Politiet gir stadig oftere begrenset politimyndighet til ansatte uten politiutdanning

Reformarbeidene i tilknytning til fremtidens politi har satt det idémessige grunnlaget for norsk politi i spill. Idegrunnlaget ble etablert i grunnprinsippene for norsk politi, som Politirolleutvalget i 1981 mente samlet best kunne betegnes som «nærpolitiet».

Ut i fra prinsippene mente utvalget at politiet kunne gjenkjennes ved blant annet et nært samarbeid med publikum, et minimum av maktbruk, yrkesmoral som grunnlag for kontroll, integrasjon i lokalsamfunnet og forebygging som hovedmål.

Et av grunnprinsippene er for eksempel at politimannen skal være generalist. 

Sentrale styringsdokumenter fastholder at det idémessige grunnlaget som prinsippene samlet uttrykker, fortsatt skal være en del av grunnlaget for norsk politi. Samtidig anføres at det er behov for en bredere, mer overordnet og prinsipiell tilnærming til politirollen (St.meld. nr. 42 (2004–2005) punkt 2.2). Nærpolitireformen synes å innta samme distanserte
rolle til grunnprinsippene.

Hva som konkret menes med dette er for meg uklart. 

LES OGSÅ: PF saksøker staten: - Politifolk som går inn i disse stillingene er ikke lenger politifolk, rettslig sett

Politiets nye aktørgalleri

Drøftelsen kan uansett ligge dersom det er en viss konsensus om at grunnprinsippene for norsk politi er i bevegelse. Fremtidens politi vil også bestå av ansatte uten politiutdanning og politimyndighet – politiets kjerneoppgaver utføres i dag av både personell med og uten politimyndighet.

Idegrunnlaget har inspirert og direkte formet politilovgivningen – slik vi kjenner den i dag. Når fremtidens politi vil utgjøre at nye profesjoner tas inn i politiarbeidet, tilsier det at forutsetningene og fundamentet som ligger til grunn for regelverket er i bevegelse. Denne utviklingen tilsier at det vurderes om regelverket har en fleksibilitet som kan møte endringene.

Et viktig spørsmål er om politiets regelverk er tilpasset politiets (nye) aktørgalleri – personell uten politiets grunnutdanning og alminnelig politimyndighet?

Tilpasset regelverk

Et relevant utgangspunkt er prinsippet om at polititjenestepersonen skal være generalist. Prinsippet omhandler polititjenestepersonens utdanning og øvelse i alle vanlige politigjøremål. Politigeneralisten ved et lite lensmannskontor skal være i stand til å løse alle politiets oppgaver, mens i et større distrikt skal kunne veksle mellom de ulike funksjoner.

Generalisten skal være hovedaktøren, og spesialenheter bør ikke opprettes unntatt når det er tvingende nødvendig for å skape ekspertise på et område som forutsetter spesiell innsikt.

Lovgiver forutsatte at den direkte polititjenesten skal utføres av personell med politiets generalistutdanning og alminnelig politimyndighet. Lovgivningen kunne dermed ta utgangspunkt at personellet, eller ledere for slikt personell, var en homogen gruppe som kunne inneha politimyndighet i kraft av stilling.

Politiets kommandostruktur og hierarki kunne tilpasses den homogene gruppen, ved at stillinger med alminnelig politimyndighet fikk politigrader. En stor bestanddel av prinsippet kan gjenfinnes i politiloven § 20 første ledd, men en direkte kobling mellom politiutdannelse og alminnelig politimyndighet finnes ikke i politiloven.

Politilovgivningen er tilpasset personell med politimyndighet.

Ansatte uten politimyndighet

Politiet ansetter i dag personell ut i fra ulike kompetansebehov. Personell uten generalistutdanning og politimyndighet innehar ulike funksjoner og gjennomfører et bredt spekter av oppgaver – også innenfor den direkte polititjenesten.

