«I Norge nærmer vi oss to politifolk per tusen innbyggere», sies det. Men stemmer det egentlig?

Vi er i år 2020. Politidirektøren legger en varm hånd rundt justis- og beredskapsministerens lett skjelvende lanke. Sammen holder de i en nypusset, blank kakespade. De holder den med spissen ned, akkurat så truende som en kakespade kan være, et par centimeter over marsipanlokket på kaken som står på bordet foran dem. Marsipankaken er formet som et stort totall. Sammen kikker de opp i kameralinsene og smiler i blitsregnet. Denne dagen har de sett fram imot i flere år. For omsider er bemanningsmålet nådd. Nå har Politi-Norge nådd det store målet om to politifolk per tusen innbyggere, målet som har styrt bemanningsutviklingen i norsk politi i nærmere femten år. Endelig er de der.

Høsten 2017. Mot tampen av året skal distriktene ansette nyutdannede for å nå årets bemanningsmål. Og sannelig viser ikke tallene at politiet er på rett vei. Da politiet gjorde opp status for bemanning i første halvår i år, viste den en politidekning på 1,83. Utviklingen følger prognosene. Til og med faktasjekktjenesten Faktisk.no har slått fast at den store dagen om tre år ligger an til å komme.

Men når dagen kommer, kan virkelig de 5436 menneskene i Norge som ifølge SSBs befolkningsfremskrivning ligger an til å representere hver tusende innbygger, lene seg tilbake i sofaen og være trygg på at de har to politifolk til å passe på seg?

Varierende politidekning i distriktene

Vi løfter blikket og ser ut av Oslo, politidistriktet med 2,37 politifolk per tusen innbyggere allerede i andre halvår 2017. Men vi trenger ikke speide langt for å se at ikke alt er som i hovedstaden.

Ser du vestover, til Sør-Øst politidistrikt som kniver med Øst politidistrikt om å være landets mest folkerike, er tallet mye lavere. Bare 1,49. Ser du til Øst politidistrikt er tallet 1,54. Og sånn fortsetter det distrikt etter distrikt. Det bare i Finnmark, der politidekningen er på skyhøye 2,88 politifolk per tusen innbyggere – og der det finnes klart færrest mennesker og politifolk i hele landet – at politiet når målet.

Verst ut kommer Møre og Romsdal. Der var politidekningen på 1,29 politifolk per tusen innbyggere første halvår i år. Legger du godviljen og sommervikarene til, var den på 1,38. Det er uansett langt under det nasjonale målet om to per tusen.

– Vi oppfatter 1,29 som altfor lite og vi er per nå langt unna å nå målet, sier politistasjonssjef i Ålesund, Oddbjørn Solheim.

– Vår utfordring er at vi dekker et fylke med mye fjord og fjell, og derfor blir vakt og beredskap prioritert høyt for å nå kravet om responstid. Dette går igjen på bekostning av for eksempel etterforskningsarbeid. Vi skriker etter betydelig flere folk på jobb.

Solheim understreker at kriminalitetsbildet og utfordringene er forskjellige fra distrikt til distrikt, og at statistisk sett kommer Møre og Romsdal bra ut.

– Vi har mindre kriminalitet enn andre politidistrikt, så slik sett er vi heldige.

Han mener målet om to politiansatte per 1000 innbyggere er realistisk, og har tro på å nå målet innen fristen i 2020.

– Jeg har forståelse for at folk er utålmodige, men jeg mener vi er på rett vei. Hittil i år har vi i politidistriktet fått 30 nye stillinger, og vi har forventninger om flere stillinger i årene framover og mer penger til vedlikehold blant annet. Det er tøft å stå midt i det, men det er altfor tidlig felle en dom over dekningsgradmålet.

Agder politidistrikt er et annet distrikt med lav politidekning. Tallet er 1,44.

– Agder politidistrikt har høyest kriminalitet per 1000 innbyggere etter Oslo. Tatt i betraktning at og at vi er et politidistrikt som ikke har slått oss sammen med andre distrikt – og på den måten ikke har fått hentet ut noen sammenslåingsgevinst i bemanning, er det en utfordring å bygge opp et nytt politidistrikt med nye funksjoner og samtidig bli mer synlig i nærmiljøene, sier politimester Kirsten Lindeberg.

