Pappa har fortalt henne at han kommer i fengsel eller kommer til å dø, hvis hun forteller om dette til noen

En arbeidsuke er like spennende som den er utfordrende, på mange plan. Jeg får ofte spørsmålet «Hvordan klarer du å jobbe med barn som nærmest daglig forteller om sine opplevelser av vold og overgrep?»

Dette spørsmålet gjelder flere aktører – som avhørsleder, etterforsker, barnevern og avhøreren. Min erfaring er at man i enkelte saker kan være med på å endre livet til det bedre for barn. Svaret mitt blir derfor: «Hvordan klarer man å la være?»

Dette er historien om en arbeidsuke ved Statens barnehus i Bodø. 

Mandag

Etter en times pendling kommer jeg frem til jobb. Stort sett er radioen på. Radio Rock på min DAB-radio er stilt inn som favorittkanal 1. Jeg ankommer kontoret klokka 07.30.

I dag vet jeg at det kommer et barn på 11 år som skal avhøres om mulig vold fra mor og far.

Det plinger i døren klokka 08.55. Jeg reiser meg fra kontorstolen og gjør meg klar til å ta imot barnet og følgepersonene. Jeg viser jenta og følgepersonene venterommet, hvor det er dekket på med juice, frukt og kaffe. Jeg snakker videre med jenta og gir kort informasjon om hva som skal skje i løpet av dagen. Hun smiler litt sjenert. Ser ned i gulvet.

Jenta sier lite, noe jeg ikke er forbauset over. Hvordan kan man være i stand til å prosessere alle inntrykk på så kort tid? Hun går tilbake til venterommet. Det plinger flere ganger i døren når avhørsleder/påtalejurist, bistandsadvokat, etterforsker og avhører ankommer lokalene til Statens barnehus. De går på rekke og rad inn på bisitterrommet, hvor de skal se avhøret på den store TV-skjermen.

Det tilrettelagte avhøret er i gang, og barnet forteller at hun blir slått med flat hånd i ansiktet og at dette forekommer ukentlig. Jenta forteller om redsel for å gjøre feil og hvordan hun alltid løper på rommet sitt og gjemmer seg under sengen eller i skapet når mamma og pappa er sint.

Hun syns selv det er litt teit, siden mamma og pappa alltid vet hvor hun gjemmer seg. Hun

forteller om vold fra begge foreldrene og at det primært foregår hjemme på kjøkkenet, på rommet sitt eller i stuen. Etter en lang forklaring med mange detaljer, er det pause i avhøret.

Etter pausen forteller jenta om flere voldshendelser. Hun forteller om straffemetoder hvor hun må sitte på en stol ved kjøkkenbordet, mens mamma eller pappa slår henne over lårene med en tresleiv. Forrige uke knakk tresleiven mens mor slo, sier hun. Hun gjentar dette flere ganger, mens tårene triller: «Jeg skjønner ikke…skjønner ikke hvorfor de gjør dette…»

Avhøreren spør jenta om hun har fortalt om disse hendelsene til noen. Jenta svarer at «nei…det er ingen som har spurt meg om dette før». Avhøret avsluttes, alle aktørene går ut døren, som gir gjentatte plingelyder fra seg. Jeg setter meg ned sammen med barnet på kontoret mitt. Hun forteller at det var greit å snakke med avhøreren og det var godt å få snakket ut om dette.

Så stiller hun meg spørsmålet, som jeg sjelden kan svare på, men som jeg skjønner at hun lurer på: «Må mamma og pappa i fengsel? Skal jeg hjem nå?»

Heldigvis kan jeg samarbeide med etterforsker, barneverntjeneste og bistandsadvokat for å sikre at barnet får et mest mulig konkret svar. Men det er ikke alltid slik at svar kan gis umiddelbart etter avhør.

Barnevernet tar noen telefoner, og etter noen minutter informerer de meg om at de har et beredskapshjem som venter barnet når de lander. Saksbehandler fra barneverntjenesten forteller dette til jenta på venterommet.

Det er ingen reaksjon. Ingen tårer, ingen smil og hun sier ingenting.

