Etter skuddene

Hva som fikk 34-åringen til å angripe først en tredjeperson og deretter politiet med kniv, er det ingen som vet med sikkerhet. Men det finnes indikasjoner.

Et familiemedlem fortalte senere til NRK at 34-åringen i flere år hadde slitt psykisk og i perioder hadde problemer med rus. En kvinne som bodde på samme vandrerhjem som mannen, og møtte ham flere ganger natten før han døde, sa i et TV2-intervju at 34-åringen hadde virket redd og engstelig, og ifølge ham selv ikke hadde sovet på fire døgn.

Kvinnen ringte legevakten fire ganger i løpet av natta, men skal ha blitt avvist hver gang – den siste gangen bare halvannen time før han ble skutt. 

Overfor TV2 ville ikke legevakten kommentere saken. I Helsetilsynets tilsynsrapport i etterkant av hendelsen, skriver de i vurderingen av legevakten at «håndteringen av telefonhenvendelser sviktet i flere ledd».

«Helsetilsynet har kommet til at Sarpsborg kommune og Sykehuset Østfold samlet sett ikke hadde lagt til rette for at pasienter med alvorlig psykisk lidelse fikk forsvarlig helsehjelp ved endring i tilstand», konkluderes det i tilsynsrapporten.

For patruljen som endte opp med å skyte ham, framstår svaret åpenbart.

– Vår opplevelse var at dette var et rop om hjelp. At han tenkte at han måtte gjøre noe sykt for å få hjelp, fordi han hadde forsøkt å få hjelp, men ikke fikk det. Da må dessverre politiet involveres, og på oppdrag som dette må vi bevæpnes. For oss er det uforståelig hvorfor det må gå så langt at politiet må gjennomføre væpnede oppdrag mot personer som trenger helsehjelp, sier «Jacob», en av de to politibetjentene som skjøt 34-åringen.

Politiforum er kjent med politibetjentens fulle identitet. Med bakgrunn blant annet i etterspillet etter hendelsen, ønsker han ikke å stå fram med fullt navn. 

Men i tiden som har gått etter at skuddene falt, har Jacob rukket å reflektere mye om hva som skjedde denne dagen – og hvorfor.

– En følelse jeg satt igjen med er overraskelse over at dette ikke hadde skjedd før. Vi er på såpass mange psykiatrioppdrag, med lignende scenarier hvor det kan gå galt. Jeg er overrasket over at dette ikke skjer oftere, sier han.

20.000 flere

Alarmen hadde allerede gått da skuddene falt i Sarpsborg. Tidlig i 2021 meldte Politidirektoratet (POD) i en pressemelding at antallet psykiatrioppdrag for politiet hadde økt fra 37.130 i 2016 til 52.219 i 2020.

«Det har altså vært en stor økning i antall politioppdrag knyttet til psykiatri og bistand til helsevesenet», skrev POD.

Siden har tallet fortsatt å stige, med en foreløpig topp på 56.998 i fjor. Direktoratet understreker imidlertid overfor Politiforum at denne statistikken er omfattet av stor usikkerhet, og ikke kan «slå fast noe om samfunnsutviklingen, omfanget av psykisk syke personer i samfunnet eller oppgavefordelingen mellom nødetatene». (se faktaboks)

– Tilbakemeldinger og opplevelser som formidles av politidistriktene går i retning av at det er en økning i antall oppdrag som involverer innbyggere med psykisk uhelse, og at politiet bruker mye tid på disse oppdragene, sier likevel seksjonssjef Torgeir Haugen i POD.

Det er en beskrivelse politibetjent Jacob og kollegene som patruljerer ute i gata kjenner seg igjen i.

– Jeg tror folk ville blitt overrasket om de visste hvor mange psykisk syke mennesker som går rundt i samfunnet vårt, som egentlig burde vært et annet sted. Folk som trenger hjelp, men havner mellom flere stoler. Jeg sier ikke at helsevesenet nødvendigvis gjør feil, men vi har et hull i systemet som gjør at politiet veldig ofte må gripe inn, sier Jacob.

Antallet psykiatrioppdrag er et gjennomgangstema hos kollegene på politistasjonen.