– Skulle dere gjerne hatt flere ressurser?

– Ja.

Politiet gikk i minus

Det var Politiets Fellesforbund (PF), under Arne Johannessens ledelse, som lanserte målet om to politifolk per 1000 innbyggere. Det ble spilt inn som en del av statsbudsjettet, og senere ble det tverrpolitisk enighet om at det burde være politiets bemanningsmål.

– Vi hadde analysert utviklinga av politistillinger i Norge og sammenlignet den med andre land. Vi så til Nederland, Storbritannia og Tyskland, og ikke minst Sverige og Danmark. Norge hadde svært lav politidekning, og vår intensjon var å løfte antallet politifolk, slik at vi kunne styrke beredskapen og etterforskinga i politiet, forteller Johannessen.

På den tiden, tilbake i 2005, gikk politiet i minus. PF hadde også analysert hvor mange som sluttet eller pensjonerte seg, og kom fram til at dette antallet var høyere enn opptaket på PHS.

– At vi regnet på dette var nok den utløsende faktoren for at vi fikk gjennom vekst på Politihøgskolen.

Johannessen forteller at bemanningstallet i politiet er viktig for beredskapen.

– Det er viktig å styrke bemanninga og komme nærmere to per tusen i alle distrikter. Det er viktig for at politiet skal løse samfunnsoppdraget sitt, og vi trenger fortsatt et høyt PHS-opptak. Hvis distrikter ligger nede på 1,4, 1,5 eller 1,6 politifolk per tusen innbyggere, så er det faktisk veldig langt derfra til to per tusen, slår den tidligere PF-lederen fast.

Teller politifolk som jobber med andre oppgaver

Når antall politifolk telles opp og legges til grunn for bemanningsmålet, telles de ved at distriktene selv rapporterer inn antall med stillingskoder som politi. Men det innebærer også at alle med stillingskode som politi telles med, uavhengig av hva slags arbeidsoppgaver de gjør.

På Oslo lufthavn triller et fly rolig inn på gaten, ytterst på utenlandsterminalen. En gjeng nordirske fotballsupportere og det nordirske fotballandslaget setter sine føtter på norsk jord. Om et par dager skal de se og spille fotballkamp på Ullevål.

Men først må ID-dokumentene deres sjekke i passkontrollen. Det er politiets ansvar.

Trafikken på Gardermoen har doblet seg de siste 20 årene og pass og grensekontroll utgjør en stadig større del av politiets oppgaver.

Å utføre kontrollen av ID-dokumentene, gjøres flere steder av sivilt ansatte grensekontrollører. Det gjør de også på Gardermoen, men her jobber også flere titalls politifolk. Av nærmere 200 ansatte, er mellom 60 og 70 politifolk, etter det Politiforum erfarer. Antallet vil trolig øke noe i neste ansettelsesrunde, som kommer nå i høst og vinter.

Politifolkene jobber blant annet med etterforskning av saker, men er også beskjeftiget med direkte passkontroll førstelinjen, samt saksbehandling og forvaltningsoppgaver i andrelinjen. De brukes med andre ord også i oppgaver som kan gjøres av sivile. Like fullt telles de som politifolk og regnes med i antall politifolk per tusen innbyggere.

Slik er det også andre steder.

På Flesland, Bergen lufthavn, bekrefter politiet at ti politifolk for det meste benyttes til å drive grensekontroll ved Flesland.

– Hvis du trekker fra meg, har vi ni politifolk som først og fremst jobber med grensekontroll.  Sammen med en del sivilt ansatte, har de som jobb å ta seg av alle ulike oppgaver. Det kan være grensekontroll, etterforskning, nødpass og andre forvaltningsoppgaver. Og så kan de jo være tilgjengelige for beredskap og orden, hvis det blir behov for det, forteller Trond Berge i politiet ved flyplassen.

Men først og fremst skal beredskapen og orden ivaretas av 12 nye stillinger som er overført til flyplassen.

