Jeg har fått nok! En kollega har nok en gang dratt andre kolleger ned i søla

Jeg respekterer andres meninger. Jeg aksepterer at alle ikke tenker slik som meg. Jeg beundrer gode kolleger. Jeg setter stor pris på ytringsfrihet og engasjerte mennesker som gjør en forskjell.

Det er her det hele stanser.

Jeg har enkelt og greit fått nok! En kollega har nok en gang dratt andre kolleger ned i søla.

• DEBATT: «Ledere bør snu seg tilbake og se hvem som ligge igjen på slagmarken»
• DEBATT: «Jeg kan jeg ikke si meg enig i at narkotiske stoffer bør tillates»

Negativitet påvirker kun hvis man er på samme negative frekvens har jeg hørt. Man må finne frekvenser over å være på isteden. Jeg har gjort det frem til nå men tiden er inne for å ivareta det av mandat og integritet i etaten som vedkommende har gått for langt i forsøk på å rasere.

Da en kollega ble hedret for sin gode innsats og intensjon i møtet med en ungdom i Kongens tale på nyttårsaften ble jeg stolt og glad på hans og etatens vegne. Han ble gratulert av daværende justisminister Anders Anundsen som på sin Facebook-side understreket viktigheten av en restriktiv og konsekvent narkotikapolitikk slik at vi fortsatt kan komme inn på ungdommen som er på vei ut i gal retning.

Da jeg kom på jobb igjen 3. januar ble dette også gratulert på vår interne nettside i politiet, som seg hør og bør.

Det første som fikk starten av året til å smake surt og bittert for min del var en kommentar til denne gratulasjonen. Jeg ble direkte uvel av å lese alt det negative som ble skrevet om min kollega og måten han jobber på.

Snakk om å sparke bein på noen midt i blomstersermonien!

"Ufint og usmakelig, men dette må vi heve oss over" tenkte jeg på den tiden. Men jeg greide ikke å forstå hvilket motiv og hvilken drivkraft som fikk denne politioverbetjenten til å angripe sine egne på en, etter min mening, særs usportslig måte.

I mars publiserte Morgenbladet artikkelen, Dans med djevelen som var skrevet av den samme politioverbetjenten, heretter kalt artikkelskriver. Der kjente jeg meg ikke igjen.

Det ble brukt eksempler fra 90-tallet. Jeg jobbet ikke i etaten på 90-tallet, men jeg reagerte på at kolleger ble dratt ned i sølen hva gjelder behandling av våre medmennesker i arbeidet mot narkotika.

Jeg har fortsatt etter 12 år i politiet til gode å overvære at en eneste av mine kolleger tar "hardt grep" og "snakker hardt til" en stakkars rusmisbruker eller andre vi kommer i kontakt med.

Dette vil jeg ha meg frabedt og ber heller artikkelskriver om å gå en ekstra omgang med seg selv for eventuelle bekjennelser av egne synder fra 90-tallet.

Alle i dette landet har heldigvis frihet til å dele erfaringer og meninger i det offentlige på godt og vondt, det er meget viktig og riktig. Men det er ikke dermed sagt at man skal godta destruktiv kritikk, grunnløse og delvis oppkonstruerte påstander som rammer andre. I dette tilfellet så mener jeg at det faktisk rammer holdning, moral og tillit til politiet som etat.

Har noen gjort noe galt så er det selvfølgelig ikke greit. Da må man som kollega stå opp for det, ta det ansikt til ansikt og varsle ifra til de rette instanser slik man har plikt til, helst litt før nesten 30 år etter. Og helst ikke på forsiden av sosiale medier til nytelse for alle som nærer seg på den slags negativ informasjon.

I løpet av årene som politibetjent har jeg vært prisgitt meget dyktige, omsorgsfulle og sosialt oppegående kolleger som har gitt langt mer av seg selv enn hva som har vært forventet fra omgivelsene. Spesielt i møte med de som framstår som svakest i samfunnet og som har opplevd elendighet i hele, eller store deler av livet sitt. Mine kolleger er mennesker som virkelig bryr seg. De har et hjerte som banker for rettferdighet der intensjonen er å hjelpe når alt annet har sviktet.

Vi henger heller heldigvis ikke igjen på 90-tallet når det gjelder forebygging og arbeidsmetoder mot narkotika, organisert eller uorganisert, slik som det framstår i nevnte artikkel.

Jeg stiller meg meget overraskende og undrende til den type fordømmelse over arbeidsmetoder og avdelinger som artikkelskriver selv ikke har satt foten innenfor i løpet av en lang karriere. Her uttaler han seg som at han har jobbet på alle avdelinger og kjenner til det meste som blir utrettet i det daglige verket. I den siste artikkelen fra 5/9 skrives det at det er mange tiår siden politiets og tollvesenet sin innsats hadde noen som helst betydning for tilgangen på rus.

Hva vet egentlig artikkelskriver om det?

For det første så neglisjeres etter min mening den fantastiske jobben som mine kolleger gjør hver dag opp mot uorganiserte kriminelle og organiserte nettverk, voksne som barn og ungdom. Det er direkte respektløst og kan i dette tilfellet tolkes som skudd fra hofta. For det andre så er konsekvensene av legalisering så mye mer enn tilgang på rusmidler.

Tidligere har artikkelskriver også offentlig uttalt i kommentarfelt at vi må tenke på de som har vanskelig for å føle seg vel eller ikke greier å bygge gode relasjoner uten ytre stimuli fra et rusmiddel. Et råd fra meg til artikkelskriver; kan du være så snill og la være med å skrive slike ting offentlig. Du er politimann, vi skal ikke oppfordre til rusbruk blant de som har problemer med relasjoner!