De drar etter noen minutter, de skal rekke et fly. Jeg utveksler telefonnummer i siste liten med representanten fra barneverntjenesten. Hun skal ringe meg i neste uke hvis de trenger bistand fra barnehuset. Jenta vinker og går ut døren.

Det er nok siste gangen jeg ser henne og jeg blir nok ikke å få mer informasjon om hvordan det går videre i livet med henne. Det er en balansekunst å slippe kontrollen til andre i hjelpeapparatet. Nå må jeg bare håpe og tro at hun får et bedre liv, uten å oppleve mer vold.

Jeg låser døren til barnehuset og setter meg i bilen. Slår på Radio Rock og setter girspaken i drive. En time på veien venter.

En time senere er jeg hjemme og er da mer opptatt av å huske siste rockelåten på radioen, enn å tenke på hva som skjer videre med barnet som var til avhør i dag. Om det er en bra eller dårlig egenskap, er jeg usikker på.

Tirsdag

Jeg ankommer jobben etter en time med Radio Rock i bilen. Tar imot barnet på 5 år, som kommer med sine foreldre. De virker nervøse og anspente. Barnet har fortalt hjemme om noe som er ekkelt med bestefar. Barnet har fortalt mer i barnehagen.

Barnet setter seg i stolen på avhørsrommet og blir urolig etter få minutter. Etter 10 minutter er det pause. Avhøreren har ennå ikke tematisert seg hva saken handler om; mistanken om seksuelle overgrep fra bestefaren.

Tilbake i avhørsrommet. Når barnet blir spurt spesifikt om bestefar, blir barnet stille. Barnet kikker på avhører og er nå ikke veldig snakkesalig. Svarer etter hvert mest «husker ikke» når han får spørsmål om hva som er bra med bestefar og hva som ikke er bra med bestefar.

Gutten sier at han ikke vil snakke mer, han vil ha pause.

Etter en ny pause formidles noe av hva barnet selv har sagt i barnehagen. Avhøreren spør om gutten husker hva han har sagt til Lise i barnehagen om bestefar. «Husker ikke», er svaret. Avhøreren sier at hun har hørt at gutten har sagt i barnehagen at bestefar bruker å leke med tisseluren hans. «Husker ikke», sier gutten gjentatte ganger. «Er vi ferdige nå?»

Avhøret avsluttes. Ingen vet om barnet har opplevd seksuelle krenkelser eller overgrep. Det er ikke sikkert det har skjedd noe i relasjonen til bestefar. Jeg snakker kort med gutten etterpå, han vil ikke snakke. Han vil spille Playstation på venterommet. Han får lov til det, han virker sliten.

Jeg snakker etterpå med begge foreldrene som er svært fortvilte. Jeg formidler at det ikke er kommet frem noe i avhøret. Mor gråter, hun forteller at de snart skal på helgebesøk til bestefar og bestemor, som er hennes far og mor. Hun vet ikke hva de skal gjøre.

Det er dette som er det vanskeligste i jobben, når tvilen er der. Ikke nødvendigvis opp mot straffesaken, men når tvilen treffer de berørte parter og hvilken betydning tvilen får i det daglige liv.

Det er personlig lettere å forholde seg til fortellinger om vold og overgrep, hvor barnet er tydelig og konkret i sin forklaring. Da har man noe å forholde seg til. I saker hvor man er i tvil, er dette langt verre. Hvilke råd er gode? Konsekvensene er så store, uansett utfall i disse sakene.

Jeg er sliten etter samtalene med foreldrene og det nærmer seg stengetid. Jeg låser døren, går ned trappene og ut til bilen, som er parkert på sin vanlige plass. Slår på Radio Rock og setter girspaken i drive. En time på veien venter. Etter 25 minutter slår jeg av radioen.

Onsdag

Det er ingen avhør på meg i dag, men det er fem avhør på barnehuset. Jeg har oppfølgingssamtale med to foreldre, hvor deres yngste barn har opplevd gjentatte overgrep fra en onkel.

