- Villedet om Baneheia i retten

«[R]esultatet av de DNA-funn som da var gjort ble presentert på en måte som mere var egnet til å villede enn å veilede. Dermed ble det skapt et inntrykk av at materialet måtte stamme fra to gjerningspersoner, uten de forbehold det ville være naturlig å ta», skriver lege Olav Gunnar Ballo (65) fra Alta.

Ballo tar bladet fra munnen i en rapport hvor han svarer på spørsmål fra tidligere Baneheia-advokat Sigurd Klomsæt, om hva som skjedde da Ballo i april 2010 fant 199 prøver fra Baneheia som ble holdt skjult fra ham som direktør på Rettsmedisinsk institutt (RMI).

Daværende ledere ved medisinsk fakul et støtter Ballos fremstilling av forholdene ved instituttet. Bente Mevåg viser til at retten må ta ansvaret for egne avgjørelser, men ønsker ikke å la seg intervjue.

Vitnet i Baneheia

RMI besto fra begynnelsen av 1990-tallet av tre avdelinger. Overingeniør Bente Mevåg hadde bygget opp og ledet seksjon for biologiske spor ved instituttet i en mannsalder, frem til hun gikk av med pensjon i 2019.

Fra drapene i Baneheia 19. mai 2000 og frem til endelig dom i 2002, fikk Mevåg en sentral rolle i etterforskningen og rettsprosessen. Hennes tolkninger av prøver analysert av sine venner og kolleger i Spania førte til at politiet ble sikre på at de hadde biologiske spor fra Viggo Kristiansen og Jan Helge Andersen. Andersen innrømmet deltakelse, men skyldte på at Kristiansen var hovedmann.

Mevåg vitnet om spaniernes rapporterte DNA-funn fra to personer i byretten og lagmannsretten.

«Det forhold at man har funnet DNA fra to forskjellige menn er videre et vesentlig bevis når man skal vurdere troverdigheten av Andersens forklaring, når han hevder at Kristiansen var med i Baneheia og utførte drapene og voldtektene», skriver byretten i dommen fra 2001.

Agder lagmannsrett la det samme til grunn:

«Man må regne det som sikkert bevist at det var en mann ved siden av Jan Helge Andersen som gjerningsmann», sa førstelagmann Asbjørn Nes Hansen i retten, ifølge NTB.

Senere har det kommet frem at det spanske laboratoriet hadde merket konklusjonene om funnene av spor som kunne kobles til Viggo Kristiansen, som nær ubetydelige eller nøytrale, ved å gi dem verdien 1,83 på en skala for sann- synlighetsvekt, i en rapport datert 23. november 2000. Skalaen for «likelihood ratio» går fra 1 til 1 milliard. Skalaen ble ikke presentert for retten.

I dag er prøvene som ble sagt å kunne komme fra Kristiansen nullet ut som ubetydelige, uten verdi.

Kristiansens sak ble gjenopptatt i 2021. Fredag 21. oktober erklærte Riksadvokaten dommen mot Kristiansen som et justismord.

Olav Gunnar Ballo mener forholdene han fant ved RMI kan bidra i å forklare hvordan et mulig justismord kunne skje. For å gjøre det, må vi spole tilbake. RMI lå under medisinsk fakultet ved Universitetet i Oslo fra begynnelsen av 1990-tallet, og ble delt inn i tre seksjoner fra 1994. Den største var seksjon for biologiske spor, som overingeniør Bente Mevåg ledet siden starten.

Bjørnar Olaisen var internt utpekt leder for RMI frem til han gikk av i 1997. Fra da ble de interne ledervalgene preget av stadig større konflikter. Alt gikk i stå, forteller kilder til Politiforum.

I 2009 bestemte medisinsk fakultet seg for å hente inn noen utenfra for å rydde opp. Lege og stortingsrepresentant for Sosialistisk Venstreparti, Olav Gunnar Ballo, ble ansatt som direktør. Han fikk god innføring i problemene, men ventet til vårsesjonen var ferdig før han gikk inn som vanlig ansatt i august. Han tok endelig fatt som leder i oktober 2009.

Han så at instituttet var preget av konflikter og «indre rivninger». Han møtte ansatte som han mener ble utsatt for autoritært lederskap under Bente Mevåg. Da han ble direktør møtte ham dem formelt, og ba dem levere en varsling. Disse ansatte fortalte da at de som opponerte ble frosset ut.

