Hils Bergen!

I etterkant av Gaza-demonstasjonene i Oslo rundt nyttår 08/09, var jeg en del av den faste ambassadepatruljen S-39 – en endeløs tilstedeværelse i Parkveien.

Min makker for dagen, var- og er fortsatt en god kompis.

Han har aldri vært den som ligger spesielt lavt i terrenget. En litt småbreial, men egentlig en fin fyr og en dyktig politimann.

Denne vinterdagen satt min makker bak rattet.

Jeg satt pikett og overhørte telefonsamtalen han hadde med en studiekompis fra praksisåret i Bergen. Settingen husker jeg ennå godt. Mobiltelefonen i høyre hånd, sambandet festet i "riggen" på venstre side. Dette var før Tetra, en tid der sambandet var åpent og bydde på andre egenskaper enn i dag.

Telefonsamtalen gikk om gamle dager i Bergen, damehistorier, og litt "hederlig omtale" av diverse bekjentskaper. Alt i alt helt "innafor" i en privat samtale.

Min gode makker ble etter hvert sliten i armen, og tok mobilen over i venstre hånd. Noe som skulle vise seg å være en skjebnesvanger beslutning. Fordi han i det samme trykket inn sendeknappen på sambandet. Han støttet albuen i vinduskarmen og penset samtalen inn på framtiden – rett ut på sambandet.

Alle Oslos politipatruljer fikk høre om tjeneste i Bergen og slåssing på Torget. Han toppet det hele av med å melde at han begynte å bli lei Oslo, og måtte komme seg videre.

For den som overhørte samtalen, kunne man oppfatte den som en definitiv oppsigelse av stillingen i Oslo. En reddende engel på operasjonssentralen forsøkte å redde stumpene da han lynraskt kalte opp:  

«S-39, det er 01» , lød det over sambandet. Jeg svarte på oppkallet.

«Har dere med dere telefonen?", spurte operatøren fra Operasjonssentralen.

Jeg så jo at «S-39»-mobilen sto på plass i holderen sin på dashbordet, og svarte at den har vi med, det er bare å ringe.

«Ja… Hils Bergen», lød det lakonisk på sambandet, og forbindelsen ble brutt.

Nå skjedde det mye.

Som så mange andre, oppfattet makker umiddelbart hva som hadde skjedd.

Han trykket ut den private mobilsamtalen, og sank sammen i stolen. I visshet om at hans verden lå i grus. Omtrent samtidig kommer den kvinnelige piketten fra patruljen foran oss, ut døra og snur seg mot oss.

Hun har et ansiktsuttrykk som mest av alt ligner Munchs Skrik. I de neste minuttene høres bare den evige "nøklingen" på sambandet fra alle byens gode kolleger, kun avbrutt av suicidale gloser fra min gode venn.

Det var en ødelagt mann som resten av vakta måtte svare besøkende kolleger på om når han skulle flytte til Bergen.

Utfordringen går videre til en annen god utflyttet kollega, Bjarte Fisketjøn.