Med status som mistenkt har ikke polititjenestepersoner forklaringsplikt under etterforskning

Jeg får gjentagende spørsmål om i hvilken grad tjenestepersoner har forklaringsplikt når de etterforskes for mulige straffbare forhold begått i tjenesten.

Hva man plikter å forklare seg om, er ofte en medfølgende problemstilling.

Det er ulike årsaker bak slike henvendelser, blant annet manglende tillit til etterforskningen eller behov for vern om egen sikkerhet.

Straffeprosessloven

Straffeprosessloven § 230 gir påtalemyndigheten anledning til å avhøre mistenkte, vitner og sakkyndige i utenrettslig etterforskning. Gjennomføringen reguleres i § 232 og § 234.

Tilsvarende regler for rettslige avhør fins i § 90 flg. Påtaleinstruksen § 34-2 gir bestemmelsene tilsvarende anvendelse i avhør for Spesialenheten.

Hovedregelen etter § 230 innebærer at tjenestepersoner i utgangspunktet ikke har forklaringsplikt for Spesialenheten. Ingen kan pålegges å avgi forklaring.

Paragrafens første ledd andre punktum angir imidlertid en forklaringsplikt for offentlig tjenestemann. Forutsetningen er at forklaring kan gis uten at taushetsplikten tjenestepersonen har i kraft av sin stilling, krenkes.

Enheten kan, i likhet med retten, ikke motta forklaring som krenker lovbestemt taushetsplikt.

I medhold av § 232 første ledd skal mistenkte gjøres kjent med hva saken gjelder, og retten til å ikke forklare seg. Dette er en grunnleggende straffeprosessuell rettighet. Hovedhensynet bak rettigheten er vernet mot selvinkriminering.

Vernet er imidlertid ikke til hinder for å oppfordre mistenkte til å bidra til sakens opplysning. Retten til å forholde seg taus, innebærer ikke en tilsvarende rett til å la være å møte Spesialenheten etter innkalling til avhør.

Tjenesteperson med status som vitne eller mistenkt, må i tråd med § 230 tredje ledd avklare overfor enheten om hen er villig til å forklare seg eller ikke, og eventuelt om hva.

Lav terskel

Terskelen for å bli gitt status som mistenkt i saker hos Spesialenheten, er lav. Mistenkte defineres som den eller de som er anmeldt, og som får sin tjenestehandling strafferettslig vurdert.

Hvem som er mistenkt, vurderes konkret på grunnlag av nærhet til hendelsen.

Dersom tjenestepersonen forholdsvis enkelt kan identifiseres, skal vedkommende legges inn i saken som mistenkt. Det innebærer at de fleste tjenestepersoner som anmeldes omfattes av denne praksisen. Status kan endres underveis.

Mange saker henlegges uten at man finner rimelig grunn for å etterforske, men der tjenestepersonen likevel gis status som mistenkt for å utløse rettigheter knyttet til statusen.

Praksisen er i tråd med Riksadvokatens rundskriv 2/2016. Status må avklares før avhøret starter, og det skal sikres at vedkommende forstår sine rettigheter.

Riksadvokatens forklaring

Det verserer omtrentlige gjengivelser av tolkningen av forklaringsplikten. Det kan bero på tolkningens utforming.

I rundskriv 3/2006 redegjør riksadvokaten for tjenestepersoners forklaringsplikt etter straffeprosessloven § 230 første ledd andre punktum. Plikten gjelder offentlig tjenestemann med status som vitne. Videre fremheves at «[d]et samme gjelder for forklaring til Spesialenheten».

Det heter også at tjenestepersoner som er anmeldt eller under etterforskning, ikke bør pålegges å skrive egenrapport om forholdet.

Forklaringen skaper uklarhet i det den ikke skiller klart nok mellom status som vitne og mistenkt, og at tjenesteperson under etterforskning ofte vil ha blitt gitt status som nettopp mistenkt. Det kan da se ut som også mistenkte gis en forklaringsplikt på lik linje med vitner.

Når skillet ikke forklares fullt ut, kan det oppstå usikkerhet hos tjenestepersoner i politi- og påtalemyndighet.

Videre er presiseringen av at plikten gjelder offentlig tjenestemann som vitne, inntatt som et innskutt tillegg, som lett kan overses eller misforstås. Dette kan føre til at tjenestepersoner får uklare råd og dårligere forutsetninger for å tolke regelverket riktig.

Les mer politijuss her.