En ansatt skal ha blitt oppringt hjemme av Mevåg på kvelden og ble skjelt ut for bagateller. Andre hadde sluttet. Senere gikk en rapport med seks varslingssaker til universitetsledelsen.

Varslingene ble omtalt av ulike medier i 2010. I dag sier flere at sakene rant ut i sanden. Personene det gjelder, ønsker ikke å la seg intervjue.

Daværende personaldirektør Irene Sandlie ved Universitetet i Oslo er også dagens personaldirektør. Verken Sandlie eller universitetsledelsen har svart på spørsmålene fra Politiforum.

Dusker i håret

Ballo bekymret seg også over et uformelt, kvinnelig nettverk som hadde dannet seg på tvers av ordinære strukturer. Disse kvinnene markerte samhold ved å gå med en liten, blå dusk i håret.

– De kalte seg heksene. Jeg visste at de møttes og gjorde interne avtaler. Det er mye av det samme som man har kritisert lukkede organisasjoner som frimurerlosjen for, der man forvalter makt ut fra forståelse av at man skal tjene hverandre i vel så stor grad som samfunnets interesser, sier Ballo.

Ballo kom i konflikt med Mevåg og hennes miljø. Gjennom en DNA-reform i 2008 ble det stilt større krav til DNA-tester for politiet. Mye penger og folk ble ført til Mevågs seksjon, men arbeidet var preget av konflikter.

Ballo støttet tanken om et alternativt fagmiljø for DNA i Tromsø. Arbeidet fikk statsstøtte i 2009 og 2010, noe som skal ha blitt oppfattet som et angrep på Mevågs miljø. Det skal også ha blitt oppfattet at dette kunne svekke monopolet for DNA-analyser, i tillegg til å svekke Mevågs posisjon som sakkyndig i rettssaker hvor DNA var sentralt. Bare seks ansatte fikk møte i retten i slike saker, og de fikk egne salær for dette utover egen lønn.

I rapporten skriver Ballo om konflikt med Mevåg, som førte til at hun ble sykmeldt. Men selv hjemmefra krevde Mevåg å kontrasignere alle analyser før de ble sendt ut. Sakene hopet seg opp.

– Det var en måte å gjøre seg uunnværlig på som jeg fant svært bekymringsfull, sier Ballo.

Prøvene som ble borte

I dag er han opptatt av at Mevåg hadde en egen oppfatning om skylden i Baneheia. I 2009 hadde advokat Sigurd Klomsæt fått en forsker til å betvile styrken i utsagnet om to gjerningsmenn. Klomsæt, Den rettsmedisinske kommisjon og Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker, ville høsten 2009 vite om instituttet kunne ha mer materiale fra Baneheia, som man kunne undersøke.

Mevåg svarte muntlig at prøvene var destruert. Et endelig skriftlig svar kom ikke. Våren 2010 var hun sykmeldt, og Ballo bestemte seg for å lete etter sannheten i fryseboksene, sammen med den midlertidige lederen han hadde innsatt. De fant 199 prøver, noe som forbløffet ikke bare publikum, men også Ballo.

Han mener Mevågs forutinntatte holdning slo inn. I dag ser han Mevågs holdning opp mot svarene hun ga i retten:

– Svarene hun ga, avdekker en manglende respekt for det som kreves når det gjelder rettssikkerhet av et institutt som skal opptre nøytralt. Man inntar selv standpunkter i forhold til hva som er rett og galt i en sak, hva som bør være sakens utfall. Jeg tror, og dette er hva jeg tror, ikke hva jeg vet, at på samme måte som i folkeopinionen generelt, var det en oppfatning blant ansatte på rettsmedisinsk institutt om at denne saken var åpenbar. Tanken kan ha vært «Det er åpenbart to skyldige, hvorfor skal forsvarsadvokat Klomsæt kreve noe her, det er bare anstaltmakeri», og så blir svaret deretter, sier Ballo.

– Hvordan da?

– Hvis du er vant til dag ut og dag inn å utvikle en type autoritet der det du sier er sant, fordi folk egentlig ikke forstår hva du sier, begrunnet i at det du holder på med er for komplekst, så er det stor, stor risiko for at du utvikler faglig arroganse. Jeg tror den er større om du ikke er del av et fagmiljø hvor du møter motforestillinger. Den kulturen som var ved den seksjonen, var jo nettopp at Bente Mevåg ikke møtte motforestillinger. Hun hadde en autoritær lederstil, der det å møte motforestillinger kunne være ensbetydende med at du ikke hadde noen fremtid i seksjonen, sier Olav Gunnar Ballo.