Forebygging handler i stor grad om holdningsarbeid, dette er noe vi jobber med til daglig. Et liv uten rus for alle er selvsagt umulig å forebygge, men når man blant annet ser på ødelagte familier, ødelagte barn, ødelagte liv som følge av rus, seksuelle overgrep og vold (listen er så alt for lang) så er det meget lett å jobbe for en god holdning slik at man kan forebygge noe og forhåpentligvis fange opp noen av disse som ellers hadde gått under radaren.

Og ja, alkohol er også et farlig rusmiddel men det er ikke poenget her og jeg har ikke tenkt å gå inn på den debatten.

Artikkelskriver sier at han er den eneste stemmen i norsk politi som uttaler seg offentlig om dette og at han fortsatt står alene.

I siste intervju i Politiforum sier vedkommende at han fikk nok av å stå i belastningen på sosiale medier alene og kvittret at han trakk seg tilbake den 30. mars. Det varte akkurat til over sommeren. I mellomtiden har han ventet på at andre kolleger skulle komme på banen og støtte han. Dette har ikke skjedd. Jeg føler absolutt ikke at jeg står alene om å se nytten av å håndheve en restriktiv narkotikalovgivning.

At det bare er noen veldig få som engasjerer seg i eller ikke tør å si sin mening rundt denne tematikken blir nesten litt som å heroisere sin egen stemme. At man ikke oppnår støtte eller debatt fra flere kolleger i sosiale medier og i alle kanaler for øvrig betyr ikke at resten av politi-Norge ikke "tør" å skrike ut.

Jeg tror ikke så mange kolleger er redd for å si sin mening om dette. Det handler etter mitt syn mer om prioritering, at man ikke bruker tiden sin på dette ettersom man ikke kan eller ønsker å identifisere seg med artikkelskriver. Jeg hadde ikke selv tenkt å bruke tiden min på dette men når jeg registrerer at artikkelskriver fortsatt konsekvent omtaler meg, mine kolleger og måten vi jobber på negativt i det offentlige rom så mener jeg at det begynner å bli skadelig.

Det er flott med engasjement!

Men ved ønske om eventuell lovendring så er mitt forslag at man setter seg ned i en bred gruppe og gjør ting på en etterrettelig og troverdig måte, til verdighet for alle som er utsatt for rusmisbruk i en eller annen form. Man må innhente relevant fagkunnskap fra fagmiljøer som jobber tett opp mot problematikken, spesielt innen helse og rettsvesen.

Disse aktørene kan utarbeide faglig begrunnede argumenter for hvorfor narkotika bør/ikke bør legaliseres. Med dette mener jeg ikke bare synsing og meninger men at disse undersøkelsene blant annet må inneholde vitenskap basert på historikk, forskning, rapporter, statistikker, medisinske resultater og erfaringer, etterforskning, skadepotensiale, samt menneskelige og samfunnsmessige kostnader man opplever ut i fra dette.

Her kan man på et godt grunnlag utarbeide en medisinsk, faglig og samfunnsmessig vurdering med konsekvensanalyse og kost-nytte utregning.

Ut fra denne vurderingen kunne man utarbeidet et forslag med tunge begrunnelser for lovendring hvis de så et tydelig behov for dette. Deretter kunne de tatt kontakt med riktige instanser for å forsøke og få dette på høring. Denne framgangsmåten uansett utfall og resultat hadde framstått som langt mer saklig, riktig, rettferdig og troverdig.

Henvisninger til tilfeldige artikler og diskusjoner med personlige meninger fra alle kriker og kroker på sosiale medier er ikke godt nok og kan etter min mening ikke brukes som grunnlag for seriøs debatt.

Jeg føler selv på en dyp takknemlighet fra samfunnet for at vi tar narkotikalovgivningen på alvor og at dette har direkte positiv innvirkning på livet til de som havner utenfor og deres pårørende. Selvfølgelig kan vi ikke redde alle og kriminaliteten vil aldri forsvinne. Men det betyr ikke at vi skal slutte å gjøre det vi gjør, jobben vi er satt til å utføre!

I den siste artikkelen skrives det at artikkelskriver i sommer har lest seg opp på blant annet. Google og at man kan søke på "myter om narkotika" for å lære mer. Det skrives om krig, slagmark og ruiner. Det er ubetinget negativ vinkling mot politiet i alle ord som skrives.

Vil man som polititjenestemann/kvinne ha denne negativiteten over seg til enhver tid?

Med negativitet mener jeg ikke andre meninger men på hvilken måte vi blir framstilt og skrevet om.

Forebygging av rusmisbruk har aldri blitt tatt mer alvorlig. Selvfølgelig har vi stort forbedringspotensialet også her og det jobbes kontinuerlig med utvikling. Men det er viktig å rulle opp gardinen innimellom og se at det faktisk skjer en del bra ting på grunn av at lovene vi håndhever er riktige og viktige.

Så, Bård Dyrdal; hvis du ikke vet hva du skal ta tak i fordi at du er uenig med lovgivningen så inviterer jeg deg herved til Seksjon for kriminalitetsforebygging i Oslo sentrum.

Vi skal vise deg hva LSD og annen narkotika gjør med ungdommen vår! Jeg håper og tror at du lærer mer av det framfor å google "myter om narkotika" slik som du anbefalte! Vi jobber ikke forgjeves med forebygging eller forgjeves mot narkotika.

Vi vet at det funker! La oss bygge videre på det og gjøre en forskjell.