På Værnes består politiet av fire sivile grensekontrollører og seks politifolk. Tidligere var det bare politifolk som sørget for kontroll av innreisende til Trøndelag. I likhet med de andre flyplassene, brukes politifolk altså både til «sivile» oppgaver og til politioppgaver.

– Politifolkene her tar avhør i straffesaker, etterforsker og er tilgjengelig for beredskapsoppgaver også. Sammen med de sivile utfyller de hverandre, sier Tore Spare, som leder politiet ved Trondheim lufthavn.

De ansatte innen grensekontroll på Oslo lufthavn Gardermoen er underlagt Felles enhet for utlending og forvaltning i Øst politidistrikt. Driftsleder Eli Fryjordet forteller at forteller at de har ansatt 27 nye faste sivile grensekontrollører i grensekontrollen, og at de har fått økt antall politistillinger med seks.

– Vi må bruke politikraften der det er behov. Vi er helt avhengige av både politi og sivile for at ting skal gå rundt her. Politiet må bli gode til å bruke verktøykassa, og det har vi sett ringvirkninger av. Vi ser at politiansatte som gjør grensekontroll blir svært gode på ID-kontroll og vi har flere eksempler på politiansatte som utenom passkontroll har avdekket falske førerkort i fartskontroller, sier Fryjordet, og bedyrer at miksen av politi og sivile først og fremst har positive ringvirkninger.

Politifolk i arresten

Et annet sted der politifolk er innom sivile oppgaver, er i politiarrester rundt omkring i landet. De fleste stedene er det sivilt ansatte arrestforvarere som utfører arrestoppgavene, men enkelte steder brukes også politifolk i arresten.

Et av stedene er i arresten i Sarpsborg.

– Vi har en hospiteringsordning her. Den går ut på at fire politibetjenter fra distriktet hospiterer seks måneder av gangen. I flere år har vi hatt åtte, men framover blir det fire politifolk som inngår i den planmessige tjenesten på arresten. Det betyr at de jobber som arrestforvarere, men at de kan ta politioppgaver ved ledig tid. I tillegg kan vi ansette politifolk administrativt i seks måneder, for å dekke opp for ressursbehov. Disse ansettes som politibetjenter, forklarer Per Marius Thorbjørnsen, som er fungerende leder for arrest- og transportseksjonen i Østfold – og politioverbetjent.

– Hvis vi har politifolk som jobber på arresten, så ønsker vi også å kunne bruke dem til mer enn arrestoppgaver. Arbeidsmengden går opp og ned, og det blir enklere å kunne bruke restkapasiteten til andre oppgaver, dersom de ansatte er politifolk. I tillegg bidrar det til å øke kompetansen begge veier. Hospiteringsordninga har en kompetansehevende effekt, i tillegg til at den eksisterer for å ta unna bemanningsbehovet, sier Thorbjørnsen.

Samme strategi har de i Bodø, der sentralarresten for Nordland politidistrikt ligger.

– Vi har politifolk i arresten. Tidligere brukte vi de som jobba på operasjonssentralen også til arrestoppgaver, men nå er operasjonssentralen flyttet. Derfor har vi noen politifolk ansatt, slik at vi kan benytte restkapasiteten deres til andre politioppgaver, som for eksempel avhør, forteller Espen Fagervoll, som leder arresten i Bodø.

1. mai i år lyste politiet i Nordland ut fem nye stillinger i arresten. Tre av dem var sivile arrestforvarerstillinger og to av dem politistillinger.

– Vi vet ikke hvor mye politiarbeid og hvor mye arrestarbeid de politiansatte gjør ennå. Men vi ønsker jo at politifolk skal gjøre mest mulig politioppgaver, sier Fagervoll.

I sentralarresten for Innlandet politidistrikt, i Hamar, er fire stillinger besatt av politifolk, med stillingskode som politi.

– Vi måtte øke antall arrestforvarere med opprettelsen av ny sentralarrest i Innlandet. Da det ikke var mulig med økte ressurser, måtte vi fylle det antallet stillinger med politifolk. Det er ikke det optimale. Politioperativt personell skal i hovedsak utføre politioperativt arbeid, sier Renate Melby Utti, leder for Felles enhet for operativ tjeneste i distriktet, som også forteller at mange politifolk søker stillingene med sivile oppgaver.