– Vår opplevelse er at det er ett eller annet som ikke fungerer. Det virker som om en del mennesker får hjelp i svært akutte situasjoner, men med en gang de blir samtykkekompetente eller friske nok, da skal de ut. Så er det gjerne inn i det miljøet de har kommet ut av, ofte rett på rus igjen, med mangel på søvn, mat og behandling. Til slutt ender det i et nytt oppdrag for politiet, forteller han.

Ofte er det samme person som går igjen, og noen ganger flere ganger i uka.

– Det går i en evig loop. Det er demotiverende når du vet at du skal ut på det samme oppdraget igjen uka etter, sier Jacob.

Flere årsaker

Det finnes flere mulige årsaker til økningen i antall psykiatrioppdrag for politiet. I Maktmiddelutvalgets rapport fra 2022 pekes det på at en «for høy terskel for etablering av tvungent vern, og en for lav kapasitet på døgnplasser, fører til at pasienter må bli svært syke før de får behandling».

«Enkelte personer kan da utvikle så alvorlige symptomer at de utgjør en risiko for andre, og som dermed gjør det nødvendig med bistand fra politiet», skriver utvalget.

Politimester Kaare Songstad i Vest politidistrikt pekte tidlig på en lovendring fra 2017. Lovendringen skulle styrke pasienters rettigheter, blant annet gjennom at psykisk syke ikke lenger skulle kunne bli innlagt eller behandlet mot sin vilje, dersom de hadde samtykkekompetanse.

Det regjeringsoppnevnt Samtykkeutvalget, som skulle evaluere lovendringen, leverte sin rapport i juni i fjor, men uten å konkludere tydelig om årsakssammenhengen. Likevel slo de fast at «det sannsynligvis har vært en økning i behov for bistand fra politi i det psykiske helsevernet etter 2017».

– Det har vært en stor vekst på denne typen oppdrag for politiet de siste årene, og det bekreftes av lokallagslederne, medlemmer og arbeidsgivere. Jeg tror økningen har en sammenheng med lovendringen. Det er en av mange grunner. En annen grunn er kombinasjonen rus og psykiatri, sier Unn Alma Skatvold, leder for Politiets Fellesforbund (PF).

Hun har selv kjent det på kroppen, da hun i fjor høst ble med en patrulje i Bergen på vakt.

– Da opplevde jeg at det eneste vi holdt på med den kvelden var psykiatrioppdrag, sier hun.

– Vi har eksempler på oppdrag, som kanskje opprinnelig er et helseoppdrag. Men fordi helsevesenet ikke har nok ressurser må politiet inn. Det gir en økt arbeidsbelastning. Vi må bruke veldig mye mer tid på psykiatrioppdrag enn tidligere, i en tid hvor vi har færre ressurser, fortsetter Skatvold.

Flere væpnede oppdrag

Uavhengig av årsak, opplever Jacob og kollegene jevnlig å måtte gripe inn mot personer de mener bør få helsehjelp – og eksemplene kan være grelle:

– I Østfold har vi akuttpsykiatrisk på Kalnes, rett ved siden av E6. Veldig mange personer som blir skrevet ut derfra, går med en gang til E6 for å ta livet sitt. Vi har ukentlige oppdrag på det. Noen ganger ringer sykehuset politiet og sier de er i ferd med å skrive ut en pasient, som sier han skal gå og ta livet sitt på E6. Da kjører vi utrykning og må håndtere en person som løper rundt på E6. Det blir kjempefarlige situasjoner ut av dette, sier han.

Mange av pasientene som blir sluppet ut i samfunnet igjen, havner ifølge politibetjenten fort tilbake i miljøene de kom fra; miljøer de kanskje ikke burde befinne seg i, hvor våpen og rusmidler er lett tilgjengelige. Dette, i kombinasjon med psykiske lidelser, kan være en farlig cocktail.

– Da må vi ofte ha væpnede oppdrag på dem, som utgjør en fare for personen selv, for oss og for tredjepersoner. Vår opplevelse er at dette skjer for ofte, sier Jacob.

