Taushet gjør at vold og overgrep kan fortsette. Slik snakker du med barna om det vanskelige.
Dette er skrevet til deg, til alle voksne, til deg som er forelder, bonusforelder, slektning, nabo, venn eller jobber med barn. Det er noen ord fra meg i håp om at du skal bli mer trygg på å snakke med barn.
Så altfor mange barn opplever hver eneste dag å bli utsatt for omsorgssvikt, fysisk/psykisk vold og seksuelle overgrep. Bare fantasien setter grenser for hva voksne er i stand til å utsette barn, selv spedbarn, for - og det må vi tørre å ta inn over oss. Du ser det ikke før du tror det!
En bekymring kan blant annet utløses på grunn av et barns utsagn, for eksempel "mamma/pappa slår meg". Det kan være et barns tegning av et kjønnsorgan som man ikke helt skjønner, eller et barns adferd. Det kan også være ord fra en tredjeperson som gjør at du tenker; "hvordan har det barnet det egentlig?".
Så, hva gjør du? Tilbakemeldingen jeg ofte får fra voksne er at de er usikre på hvordan de skal snakke med barn, og de er redde for å ta feil. Det er alltid bedre å snakke med barn enn å la være. Det er bedre å ta feil ti ganger enn å ha rett en gang uten å gjøre noe med det.
I min jobb ser jeg at når vi legger til rette for at barn får muligheten til å fortelle på sin måte, med sine egne ord, i sitt eget tempo og under trygge rammer, så forteller de. Så her er noen tips fra meg til deg.
Det viktigste i en samtale med et barn er at vi legger antagelsen om at "vi voksne vet best" til side. Vi skal snakke med og ikke til barnet. Barnet skal få være ekspert på eget liv, egne opplevelser og tanker. Vi skal være nysgjerrig uten å være forutinntatt. Være til stede med hode og hjerte, vise at vi genuint ønsker å lytte, forstå og hjelpe. Vise at vi tåler å stå i det. Vi kan be barnet om hjelp til å forstå. Jeg sier ofte til barna jeg snakker med: "Du er den som vet aller best hvordan det er å være deg. Jeg ønsker å vite, og jeg trenger din hjelp til å forstå".
Har du en undring, så si det til barnet. Si at du lurer på hvordan han/hun egentlig har det, og hvorfor du lurer på det. Det er ikke sikkert at barnet velger å fortelle til nettopp deg, men ved at du viser interesse, så kan barnet begynne å tenke at voksne virkelig ønsker å vite. Det kan bidra til at barnet etterhvert kjenner seg trygg nok til å fortelle. Det gjør godt å få fortelle til noen, få vekk klumpen i magen, få plassert skylden der den hører hjemme: nemlig hos den som utøver vold og/eller seksuelle overgrep. Det er aldri barnets skyld. Aldri!
Vi skal gi barnet tid, det skal få fortelle i eget tempo, med sine egne ord, uten avbrytelse. Vi skal tåle stillhet, tåle at barnet tenker, leter etter de riktige ordene som kan være så vanskelig å si høyt. Vi kan hjelpe barnets fortelling videre ved å gjenta det siste barnet sier, og så vente på mer. Vi kan si "fortell hva som skjedde", "fortell mer om det", "fortell meg hva du mener med det", "fortell hva som skjedde videre".
Vi skal ikke anta at vi vet. Vi skal stille åpne spørsmål, som for eksempel: Hva skjedde? Hva gjorde han/hun? Hvordan gjorde han/hun det? Hva sa han/hun? Hvordan kjentes det? Hvor var dere når det skjedde? Når skjedde det? Hvem var til stede? Hvor mange ganger har det skjedd?
Be barnet vise hvordan det skjedde om han/hun ikke finner ordene. Jo eldre barnet er, jo mer kan barnet være i stand til å svare på. Ikke bombarder barnet med spørsmål, men spør nok til at du får et bilde av hva det dreier seg om. Da blir det lettere å vite om du skal melde ifra til politi og/eller barnevern.
Så er det dette med kroppsspråk. Vi må på forhånd ha tenkt på hvordan vi kan reagere dersom et barn forteller om krenkelser. Dersom vi gir utrykk for at vi er oppskaket, lei oss, sint eller redd, så kan barnet tenke at vi ikke ønsker å høre mer. Barnet får forsterket sin opplevelse av skyld og skam.
Og barnet blir taust. Taushet bidrar til at de som begår vold og overgrep får mulighet til å fortsette. Taushet bidrar til utrygge barn som igjen blir utrygge voksne.
Derfor skal vi snakke om det.