Avhengig av PST og særorganene

Selv om antallet politifolk i arrestene ikke akkurat utgjør mye politikraft på landsbasis, er det altså politikraft som brukes på oppgaver som sivile stillinger også kunne løst. De telles med på to-per-tusen-målet. Samtidig peker alle de tre arrestene på muligheten for å benytte politiansatte på arresten til politioppgaver når det er dødtid, noe sivilt ansatte arrestforvarere ikke kan gjøre, men ingen kan svare på i hvilken grad de politiansatte på arrestene faktisk får brukt sin restkapasitet til politioppgaver.

– Den nye arresten er ikke satt skikkelig i drift enda. Det er for tidlig å se effekten, sier Fagervoll i Bodø.

Politifolk finnes det også mange av utenfor politidistriktene. Over 1000 politifolk, litt over én av ti politifolk i Norge, jobber i synkende rekkefølge i PST, Politiets utlendingsenhet, Kripos, Politihøgskolen, Politidirektoratet, Økokrim, Utrykningspolitiet, Politiets IKT-tjenester og Politiets fellesjenester. Politi-Norge er avhengige av å telle med alle disse, for å nå to per 1000.

Uten PST lå antall politifolk per tusen innbyggere på 1,78 første halvår i 2017. Uten noen av særorganene, altså bare i politidistriktene, var politidekningen på 1,64. For at politiet skal nå sine mål om bemanning, er etaten avhengig av hjelp fra de sentrale enhetene. I politiets dekningsgrad inngår PHS-lærere, prosjektarbeidere i forvaltningsorganene og overvåkere i PST.

– Et symbolsk mål

– Det har jo blitt et symbolsk mål, sier professor ved Politihøgskolen, Paul Larsson.

– Målet lever sitt eget liv, hvor man ikke ser dette i sammenheng med politiets rolle og hva slags konkrete oppgaver de har. Skal politiet drive utearbeid blant publikum eller skal vi overlate alt som handler om orden og trygghet til private selskaper? Det er å sette det på spissen, men jeg føler at vi snart er der. Det er tydelig over hele landet – det begynner å bli glissent med politifolk i bygdene og ute i byene.

Larsson sitter i arbeidsgruppa som jobber med politireformen på PHS, og er nå én av to redaktører som jobber med en bok om ulike reformer i politiet både i Norge og i utlandet. Boka kommer høsten 2018.

– Politiet er i dag i en helt annen situasjon med mange nye ytterst arbeidskrevende oppgaver og mye ledelse og administrasjon, sier Larsson, som mener tellemåten for å nå målet om politidekning bør endres.

– Man må nok telle på et annet vis skal det bli mer korrekt. Jeg tror en bedre løsning hadde vært å dra det ned på kommunenivå. Men spørsmålet er hvordan det skal telles når alle er dratt inn i sentrale kontorer. Dette er ikke enkelt. Uansett tror jeg det må spesifiseres hva man gjør.

– Gir målet falsk trygghet for publikum?

– Det er et vanskelig spørsmål, men jeg forstår godt de i politiet og innbyggere som mener situasjonen er uholdbar. Politidirektoratet sier at politiet må jobbe smartere, men det er en grense for hvor smart man kan jobbe. Man må ha en viss minimumsbemanning for å få jobben gjort. Det er viktig å telle politifolk ut i fra hvor de er og hva de faktisk gjør – ikke blande epler og bananer, slik det gjøres nå.

Vil gå gjennom måten å måle ansatte

I 2005 gikk ikke PF inn for å definere hvordan bemanningsmålet skulle telles, for målet var først og fremst å øke utdanningskapasiteten. Tidligere PF-leder Arne Johannessen tror det er tid for å oppdatere hva som ligger til grunn for målet.

– Politiet har jo fått endrede og flere oppgaver. Vi var for eksempel ikke i nærheten av å bruke like mye tid på opplæring, etterutdanning og sertifisering i 2005, som vi bruker i dag. Kanskje er 2,2 et riktigere antall? Det blir bare «tenk på et tall», men jeg tror uansett det er på tide å se nærmere på om det er nødvendig å justere det.