I Øst politidistrikt, hvor Jacob jobber, ble det i fjor gitt bevæpning på 383 av 6194 oppdrag knyttet til psykiatri eller bistand til helsevesenet. Til sammenligning ble det gitt bevæpning i 158 av 3759 oppdrag i 2016.

Politibetjenten understreker at han synes det er syns at det ofte må gå så langt at noen med skytevåpen må gripe inn for at disse menneskene skal få hjelp.

– Men vi må bruke de midlene vi vurderer som nødvendige i de forskjellige situasjonene. Ofte ender det i lange aksjoner, med mye stress, før vi får kjørt personen inn på institusjon. Dette tar masse ressurser og skaper ikke minst stor redsel for personen når politiet kommer. Det gjør pasientene utrygge. For mange av dem er opplevelsen av bevæpnet politi traumatiserende, sier Jacob.

Dette har igjen følgekonsekvenser, mener politibetjenten.

– Det kan skape dårlige holdninger mot politiet. Jeg tror ikke folk skjønner at det ikke er politiets feil at det er så mange psykisk syke mennesker som går rundt i samfunnet vårt. Men det er vi som får den siste arbeidsoppgaven med dem. Og når det er så mange oppdrag, ender vi på ett eller annet tidspunkt opp i en situasjon hvor politiet må skyte eller bruke elektrosjokkvåpen, eller gjøre noe alvorlig mot disse menneskene, sier Jacob.

Når politiet bruker våpen, vil det før eller senere ende med verst tenkelige utfall. En kartlegging Bergens Tidende har gjort, viser at politiet siden 2019 har skutt og drept syv psykisk syke personer.

– Når det skjer, er det politiet som får massiv kritikk, sier Jacob.

Det vet han godt, for han har selv stått i det.

Påvirker tilliten

Det tok ikke lang tid før nyheten om at politiet hadde skutt og drept en mann skapte overskrifter i både lokale og riksdekkende medier. Selv tok Jacob tidlig et valg om å ikke lese det som ble skrevet om hendelsen i Sarpsborg, fordi han visste det ikke ville være bra for ham.

– Jeg antok at det ville være negativt, med store overskrifter og spekulasjoner, sier politibetjenten.

Han, og flere kolleger med ham, mener mediene ofte er for ivrige etter å ta politiet for at de har gjort noe galt.

– De går for hardt ut, for tidlig. Det er selvfølgelig unntak, men vår opplevelse er at man tidlig kjører store overskrifter om at politiet har gjort feil, uten at man egentlig ser den store sammenhengen. Jeg er en stor tilhenger av at politiet må testes gjennom media, og at media må være kritiske til det vi driver med, men på ett eller annet tidspunkt må du se på vektskåla og vurdere hvor mye den skal tippe den ene eller andre veien, sier Jacob.

Han understreker at andre kolleger har opplevd mye tøffere mediekjør enn ham, og peker spesielt på den tidlige mediedekningen av Kongsberg-saken i fjor.

– Jeg vet jo at det alltid er flere sider ved en sak. Jeg vet ikke hva politiet tenkte da, hva som var scenariet, noe jeg selv har opplevd mange ganger. Det er så vanskelig å sette seg inn i andres sko. Likevel ble saken blåst opp.

Jacob tror de store og tidlige overskriftene har en negativ innvirkning på tilliten til politiet.

– Folk sluker jo alt rått. Jeg merket selv etter den første omtalen av Kongsberg-saken at venner og familie så på meg på en annen måte. «Er det sånn dere holder på?», «Er det det dere driver med?», spurte de. Fordi jeg var i politiet og vi holdt på sånn. Det er veldig uheldig. Det gjorde at jeg følte meg mindre stolt av å være politi etterpå, sier han.

– Er dette noe som påvirker motivasjonen din eller måten du jobber på?

– Jeg har et samfunnsoppdrag og jeg har politiloven i bunn. Jeg kan den såpass godt at jeg har opparbeidet meg et «mindset» om at jeg må gjøre det som trengs, så får jeg tåle kritikken. Jeg går ikke rundt og er redd for å gjøre noe. Jeg har ikke kommet dit. Da måtte jeg ha funnet meg noe annet å gjøre, svarer Jacob.

