmål om europeiske rettsmedisinske retningslinjer, svarer Hansson:

– Internasjonale regler tar utgangspunkt i forskningen, ikke virkeligheten. Det tar år å få dette ned på gulvet, og gjøre det robust, sier Hansson.

Andre land bruker rutinemessig det norske programmet.

– Vi bruker programmet, men det skal valideres ytterligere. Svært kompliserte blandinger bestående av for eksempel fem personer kan ta dager å få beregnet, sier Hanssen.

– Vi kan ikke bruke så lang tid på hvert spor i alle saker, men som sagt tilbyr vi LR-beregninger på forespørsel, sier Hansson.

Eirik Natås Hanssen medgir at resultatene kan ses som mer subjektive når man ikke legger ved LR-tall.

– Det er ikke tvil om at beregningsverktøy er til god hjelp. Men vårt fag bygger også mye på erfaring. Vi må bruke beregningsverktøyene sammen med vurdering av faktorer som påvirker kvaliteten på et DNA-resultat, og så gjøre en helhetlig vurdering til slutt. Det er det som er sakkyndighet.

– Dermed kritiserer kommisjonen dere for å gjøre konklusjoner i stedet for observasjoner?

– Vi uttrykker ikke bare en observasjon. Vi trekker en konklusjon basert på vår observasjon, det er meningen, sier Hanssen.

Om å ikke rapportere LR-funn under 10.000 til retten, sier han dette:

– Vi mener den type vurderinger ikke er en bevisvurdering. Den prosessen har vi som sakkyndige ikke noe med. Men vi har minstekravet for hvilken kvalitet vi vil rapportere.

I løpet av neste år regner de med å kunne levere LR-beregninger for de mest åpenbare tilfellene, inntil de opplever verktøyet som sikkert nok også for prøver som inneholder liten mengde DNA.

– Vi kommer til å begynne i en ende. Så får vi lage et kjørekart, og se hvor langt ned vi kan gå, og hvor dårlige resultater vi er villige til å bruke, sier Hanssen.

Hansson legger til at de samtidig vil utvikle en utdanningspakke for jurister, slik at bruken av LR kan innføres samtidig med at rettens aktører får tilbud om opplæring. De er også opptatt av at de i retten sjelden blir spurt om slike sannsynlighetsberegninger.

– Vi opplever at våre rapporter fungerer godt og tas til følge i retten. Vi opplever ikke å få mye spørsmål i retten om hvem DNA-materialet stammer fra. I stedet spør retten om hvordan det biologiske materialet kan ha havnet der, slik at funnene kan tolkes inn i en større sammenheng, og hvordan sporet egentlig ble avsatt.

I forbindelse med denne reportasjen har Politiforum forsøkt å intervjue Hans Geir Eiken, leder for rettsgenetisk gruppe i Den rettsmedisinske kommisjon. I hver gjennomgang de siste årene har gruppen gjentatt overfor rettsmedisinerne at de bør innfører LR-modellen, uten at dette har skjedd.

Fordi både Birgitte Tengs- og Baneheia-saken fortsatt er i spill, ønsker ikke Eiken å la seg intervjue, fordi faren for å bli oppfattet å ha en mening i sakene kan rokke ved kommisjonens habilitet.

Tilbake til Baneheia

Hva så med Baneheia-prøvene? Ville rettsmedisinere i dag ha lagt frem materialet som tydet på at det var to menn til stede, og at en av dem var forenlig med Viggo Kristiansen eller halve den norske, mannlige befolkningen?

– Jeg forstår at du spør, men jeg kan ikke snakke om en slik gammel sak, sier Erik Natås Hanssen.

I dag er analysene bedre, og kanskje ville man fått et bedre resultat. Men med et begrenset materiale som knapt lar seg analysere, og en LR på 1,83 er svaret gitt.

Hanssen vil ikke kommentere spørsmålet, men saken synes åpenbar: Med dagens praksis ville dagens rettsmedisinske sakkyndige neppe ment det var forsvarlig å rapportere et så usikkert resultat.

Dette vil ikke Hanssen kommentere, heller ikke den logiske slutningen: Om det hadde vært i dag, ville kommisjonen ønske å legge frem tallene sammen med en skala som skulle hjulpet retten i å forstå deres begrensede forklaring.