Veiledningen omhandler potensielle symptomer hos barnet i et traumeteoretisk perspektiv. Fokus er på hvordan foreldrene skal ivareta barnet når barnet er aktivert, når minnene trenger seg på. Vi avtaler flere treffpunkter i ukene fremover. Jeg skal treffe barnet i neste uke.

Etter avtalen rekker jeg å lese mailer. Jeg får ny mail om nytt avhør tidlig i neste uke, slik at politiet holder fristen på en uke fra anmeldelse til avhør. Jeg ser at det blir utfordrende å finne tidspunkt for å gjennomføre samrådsmøte, hvor alle aktørene kan planlegge avhørsdagen. Fristbrudd skal unngås, og det kan igjen gå på bekostning av kvalitet og forberedelser.

Jeg slukker lyset på kontoret og lukker døren. Starter bilen, slår på Radio Rock og setter girspaken i drive. Jeg synger med på en Rammstein-låt fra det siste albumet. Kjører inn på parkeringsplassen hjemme, det føltes som kjøreturen tok 10 minutter.

Torsdag

Barnet beskriver hvordan det må stå «i rett» om morgenen klokka 07.00, på en bestemt plass på stuegulvet. Hvis barnet kommer for sent til oppstilling, må det løpe strafferunder rundt huset, i bare pysjamas.

Barnet forteller videre at hvis strafferundene ikke blir løpt raskt nok, må barnet springe enda flere runder ute. Gutten forteller videre om hvordan stefar og mamma bråker når han har lagt seg. Han kan da høre hyling og roping enkelte kvelder. Han forteller at han ofte hører mamma gråter etter ropingen.

Etter enda en halvtime med flere detaljerte beskrivelser, tar vi en pause. Barnet forteller ikke så mye mer etter pausen, gutten virker sliten. Etter noen minutter sier han: «Jeg vil ikke snakke mer».

Jeg snakker med barneverntjenesten etter avhøret. Etter mange minutter med diskusjon om barnets beste, risikovurdering opp mot vold og trusler, barnets opplevelse om å bli tatt på alvor og tiltak etter Lov om barneverntjenester, innser jeg at det fremdeles ikke er avklart om barnet skal hjem eller ikke.

Barneverntjenesten skal diskutere saken videre etter avhøret. De vil snakke mer med barnet i barnevernets lokaler.

Jeg lurer på hva barnet fikk ut av denne dagen? Tapre, små barn forteller om mørke hemmeligheter, som de kanskje er blitt truet til å tie om. Men hva skjer etter at de har klart å fortelle hva de lever i?

Jeg informerer damen fra barnevernet om at barnehuset er på tilbudssiden vedrørende oppfølging av barnet, selv om det er lang distanse til hjemmet.

Jeg låser døren som sistemann ut av kontoret. Jeg setter meg i bilen, slår på Radio Rock og setter girspaken i drive. Etter noen få minutter slår jeg av radioen. Tenker på hva som vil skje med denne gutten. Klarer man å stoppe vold og represalier fra stefar mot barnet, eller har gutten fått en erfaring om at hvis han forteller om hendelsene, så hjelper det ikke likevel?

Barnehuset er et steg i riktig retning, men det er ikke alt som er optimalt opp mot barns rettssikkerhet og sikkerhet generelt. Forandringsfabrikkens rapport «Rett og sikkert» (2019), samt NOU-rapporten «Svikt og svik» (2017), forteller om barn som fikk det verre etter avhør, hvor volden i nære relasjoner eskalerte. Jeg funderer på hvordan systemene bedre skal ivareta barna.

Etter en stund har jeg passert både Mørkved og Tverlandet. Jeg har kjørt i 25 minutter uten at jeg har registrert å ha kjørt forbi plassene. Det er stille i bilen.

Fredag

Jeg rekker å skrive noen mail, før jeg tar imot et nytt barn. Det er mistanke om at barnet er utsatt for seksuelle overgrep av far. Jenta på 9 år kommer sammen med lærer og to damer fra barneverntjenesten.