Endte med trusler

Skuddene som falt i Sarpsborg i august 2021 ble avfyrt på åpen gate, like ved Tunheim Vandrerhjem, der den avdøde 34-åringen bodde. Etter skuddene, da mannen lå på bakken, sto Jacob rutinemessig ved siden av og sikret, mens makkeren tok kontroll på kniven og sjekket om 34-åringen hadde flere våpen.

Akkurat da, mens politibetjenten sto oppreist med sin MP-5 i hendene, ble det tatt bilder og filmet.

– Bildene ble spredt på nettet og havnet i feil hender. På bildet står jeg og sikrer. Og bildet ble tatt helt ut av sammenhengen. Det sto noe sånt som at «her skyter politiet en mann som ligger på bakken», forteller Jacob.

Både i sosiale medier og gjennom ulike markeringer ble det trukket paralleller til amerikanske politivoldsaker. På minnemarkeringen for den drepte 34-åringen ble det delt ut t-skjorter med påskriften «Rettferdighet for Mirza Osmanovic» og «Ingen USA-tilstander i Norge», ved siden av et bilde av avdøde.

Spekulasjonene og ryktene ble så omfattende at Spesialenheten for politisaker rykket ut i NRK seks dager etter dødsfallet.

– Det som fremkommer av etterforskingen så langt tilsier at det ikke ble skutt mot mannen mens han lå nede på bakken. Vi syns det er uheldig at det på bakgrunn av bilder og video fra én situasjon, spekuleres og etableres sannheter om et lengre hendelsesforløp, sa etterforskningsleder Marit Oliver Storeng til NRK.

For politibetjenten var skaden imidlertid allerede skjedd.

– Det ble trusler ut av det, sier Jacob.

Da han høsten 2021 fikk sperret adresse og fjernet navnet fra ringeklokka til leiligheten til seg selv og samboeren, ble han en del av en dyster statistikk. Stadig flere politiansatte blir utsatt for vold eller trusler om vold som en konsekvens av den jobben de gjør.

Mens POD i 2016 registrerte 625 anmeldte trusler mot politiansatte, hadde antallet steget til 862 i 2023. Det tilsvarer 2,3 anmeldte trusler hver eneste dag.

For Jacob fikk truslene flere utslag.

– Vi bodde da i en leilighet med parkeringshus under. Når jeg gikk ut hovedinngangen og lukket døra bak meg, sto jeg først stille og lyttet for å høre om det var noen i parkeringshuset. Jeg tittet alltid bak bilen før jeg satte meg inn. Slik var det ganske lenge, sier politibetjenten.

Han forteller om hvordan han tittet fram bak gardinene for å se om det er folk utenfor, om hvordan han etter konkret etterretning om at noen skulle komme og ta ham, ble rådet til å ta en natt på hotell.

– Du blir ganske paranoid når du ikke er trygg. Jeg visste ikke i forkant hvor belastende det kom til å være. Det var veldig tungt, forteller Jacob.

Belastningen, paranoiaen og de mange forholdsreglene han måtte ta, gjorde at politibetjenten i mange måneder etterpå var helt følelsesløs.

– Ingenting påvirket meg. Jeg var ikke lei meg, ikke spesielt glad. Ingenting kom inn. Men jeg var veldig oppfarende i en periode etterpå, og jeg er ikke en sint person i det hele tatt. Heldigvis gikk det over, sier han.

Føler økt trygghet

I dag, to og et halvt år etter hendelsen, har Jacob byttet både arbeidsplass og leilighet. Hendelsen, medieomtalen og truslene har han lagt bak seg. Det samme har han gjort med spørsmålene om de kunne gjort noe annerledes eller handlet på et annet vis, slik at de ikke hadde trengt å skyte 34-åringen.

Dette var spørsmål også Spesialenheten for politisaker stilte patruljen kvelden etter skuddene.

– De spurte oss om alt. Kunne vi brukt batong? Da ville vi mest sannsynlig ha blitt skadet eller drept. Kunne vi trukket oss unna? Jeg mener nei, fordi det framsto som at han var ute etter å ta en tredjeperson. Og vi fikk vite senere at det sto noen ungdommer og ventet på bussen et par hundre meter nedi gata. Vi fikk følelsen i ettertid at han skulle ta den «første og beste», sier Jacob.

