Beredskap koster - har vi råd til det?

Høyrepopulismens fremmarsj i Europa har de siste åra nådd nye høyder. Tidligere hadde vi små protestpartier på fløyen. De var ofte nasjonalistiske i sin art og med en klar motstand mot innvandring. Nå har de blitt regjeringsstyrende i flere land. Samfunnsutviklingen vi nå er vitne til er ikke eksklusiv for politikken, men gjelder også for ekstremismen.

Politiets Sikkerhetstjeneste melder om en økning i bruken av terror som politisk virkemiddel i internasjonale, høyreekstreme nettverk. I 2018 ble det gjennomført 7 høyreekstreme terrorangrep, før antallet angrep nærmest doblet seg i 2019 til 16 gjennomførte angrep.

Norge slipper ikke unna denne utviklingen. Antallet personer i vårt land som uttrykker støtte til høyreekstreme terroraksjoner og terrorister har de siste årene hatt en økning, og terrorangrepet 10. august i fjor på al-Noor moskeen i Bærum bekrefter samfunnsutviklingen. 

I tillegg til en økning av personstøtte til høyreekstreme miljøer i landet vårt, opplever vi en ustabil geopolitisk situasjon. Denne globale utviklingen, og usikkerheten den skaper, kan få store ringvirkninger også her hjemme i tiden fremover. Det er kun få måneder siden to demonstrasjoner ved Tyrkias ambassade endte opp i et voldsomt gateslag på Oslos paradegate lørdag ettermiddag.

Samfunnet og våre innbyggere forventer at politiet skal være både i forkant og godt forberedt på håndteringen av alvorlige hendelser. Politiet skal trygge landets innbyggere fra vold og terror med resolutt handlingskraft og rask responstid - uavhengig av hvor i landet den oppstår.

22. juli-kommisjonen stadfestet i sin hovedkonklusjon at realistiske øvelser legger et godt og viktig grunnlag for håndteringen av virkelige hendelser. Det må øves, og det må trenes.

Beredskapssenteret på Taraldrud har som intensjon at innsatspersonell fra alle landets politidistrikter og særorgan skal innom senteret for samtrening og kalibrering med de nasjonale bistandsressursene.

Det vil alltid være de lokale patruljemannskapene i ytterste ledd som først vil være på stedet i skarpe situasjoner, og gjennom felles trening og øving vil man heve samhandlingen, responstiden, og ikke minst kvaliteten på oppdraget.

Politiets Fellesforbund ser derimot med stor grad av bekymring på hvorvidt beredskapssenterets intensjon er oppnåelig. Det er for tiden slik at de ulike politidistriktene selv er pålagt å måtte betale for å sende mannskapene sine til nødvendig trening på senteret – en vanskelig øvelse når flere distrikter allerede opererer med store økonomiske underskudd.

Samtidig predikerer stadig avtroppende justisministere til det kjedsommelige at glansdagene for politi- og lensmannsetaten i statsbudsjettene fremover er en saga blott.

Vårt gode og langstrakte land vil på ett eller annet tidspunkt dessverre igjen bli rammet av en alvorlig terrorhendelse. Spørsmålet handler ikke så mye om når, men om hvor. Vi må tilrettelegge og sørge for at de første mannskapene som kommer til unnsetning har de redskapene de trenger, og ikke minst at de er så godt trent som overhodet mulig.

Beredskap koster, men alternativet er så uendelig mer kostbart.