– Hva lå i målet om to politi per 1000 innbyggere for dere den gang?

– Vi snakket om politifolk og politistillinger. Men også den gang var det åpenbart et nasjonalt mål, og det var ikke sånn at vi forventet at vi skulle sitte i hver kommune og telle nøyaktig. I dag ser jeg at kanskje man teller antallet politifolk på en litt vel kreativ måte.

I disse dager begynner det nye Stortinget å jobbe.

Etter at Politiforum går i trykken, er også et nytt forslag til statsbudsjett presentert. Men noe som øker politidekningen kraftig i de fleste politidistrikter, later ikke til å være på trappene. Og da tenner de største opposisjonspartiene til.

– Vi er langt ifra fornøyde med at politiet ser ut til å nå målet nasjonalt, når distriktene ellers ikke gjør det. For å unngå at enkelte politidistrikter blir hengende langt etter når det gjelder politidekning, har vi sagt klart ifra om at målet om minst to politifolk per tusen innbyggere må gjelde for hvert politidistrikt. Altså ikke bare som et nasjonalt måltall, men målt på distriktsnivå. Dersom dette blir målet, vil det i praksis bety at styrkingen av politiet i større grad vil komme folk i hele landet til gode, sier Senterpartiets Jenny Klinge.

Hun påpeker at det er positivt at det har vært og er en tverrpolitisk enighet om at politiet bør nå to politifolk per tusen innbyggere, men håper flere vil se skeivfordelingen i distriktene.

– Jeg mener det er viktig å gå gjennom hvordan man måler dette, for helst å oppnå en mer presis og god måte å måle politidekning på. Det kan være aktuelt å ta ut enkelte oppgaver fra målingen, og samtidig ta inn enkelte andre grupper i målingen, slik jeg ser det. Etterforskere som ikke har politiutdanning, kan for eksempel være viktige sammen med de politiutdannede for å løse saker. Dette er ikke noe vi har konkludert på, men jeg mener man bør se nærmere på dette. Målet må uansett være at hvert politidistrikt får en reell og god økning i politikraft, sier Klinge.

Klinge får langt på vei støtte fra Jan Bøhler, som sitter i justiskomiteen på Stortinget for Arbeiderpartiet.

– Det er absolutt riktig å se på behovet for bemanning i politiet på nytt før 2020. Mye har skjedd siden man gikk inn for tallet i 2008. Vi gir for eksempel politiet stadig nye oppgaver. Eksempler er forebygging av radikalisering og vold i nære relasjoner. Da er det også grunn til å stille spørsmål ved hva man skal regne inn i bemanningsmålet. Målet kan i alle fall gi falsk trygghet, dersom det involverer politiansatte som ikke har noe som helst med utadrettet politiarbeid å gjøre, sier Bøhler.

Ap-politikeren er heller ikke så overbevist om at politiet faktisk vil nå målet, som mange synes å være. Det begrunner han med at økningen i politidekning bremset opp i fjor.

– Man skal ikke ta forgitt at man når målet. Vi er langt fra i mål, sier Bøhler.

Og kanskje er advarselen fra Bøhler korrekt.

Da statsbudsjettet ble lagt fram, hadde regjeringen droppet å legge ved penger til å ansette 2018-studentene. I stedet skrev de i forslaget til statsbudsjettet at politistudentene ikke måtte regne med å få seg jobb innen utløpet av året.

Urealistisk bemanningsøkning

Justis- og beredskapsminister Per-Willy Amundsen peker på at politiet har fått 2000 flere årsverk og at over 1000 av disse er polititjenestemenn og -kvinner.