Hans egen løsning i 2010 ble å slå sammen to avdelinger. I ettertid innrømmer Ballo at han gikk for fort frem. I en samtale med en patolog sa han også at Mevåg ikke ville bli sjef etter hans planlagte sammenslåing av to seksjoner.

– Jeg var naiv. Jeg har aldri vært god til å holde kortene tett til brystet, og miljøet mobiliserte, sier Ballo.

Konflikter

I stedet for å få støtte, ble Ballo selv skjøvet ut. Han mener ledelsen var mer opptatt av posisjoner og meritter enn å rydde opp.

– Medisinsk fakultet ga meg full støtte. Men miljøet rundt Mevåg mobiliserte. Universitetsledelsen svarte med å kutte ut medisinsk fakultet, slik at jeg måtte forholde meg til direktøren for hele universitetet. Det ble klart for meg at verken Bjørneboe eller Ottesen var særlig opptatt av sakens innhold, men mer interessert i de ulike ansatte med lang fartstid, mener Ballo.

Gunn-Elin Aa. Bjørneboe var universitetsdirektør, mens Ole Petter Ottesen var rektor ved Universitetet i Oslo. De møtte Mevåg og hennes advokat.

Ledelsen skrinla Ballos plan, løftet instituttet bort fra medisin og la det rett inn under universitetsledelsen. Man laget et midlertidig styre, og hentet inn tidligere Hydro-sjef Egil Myklebust for å lede det. Ballo strekte våpen.

– Jeg prøvde å forsvare varslerne, men klarte det ikke. Jeg sluttet jo også selv året etter. Jeg fant at universitetet var et slags laugsvesen; det å ha jobbet der lenge gjorde at man opparbeidet seg et nettverk. Det beskyttet folk som ble utsatt for kritikk, helt uavhengig av kritikkens innhold. Jeg kom utenfra, jeg hadde ikke annet å støtte meg på enn saklige argumenter. Det var ikke nok i et slikt system, sier Ballo.

Politiforum har forelagt uttalelsene for både Bjørneboe og Ottesen. Ingen av dem ønsker å kommentere utsagnene i denne saken.

Mistet nattesøvnen

Ballo sier han ble utmanøvrert.

– Strategien hennes (Mevåg, red. anm.) virket. Det mest sentrale ble å få henne tilbake, slik at produksjonstallene kom opp igjen. Varslingssakene ble bare en hump i veien man ikke kunne ta hensyn til. Interimstyrets leder, Egil Myklebust, så gjennom fingrene på det som skjedde. Han var da også håndplukket av Bjørneboe og Ottesen. Selv ble jeg sjokkert over funnene av de 199 prøvene, sier Ballo.

«Det er alvorlig. Man må kunne stole på svarene RMI gir, de kan jo ha alvorlige konsekvenser for utfall i retten», sier Ballo at han sa. Svaret fra Myklebust var ifølge Ballo dette: «Vi skal ikke gjøre noen ting, så lenge ingen kommer utenfra og graver i det.»

– Du sover ikke godt om natten når du får sånne svar. Jeg tenkte at jeg ikke kunne fortsette i jobben, sier Ballo, som trakk seg ikke lenge etter:

– Myklebust ble overrasket da jeg trakk meg, men som han sa: Jeg endte som en «lame duck», sier Ballo.

Ballo går langt når han også kobler Mevåg til bastante utsagn i Baneheia-saken mange år tidligere, før hans tid. Men han mener å ha grunnlag for det, nettopp i kulturen hun sto for:

– Det viser hvor galt det kan gå, hvis man ikke hele tiden tenker at «dette skal jeg faktisk ikke mene noe som helst annet om enn hva objektive tester gir svar på. Noe annet enn akkurat det svarene gir kan jeg ikke gå inn på, det er opp til rettsapparatet å ta stilling til». Det som ikke ble problematisert den gangen, er at funnene knyttet til den andre personen (Viggo Kristiansen, red. anm.) er så beskjedne, og det er så mange det kan stemme med, at dette egentlig ikke har noen utsagnskraft, sier Ballo.

– Mevågs autoritære lederkultur hindret utvikling av selvstendig tenkning og evne til egne beslutninger. Man var så avhengig av leders godkjenning og aksept, at man måtte tilpasse seg det for i det hele tatt å fortsette i arbeidet og ha en karriereveg. Et slik miljø skaper hierarkiske strukturer der det handler om underdanighet mer enn likeverdighet. Man er nødt til å spørre seg: Hva skal til for å hindre at man komme i samme situasjon i fremtiden? fortsetter Ballo.