Personellet kan grovt inndeles i to kategorier. Den første gruppen er personell som skal overta funksjoner og oppgaver, slik at politiutdannet personell kan frigjøres til innsats innenfor politiets kjerneoppgaver. Den andre gruppen er personell som skal komplimentere politipersonellets

generalistkompetanse.

Regelverkets nedslagsfelt og virkninger overfor personell uten politimyndighet, kan her brytes ned til to spørsmål. Det første spørsmålet gjelder krav til (personellmessig) kompetanse. Med andre ord hvilke funksjoner og politioppgaver kan personell uten politimyndighet utføre? Kan en økonom eller psykolog gjennomføre avhør av en mistenkt?

Eller kan en dataingeniør gjennomføre tvangsmidler som er besluttet av en politiadvokat, for eksempel tredjemannsransaking i lokalene til Renhold AS?

Svaret beror på en tolkning av inngrepet og spørsmålet om delegeringskompetanse. Personell uten politimyndighet innehar ikke politiets fullmakter. De blir eksterne sakkyndige i egen organisasjon.

Det andre spørsmålet er hvilke plikter for eksempel politirevisoren er underlagt ved utførelsen av politigjøremålene. Pliktene skal blant annet ivareta rettsikkerheten til de impliserte og inngå som en del av kontrollregimet politiet er underlagt som statens sivile maktapparat i fredstid. Eksempler på slike plikter er rapporteringsplikten, både knyttet til kunnskap om opplysninger i enkelttilfellet og opplysninger som kan være av betydning for politiet i alminnelighet.

Rapporteringsplikten om kollegaers ulovlige handlinger i tjenesten er også sentral, og polititjenestepersoners handlingsplikt må også nevnes. Aktivitetsplikten er vesentlig bredere og langt mer inngående enn for ordinære arbeidstakere.

Til tross for at personell uten politimyndighet utfører, eller deltar i utførelsen av, tyngende inngrep overfor privatpersoner, er ikke personellet underlagt pliktene. Det samme gjelder en rekke andre plikter for polititjenestepersoner. De faller dermed utenfor sentrale deler av kontrollregimet polititjenestepersoner er underlagt. 

Begrenset politimyndighet

Personell uten politiutdanning tildeles stadig oftere begrenset politimyndighet. Politimesterens vurdering er i det enkelte tilfellet først og fremst knyttet til behovet for fullmaktene som politimyndighet inneholder.

Tildeling av begrenset politimyndighet gir i dag ofte flere spørsmål enn klare svar. Først og fremst skyldes dette at regelverket er tilpasset personell utenfor politiet. Det skyldes også at tildelingen kan etablere uklare grenser for hvor og når politimyndigheten gjelder, og ikke minst hvilke situasjoner personellet har kompetanse til å gripe inn med politimyndighet.

Tildeling gir ikke stillingsgrad, men personellet blir underlagt ordremyndighet og lydighetsplikt. En positiv, og underkommunisert, virkning er dermed at tildelingen plasserer personellet inn på laveste nivå i politiets hierarki og kommandostruktur.

Personellet underlegges også de samme pliktene som personell med politimyndighet i kraft av stilling. Pliktene må tolkes i lys av begrensningene i tildelingen og personellets ferdighetsnivå. Handlingsplikten er et godt eksempel. Plikten til å gripe direkte inn i situasjoner blir neppe særlig mer omfattende, men langt flere situasjoner omfattes av plikten.

Dette skyldes ferdighetsnivået som kan forventes etter det teoretiske opplæringskravet på 40-timer.

Framtidens politi

En oversikt fra 2018 over antallet aktive tjenestebevis med begrenset politimyndighet, viser et antall på om lag 2 500 personer i og utenfor politietaten.

Dagens samfunn er langt mer rettighetsbasert og det stilles høyere krav til politiet. Uten et helhetlig blikk og med ulik praksis i politidistriktene, kan en avsluttende spissformulering være at vi går i blinde inn i framtiden.