– Politidekningen i ulike politidistrikt vil variere som følge av ulikheter i en rekke faktorer mellom politidistriktene. Kriminalitetsbildet varierer mye i Norge. Derfor må noen politidistrikt ha flere politiansatte enn andre, relativt til folketallet. Oslo politidistrikt og Finnmark politidistrikt har mer enn to polititjenestemenn per tusen innbyggere. Oslo har langt flere anmeldte forhold og mange kompliserte og alvorlige saker. Derfor har Oslo en høyere politidekning enn gjennomsnittet, med en dekning på 2,37. Finnmark har et særskilt ansvar for kontrollen på Storskog grensestasjon, derfor har de en dekning på 2,88 per tusen, sier justisministeren.

Amundsen sier utfordringene i ulike distrikter gjør at forskjellene mellom distriktene vil bli større, dersom man bestemmer seg for å ha lik politidekning i alle distrikter.

– Hvis man ikke aksepterer en differensiering og setter to per tusen som et minimumstall, vil det innebære at betydelig økning i antall politiansatte på landsbasis. En slik økning er ikke realistisk i løpet av de nærmeste årene.

Assisterende politidirektør Håkon Skulstad mener en generell politidekning på to politi per tusen er nok for at politiet skal få gjort jobben sin.

– Det er tilstrekkelig for at vi skal kunne svare på vårt samfunnsoppdrag. Men politidekning alene gir ikke trygghet. Måten politiet jobber på er minst like viktig. Det vil gi større trygghet i et samfunn hvor politiet gjør en god forebyggende innsats, enn i et samfunn hvor politiet er mest opptatt av den reaktive innsatsen.

– Vanlige folk merker politiets tilstedeværelse først og fremst i eget distrikt, og et uttalt mål for endringene i politiet er å skape en likere polititjeneste landet over. Hvorfor har man ikke som mål å nå to politifolk per tusen innbyggere i hvert enkelt distrikt?

– Tallet er et gjennomsnittlig nasjonalt måltall, og derfor ikke er delt opp i politidistrikter. Det er fordi vi lever i et land som er variert, både når det gjelder demografi, befolkningstetthet og geografi. Det er naturlig at politidekningen er størst der hvor flest folk bor og ferdes og der sannsynligheten for at kriminalitet skjer er størst, noe som gir distriktsvise forskjeller. Det er viktig å understreke at likere polititjeneste også handler om at kvaliteten på politiets både forebygging og etterforsking må bli mer lik uavhengig av hvor du er. Det handler om kompetansen vi har og måten vi jobber på. God bemanning er viktig, men i seg selv ikke tilstrekkelig for å oppnå likere polititjeneste, sier Skulstad.

På spørsmål om hvorfor man ikke kun regner politi som gjør konkrete, publikumsrettede politioppgaver inn bemanningsmålet, svarer Skulstad at målet om to per tusen er et «kvalitetsmål for polititjenestene».

– Det innebærer god forebygging, tilstedeværelse når det trengs og god kvalitet i etterforskningen. Skal vi lykkes med dette arbeidet må vi også bruke politiutdannede ved for eksempel PHS, til utdanning av mannskapene våre slik at de får riktig kompetanse til å løse oppgavene. Tilsvarende vil også gjelde for bruk av politiutdannede i særorganene som bistår distriktene med spisskompetanse og spesialiserte tjenester. Slik vil de samlede politiressursene sammen med medarbeidere med annen kompetanse, bidra til gode polititjenester.

Den assisterende politidirektøren mener det framover, etter at man når to per tusen, vil være behov for å ansette flere spesialister med annen utdannings- og erfaringsbakgrunn, for at politiet til enhver tid skal kunne møte et utfordringsbilde som hele tiden er i endring.

– Det vil for eksempel være både personer med teknologi – eller samfunnsvitenskapelig utdannelse.

– I hvilken grad ønsker Politidirektoratet ytterligere mål for bemanning i årene etter 2020?

– For tiden pågår det et arbeid for å klarlegge etatens kompetansebehov fremover. Det blir spennende å se hva som blir resultatet av dette arbeidet. Generelt er det ønskelig med langsiktige og forutsigbare rammer som gir noe handlefrihet til å sette inn ressursene på en måte som hindrer at kriminalitet skjer og at polititjenestene til publikum har god kvalitet. På noen områder løses dette med politiutdannede, andre områder med annen kompetanse, og atter for andre områder er det investeringer i teknologi og utstyr.