– Ballo forsøkte å rydde opp

Professor emeritus Finn Wisløff var daværende dekanus ved Det medisinske fakultet. Han og daværende universitetsdirektør Bjørn Hol gir Ballos fremstilling full støtte. Selv i dag ønsker de ikke ta navnet Mevåg i bruk, men sier om henne:

– Ballo prøvde å rydde opp i ukulturen ved Rettsmedisinsk institutt. Den personen som var hovedansvarlig for DNA-analysene var ansett som en dyktig fagperson, men opptrådte splittende og intrigant. Vedkommende ville ha kontroll over analysevirksomheten og var lite villig til å lære opp sine medarbeidere, sier Wisløff til Politiforum.

Han sier arbeidsoppgavene hopet seg opp, at mange ansatte følte seg trakassert, og at det kom flere varslingssaker.

– Vi fikk flere alvorlige varslingssaker. Det medisinske fakultet tok tak i dem, og begynte å behandle dem etter UiOs retningslinjer. Denne personen gikk imidlertid bak ryggen på fakultetet og tok med sin advokat direkte kontakt med UiOs ledelse. Dessverre ble de tatt imot med åpne armer, stikk i strid med universitetets linjestruktur. Vi ble rett og slett overprøvet, og varslingssakene løp ut i sanden, sier Wisløff og Hol.

De anså universitetsledelsens behandling av saken som «meget klanderverdig», men kom ingen vei.

– Olav Gunnar Ballo ble etter hvert presset til å slutte, sier Wisløff.

Hvorvidt konflikten rundt Rettsmedisinsk institutt har noen relevans for Baneheia-saken, sier Wisløff at han ikke har kompetanse til å si noe om.

Wisløff sier han møtte døve ører hos Egil Myklebust.

– Jeg prøvde å snu hans oppfatning, men han gjorde som universitetsledelsen ønsket. Jeg tror de kjøpte seksjonslederens oppfatning om at Ballo kom utenfra, og ville omorganisere og ødelegge et miljø hun hadde bygget opp.

Mevåg kjente forskerne

Bente Mevåg la i retten frem den spanske rapporten fra universitetssykehuset i Santiago de Compostela. Hun kjente forskerne fra to årlige møter i et europeisk samarbeidsforum gjennom mange år. De laget en engelsk rapport for henne, som hun oversatte til norsk og presenterte for retten.

Politiforum erfarer at Mevåg mener rapporten beskriver funn fra to personer, men at usikkerheten rundt testresultatene kom frem i retten, og at domstolen selv må vurdere sin kompetanse til å vurdere resultatene.

Mevåg er i dag pensjonert. Hun forholder seg til at saken er under rettslig behandling, og ønsker ikke stille opp til intervju om saken. Hun ønsker heller ikke å hverken lese eller høre Ballos utsagt.

Egil Myklebust sier dette til Politiforum:

– Å begynne så mange år etterpå å sortere ut fra hva en av aktørene har erindret nå er ikke meningsfylt. Rettsmedisinsk institutt hadde betydelige interne problemer. Oppgaven min var å få ryddet opp, og det fikk vi da gjort, sier han.

Myklebust ønsker ikke å kommentere Ballos utsagn, utover å beskrive at han ble tatt inn et års tid for å finne løsning på problemene ved RMI. Han erindrer ikke varslingssakene.

– Det inngikk å se etter andre organisatoriske løsninger, og det ble også svaret. Folkehelseinstituttet overtok ansvaret fra universitetet, sier Myklebust.

Men han husker godt problemene:

– At det var samarbeidsproblemer mellom ulike aktører er utvilsomt. Det var derfor jeg kom inn, for å eliminere dette, slik at de store restansene som hadde bygget opp av saker kom under kontroll og inn i et fornuftigere spor. Det klarte vi. Jeg tror det er riktig at Ballo tok det opp selv at han ville slutte. Vi fant en løsning ved å sette inn en ny midlertidig leder, som bidro til å rydde opp i problemene Ballo hadde hatt, sier Myklebust.

LES OGSÅ: Baneheia-drapene: Viggo Kristiansen har bevist sin uskyld

---

25.10.22: Saken er oppdatert etter Riksadvokatens beslutning om at Viggo Kristiansen må frikjennes.