Barn føler seg ferdigsnakket før de kommer til politiet
Onsdag ble resultatet av studien «Barn i krise: Samarbeidet mellom barnevern og politi» lansert. Forskningen vitner om et godt samarbeid, med noen utfordringer.
Barn føler seg i noen tilfeller ferdigsnakket når de kommer til tilrettelagte avhør hos politiet. Det er en av utfordringene i samarbeidet mellom barnevern og politi, som ble løftet fram under et frokostseminar på Nasjonalt kunnskapssenter for vold og traumatisk stress (NKVTS) denne uken.
Årsaken er at barnevernet i noen tilfeller samtaler såpass mye med barnet, og i detaljnivå, at barnet føler det har forklart seg fra før, når det kommer til det tilrettelagte avhøret. Dermed øker sannsynligheten for at barna ikke ønsker å uttale seg like detaljert i en avhørssituasjon. Dette kan videre være et hinder i etterforskningen for politiet.
Det var forskerne Kristin Skjørten og Norunn Vorland som presenterte funnene fra studien de har jobbet med siden 2015.
De trakk også fram utfordringer rundt melderutiner mellom barnevern og politiet. Melderutiner er for avhengige av hvilke personer som er på jobb, noe som kan gjøre at det glipper i samarbeidet mellom etatene, forteller Christine Bøe Jensen, fagansvarlig ved kriminalvakta i Oslo.
‒ Med tanke på meldingsrutiner som jeg tror er veldig viktig i dette arbeidet så ser man at det er for personavhengig. Vi har et regelverk på begge sider, men når det kommer til å snakke sammen og anmelde så blir det en vurdering som gjøres av den enkelte, og der tenker jeg at man må ansvarliggjøre begge etatene mer for å unngå at det glipper, sier hun.
Må synliggjøre informasjon
Videre ønsker Jensen seg et system hvor man utveksler mer informasjon og samarbeider tettere, slik at etatene kjenner hverandres behov bedre.
‒ Hvorfor er det tidskritisk for politiet å få informasjon? Hva er det som gjør at vi må snakke tidlig med foreldrene, før de eventuelt får snakke sammen og samkjøre sine forklaringer? Hva er det som gjør at det er viktig å ta avhør på stedet? Jo, fordi at kanskje vi aldri får den informasjonen igjen. Sånne ting trenger politiet å bli flinkere på å formidle til barnevernet og spørsmålet er hvordan man skal sikre et system som gjør at man får en utveksling på faget. Det er ikke på plass akkurat nå, mener Jensen.
Dataene som er innhentet i forskningenn kommer fra ansatte i politiet og barnevernet i Oslo og Asker og Bærum, og på Romerike. Resultatene gjelder altså kun de tre områdene.
‒ Jeg vil anta at det er store geografiske forskjeller mellom sentrale områder og tynt befolkede områder. Bare i den undersøkelsen vi gjorde så fant vi jo geografiske forskjeller mellom de tre barnevernvaktene i de tre fylkene, sier Kristin Skjørten, en av forskerne som har sett på samarbeidet.
Mener man mangler ansvarliggjøring
Norunn Vorland, den andre forfatteren bak studien, mener diskusjoner, uenigheter og utfordringene mellom barnevern og politi kan brukes til deres fordel.
‒ Altså det er jo to etater med ulikt mål, og jeg tror at i den dialogen mellom de to etatene så kan man finne frem til gode løsninger i de enkelte sakene, sier Vorland
Dette er Christine Bøe Jensen enig i.
‒ Jeg tenker at det er et sunnhetstegn med diskusjon om saker. Det er forskjellige perspektiver, og barnevernet er spesialisert på sine ting og politiet på sine ting. Det er kjempeviktig å sparre! For kanskje blir man enig, kanskje blir man ikke enig, men da har man i alle fall diskutert det, sier Jensen med engasjement i stemmen og fortsetter:
‒ Men da må det komme frem at det faktisk har vært vurdert og hvilke beslutninger man har landet på. Det mener jeg er den største mangelvaren nå i begge etater. At det ikke er en klar ansvarliggjøring når man tar beslutninger. Når barnevernet jobber med en familie der det har vært vold mot barn, og velger å ikke gå til politiet, så må det skrives ned og kunne ettergås. Det samme gjelder politiet, tenker jeg. Hvis en patrulje er ute i en situasjon hvor barn er involvert og tar en vurdering på at det er greit å ikke melde til barnevernet, må det fremkomme en helt klar skriftlig begrunnelse på vurderingen. Dette handler om ansvarliggjøring. Dette har vi ikke klare rutiner på nå, og det blir for personavhengig i alle etatene, avslutter hun.
Bekymret for reformen
Leder for barnevernvakta på Romerike, Kari Elisabeth Fjærli, var en av de som var til stede under lanseringen av rapporten. Barnevernvakta på Romerike har deltatt som informanter i studien.
Fjærli forteller om et godt samarbeid med operasjonssentralen, som hun frykter kan bli vanskelig når den flyttes til Ski.
‒ Vi opplever samarbeidet som noe som vedlikeholdes hele tiden, og at det er veldig vesentlig at vi bor i samme hus. Vi har jo lokalene våre hos politiet og har gode samarbeidsrutiner og samarbeidsstrukturer, sier hun.
Videre forteller hun at de på Romerike har brukt mye tid på å ha samarbeidsseminar, møtepunkter og god dialog med operasjonssentralen, som de er innom hver eneste dag.
‒ Vi er litt nervøse for politireformen, når operasjonssentralen skal flytte til Ski som det blir i Øst politidistrikt, og er veldig opptatt av å vedlikeholde strukturene, sier Fjærli videre.
Ville se barnevern og politi sammen
Forskningen har blitt delt inn i to delundersøkelser. Den første handler om samarbeid mellom politiet og barnevernvakten i akutte situasjoner som ofte handler om vold i hjemmet. Del to handler om samarbeidet mellom politiet og barnevernet i prosessen fra anmeldelse til tilrettelagte avhør.
Ifølge forskerne var det flere motivasjonsfaktorer bak studien.
‒ En av grunnene var at dette var et fagfelt som tidligere har vært veldig lite belyst, og vi var nysgjerrige fordi man snakket om et tverrfaglig samarbeid, forteller Skjørten.
‒ Vi ønsket å finne ut hva det samarbeidet innebærer, altså hvordan aktørene gjør det når de står der i den enkelte saken, fortsetter hun.
Underveis i prosessen fikk de også et oppdrag fra justisdepartementet, forklarer forskningspartneren Norunn Vorland.
‒ De ønsket at vi skulle se på samarbeidet mellom etatene i tiden frem mot tilrettelagt avhør. I og med at tema for begge undersøkelsene også er samarbeid mellom etatene, valgte vi å presentere resultatene sammen i én rapport, til tross for at det er ulike aktører fra etatene som er involvert i de forskjellige fasene.