– Så du tenker at det ikke var noen annen måte dere kunne løst situasjonen på?

– Nei, jeg gjør ikke det. Når du løper mot bevæpnet politi på den måten, på kort avstand, med kniven hevet over hodet, da risikerer du å bli skutt. I kraft av vårt samfunnsoppdrag, var vi dessverre nødt til å gjøre det, svarer politibetjenten.

At hverken han selv eller Spesialenheten fant noe feil i måten oppdraget ble løst på, har gjort det enklere for de involverte politifolkene å gå videre. Paradoksalt sitter Jacob også igjen med en økt trygghet.

– Man kan trene i mange tusen timer, men vet aldri hvordan man handler; om det blir freeze, flight eller fight. Denne hendelsen har gjort meg tryggere operativt på at jeg mest sannsynlig kommer til å handle på en eller annen måte. Og det viser seg at den treningen vi gjør, den drillen vi har gjort helt siden vi begynte med våpen og maktmidler, den har noe for seg. Ikke bare for oss, men også for tredjeperson og de vi må pågripe. Jeg tror jeg ville slitt psykisk hvis jeg hadde gjort noe feil, sier Jacob.

– Har du lagt hendelsen bak deg?

– Ja, jeg er ganske ferdig med den. Jeg sover ikke dårlig om natta, men dette er jo noe som alltid kommer til å være der, svarer han.

Det ene unntaket hendte da han en gang på IP-trening gjennomførte et lignende scenario.

– Vi hadde taser-trening, og i scenariet snudde en kar seg på helt lik måte og trakk fram en kniv. Da fikk jeg harde flashbacks, og gåsehud helt fra nakken og ned til bena. Jeg begynte jeg å puste skikkelig, men det varte ikke lenge. Utover det har jeg ikke merket noen ettervirkninger.

Merker ingen bedring

Mens Jacob har gått videre etter skuddene som ble avfyrt i Sarpsborg, er opplevelsen at det underliggende problemet fortsatt er høyst reelt. Til tross for at økningen i antall psykiatrioppdrag har vært – og er – et tema både på politisk nivå og hos Politidirektoratet og Helsedirektoratet, er det for Jacob og kollegaene ingen endring å spore – snarere tvert imot.

– Det blir bare mer og mer av dette. I all ydmykhet må jeg si at dette er vår opplevelse, uten at jeg har gått i dybden på noe tall. Men det er en opplevelse som støttes av mange av mine kolleger, spesielt de som jobber «hands on» ute i gata, sier han.

Kombinert med at det blir stadig færre politifolk – i fjor forsvant 375 politiårsverk fra distriktene – øker frustrasjonen blant mannskapene.

– Med all bistanden til helse og alle psykiatrioppdragene, føler jeg at vi nesten ikke får gjort noen andre politioppgaver. Vi får ikke vært synlige i bybildet eller jobbet forebyggende med ungdom, fordi vi bruker så ekstremt mye tid på mennesker vi mener egentlig skulle hatt hjelp i helsevesenet. Vi ender mer og mer opp som et hjelpeorgan for psykisk syke, sier Jacob.

Han sier det er demotiverende å ikke kunne bidra like mye i andre deler av samfunnet som han ønsker.

– Dette dreier seg ikke om at vi ikke skal hjelpe de som er syke, men igjen handler det om vektskåla. Det må være en balanse. Nå er det nesten bare psykisk syke som får hjelp av politiet, hevder Jacob.

– Hva mener du bør gjøres?

– Jeg har ikke noen fasit eller faglig tyngde for å si hva som funker eller ikke funker, men jeg mener at pasientene bør få lengre behandlingstid. De må få helsehjelp over en lengre periode, og ikke bare bli sluppet ut når de er friske nok. De må få mat, søvn og medisiner, og et program de kan følge til de er helt klare til å returnere til samfunnet, sier Jacob.

– Ser du positivt på framtiden, med tanke på å finne en løsning?

– Nei, jeg ser ikke positivt på framtiden, for jeg vet ikke hva «de høye herrer» har tenkt at vi skal gjøre. Det blir jo bare mer og mer av dette.