Blålysministeren har feilet
Justisministeren skulle få på plass et senter som fyller politiets behov og som ikke skulle være til vesentlig ulempe for eventuelle naboer. Slik saken står i dag er ingen fornøyde, skriver Linda Nilsen Methi, talsperson for aksjonsgruppa Stopp støyen.
I Aftenposten 8.november peker Harald Stanghelle på et skummelt og truende fenomen: «Blålysminister» Per-Willy Amundsen kutter i viktige tjenester som rammer dem som har det vanskelig nok fra før.»
Men blålysministeren har flere tvilsomme meritter på lista si: Han svikter også de som skal passe på oss alle – nemlig politiet. Og han overkjører befolkningen i Oppegård og Oslo.
Politiets beredskapssenter på Taraldrud er i ferd med å bli en like stor politisk skandale som Jens Stoltenbergs månelanding på Mongstad.
For selv om «alle» ønsker bedre terrorberedskap er det grunn til å minne Stortinget om hva de faktisk bes bevilge penger til denne høsten: Et treningssenter hvor politiet skal avfyre 3.000.000 skarpe skudd, gjennomføre 1.250 sprenginger og 2.300 helikopterbevegelser – hvert år - midt i et boligområde for 30.000 mennesker hvor 4.000 barn går på 7 barneskoler og 13 barnehager mindre enn én kilometer fra skytebanene.
For mange barn tilsvarer dette avstanden mellom Stortinget og Slottet.
Politiets Beredskapssenter er blitt en het potet. Så het at det, med få hederlige unntak, knapt finnes en politiker som tør å si åpent at det forslaget som nå foreligger er dårlig egnet – av frykt for å få skylden for at beredskapssenteret blir utsatt eller forsinket.
Norske politikere har imidlertid forsøkt å få på plass et beredskapssenter siden kort tid etter årtusenskiftet og her ligger nok deler av forklaringen.
Somling, skroting av alternativer og politisk uenighet har bidratt til at vi nå, i 2017, fortsatt ikke har et beredskapssenter.
Nå haster det. Dét er det bred tverrpolitisk enighet om.
Justisministeren har kniven mot strupen, og tvinger nå igjennom et beredskapssenter.
Amundsen må få på plass dette senteret – han ryker ut av rikspolitikken fortere enn han klarer si «skytebane», hvis han feiler.
Men Amundsen har feilet i oppgaven – han skulle få på plass et senter som fyller politiets behov og som ikke skulle være til vesentlig ulempe for eventuelle naboer.
Slik saken står i dag er ingen fornøyde.
En tap-tap situasjon, altså.
Reguleringsplanen som ble vedtatt i august, oppfyller bare Politiets aller, aller minste behov ifht. bruk av senteret. P.t kan de skyte fra 7-19 på hverdager i tillegg til èn kveld i måneden.
Politiet kan aldri øke aktiviteten ved senteret – eller bygge ut. Reguleringsplanen har absolutte støygrenser som aldri kan økes. Resultatet er at politiet aldri vil kunne øve mer enn det de gjør den dagen senteret åpner. For politiet må dette være omtrent som å ønske seg en veddeløpshest, og bli avspist med en «my little pony».
Hensynet til lokalmiljøet må ivaretas bedre. Justisministeren påstår at støyen ikke blir så ille. Han må legge fram tallene som viser dette.
De tallene har vi etterspurt i månedsvis, uten hell. Eksterne eksperter vi har konsultert, hevder at støyproblematikken kommer til å bli så betydelig at det vil sprenge de absolutte støygrensene Kommunalminister Sanner la inn i reguleringsplanen.
Reguleringsplanen er krystallklar. Hvis ikke senteret holder seg innenfor de beregnede støyverdiene skal aktiviteten stanses. Kommunene er like klare på at de kan og vil stenge senteret hvis støyen avviker fra beregningene.
Men det er ikke bare naboene som protesterer.
De siste ukene har stadig flere røster i politiet ropt varsko. Den gamle nestoren Arne Johannessen var først ute med å stille spørsmålet om det er rett pengebruk å bevilge millioner til et beredskapssenter i den situasjonen politiet er i ved gjennomføring av historias største politireform.
I dagene som fulgte kom stadig flere politifolk ut av skapet – de skildrer arbeidshverdager der «vanlig» kriminalitet ikke blir etterforsket pga ressursmangel.
Kritikerne er enige i at Politiet har store utfordringer som haster mer enn et beredskapssenter akkurat nå. Det de ber om er ikke så urimelig – de vil at de gode hensiktene med nærpolitireformen skal etterfølges av det viktigste tiltaket – nemlig penger.
En tillitsvalgt i Politi Øst, Marie Ekeberg, ble latterliggjort og diskreditert da hun på et seminar på Stortinget for et par uker siden skildret hvordan hennes arbeidshverdag ble rammet av ressursmangel.
Statssekretær Thor Sættem avfeide hennes innlegg som det underligste han noensinne hadde hørt, og sa at det bildet hun tegnet overhodet ikke stemte overens med det bildet han har.
Der ligger kanskje hele problemet: Den politiske ledelsen i Justis- og beredskapsdepartementet er tilsynelatende helt blind for hvordan terrenget ser ut og de evner ikke å lytte.
De lytter ikke til politiet og de lytter ikke til oss. Og tydeligvis heller ikke til egne fagfolk; Selv toppbyråkrat Tor Saglie i Justisdepartementet sier at Politiets beredskapssenter er et eksempel på symboltiltak – og indikerer at det viktigste er å få tiltaket krysset av på lista. Nå er det på tide at Stortinget gjør det Justisministeren ikke evner – å foreta gode prioriteringer.
For, fakta er som følger: Her skal man bygge et beredskapssenter midt i et av de tettest befolkede områdene i Norge. Et senter, som allerede før spaden er satt i jorda, har fått så omfattende begrensninger på hvordan og hvor ofte det kan brukes at vi er faretruende nær å bygge et senter til 3 milliarder som ikke dekker politiets behov.
De støybegrensende tiltakene er ikke gode nok og vil rasere bomiljøet til 30.000 mennesker. Samtidig skriker de som «har skoa på» om manglende bevillinger for å få gjennomført den vedtatte politireformen. Her bør det stilles spørsmål og avkreves svar.
Justisminister Per Willy Amundsen skryter av at man har jobbet raskere og billigere med dette prosjektet enn noensinne tidligere i staten.
Selv byråkrater i justisdepartementet skriver at prosjekteringen har gått «urealistisk raskt». Departementsråden i Kommunaldepartementet har, i brevs form, reagert kraftig på prosessen, mangel på involvering og valget av en privat entreprenør uten anbud.
Raskt og billig er sjelden en god ide – kanskje med unntak av når man snakker om innkjøp av dagligvarer. Men selv Kiwi har lagt inn ”trygt” mellom kjapt og billig for å si noe om kvaliteten.
Legg merke til at justisministeren aldri har snakket om kvaliteten på senteret. Det er fordi den ikke er noe å snakke om; Hverken for politiet eller befolkningen.