I denne saken har det vært god og hyppig dialog mellom barnehuset, barneverntjenesten, politiet og skolen. Alt er koordinert, og barneverntjenesten har gjort klar sine planer, etter at jenta snakket på skolen i går om seksuelle overgrep fra far.

Barnet virker trygg og fortrolig med avhøreren. Dette er viktig for å danne basis for det som avhøret skal omhandle. Barnet må føle seg ivaretatt og trygt for å kunne snakke om vanskelige temaer, som vold og overgrep.

Etter hvert forteller jenta om detaljerte overgrep, hvor pappa noen kvelder kommer inn på rommet hennes og legger seg i sengen hennes. Hun beskriver vaginale overgrep og forsøk på anale overgrep fra pappa. Hun er klar på at dette har skjedd flere ganger siden hun gikk i første klasse på skolen.

Når hun får spørsmål om hvorfor hun er så sikker på det, forteller hun at hun bruker å ha blikket festet på skolesekken som ligger ved siden av skrivebordet på rommet sitt, mens pappaen har mannetissen sin inne i hennes jentetiss.

Hun forteller alt dette uten å felle en tåre, eller vise tegn til aggresjon og frustrasjon. Hun forteller med noe svak stemme, men med tydelighet om vonde hemmeligheter. Pappa har nemlig fortalt henne at pappa kommer i fengsel eller kommer til å dø, hvis hun forteller om dette til noen.

Hun er derfor usikker på hva som vil skje med pappa nå. 

Det er først når barnet forteller om bekymringen for pappa, at hun blir mer motorisk urolig og virker noe mer emosjonelt berørt.

For noen dilemmaer disse barna må ha. Denne jenta måtte velge mellom å fortelle om sin skamfulle hemmelighet, og da risikere å miste pappaen sin, eller å velge å beholde sin pappa og samtidig vite at overgrepene mest sannsynlig vil fortsette.

De er så modige disse barna, og jeg forventer at voksne står klar til å ta imot de historiene som beskriver vold eller overgrep, slik at barna opplever at de blir tatt på alvor.

Etter nærmere halvannen time, inkludert pauser, er jenta på 9 år ferdig med avhøret. Jeg snakker med henne etterpå. Fordelen med disse samtalene er at barnet slipper å gjenta alt det har fortalt, siden jeg var tilstede på bisitterrommet og har sett og hørt alt.

Vi snakker om tanker og følelser knyttet til hva hun har opplevd. Så snakker vi om at det ikke er barnets skyld. Min erfaring er at dette må tematiseres gang på gang.

Jenta spiser noen brødskiver, før hun tar på seg sko og jakke og er klar til å dra sammen med følgepersonene. Hun ser på meg og smiler, sier takk for at hun fikk være her. Jeg svarer at det var hyggelig å ha henne på besøk og at hun har vært en modig jente som har snakket om vanskelige tema. Hun smiler og ser sjenert ned i gulvet.

Hun vet nå at hun skal hjem igjen, men ikke til pappa denne gang. Hun skal slippe flere overgrep fra ham. Jeg tror hun vet det, jeg tror hun skjønner at det er over. Hun skal hjem til mamma.

Jeg gir barneverntjenesten mitt telefonnummer og ber dem gi dette til mor. Hun kommer til å få et sjokk når hun hører hvordan hennes tidligere ektemann har voldtatt deres barn over tid. Både barneverntjenesten og jeg skal ivareta mor i den første fasen. Barnet skal ivaretas av lokalt hjelpeapparat, hvor barnehuset kan brukes som veileder.

Jenta vinker en siste gang og går ut døren.

Jeg gjør etter hvert det samme, finner frem bilnøklene og setter meg i bilen. En times kjøring venter. Det er endelig helg, og nok en arbeidsuke er over. Jeg tenker at en arbeidsuke med de ulike historiene i stor grad fremstår som låtene på Radio Rock- kanalen; de varierer svært, har ulikt innhold og noen sanger «setter seg fast i hodet».

Jeg setter bilen i drive.

Alle involverte personer er anonymisert og hendelser justert for å ivareta personvernet.