Bevæpningsdebatt på sidespor

I en fersk studie om militante islamisters valg av mål i Vest-Europa de siste drøye 20 årene, som nylig ble publisert i Perspectives on Terrorism, fremgår det at angrep på vilkårlig sivile i offentlig område og på offentlig transport utgjør over halvparten av angrep som gjennomføres – og bruk av kjøretøy og såkalte enkle våpen er økende.

Angrep mot folkemengder i offentlig område, inkludert offentlig transport, utgjør følgelig den største utfordringen innen terrorberedskapen i dag.

Videre har utviklingen gått i negativ retning de siste årene.

Bevæpningsspørsmålet bør ses i lys av øvrige tiltak man gjennomfører i samfunnet i forhold til den samme trusselen, for eksempel hva angår forebyggende virksomhet og sikring.

Det gjøres tiltak for å forebygge radikalisering.

Man sikrer særskilte myndighetsinstitusjoner, kritisk infrastruktur og myndighetspersoner med bakgrunn i nøyaktig det samme trusselbildet som man dels må avgjøre bevæpningsspørsmålet på. Det er et lavfrekvensfenomen, det er ikke sikkert at vi vil oppleve et terrorangrep med det første, men vi gjør altså en rekke tiltak allikevel fordi prisen kan bli svært høy om det først skjer.

Dette utgjør forskjellen på en proaktiv og reaktiv tilnærming til trusselen.

Det kan være at bevæpningsutvalget har ønsket seg mer håndfaste prediksjoner i forhold til en fremtidig trusselutvikling, men dette er veldig utfordrende. Det er blant annet på denne bakgrunn man innen sikkerhetsfaget har utviklet en helt egen sikringsrisikoanalysemetodikk for alvorlige uønskede villede handlinger som typisk er lavfrekvente.

Bevæpningsdebatt på sidespor

I bevæpningsdebatten er det flere sidespor man med fordel kan unngå.

Det ene er henvisninger til hva som skjedde av terrorisme på fra 1970-tallet og til midten på 90-tallet. Dette angikk i minimal grad Skandinavia og har ingen relevans for dagens vurderinger.

Dagens transnasjonale trussel angår oss direkte og den har tatt en mer alvorlig dreining, noe som også forklarer hvorfor mange, herunder Oslos politimester, har snudd i bevæpningsspørsmålet.

Jeg anser det ikke som merkverdig at man endrer syn i takt med utviklingen – det er faktisk helt på sin plass.

Et annet sidespor er påstanden om at man vil få en militarisering av politiet om tjenestepersonell har en pistol på hofta. Det er knapt synlig og man kan ikke her dra paralleller til fjerne strøk der politi nærmest er paramilitære.

Et tredje sidespor er sammenblandingen av behovet for våpen og evnen til å operasjonalisere dette uten at det skjer vådeskudd.

Utgangspunktet for bevæpning må ligge i behovet som oppstår som følge av samfunnsutviklingen og trusselsituasjonen, og så er praktiseringen og håndteringen av dette en utdannings- og erfaringssak. Et fjerde sidespor er påstanden om at bevæpning ikke har forebyggende effekt. Ja, det er nok riktig, men bevæpning kan like fullt ha betydning i forhold til politiets egenbeskyttelse og i responssammenheng dersom noe først skjer.

Fremskutt lagring vil som bevæpningsutvalget påpeker stort sett være tilstrekkelig, men polititjenestepersonell er like fullt sårbare når de ikke er i eller rett ved kjøretøy. Vi har heldigvis fortsatt fotpatruljer og politi på hesteryggen, og disse er sårbare for direkte angrep.

Her må man ha i bakhodet at politiet faktisk har blitt utsatt for en rekke målrettede angrep de siste årene i flere europeiske land.

Videre mangler patruljer som ikke er kjøretøybasert også kapasitet til øyeblikkelig å gripe inn i PLIVO-situasjoner. I tillegg til det katastrofale ved at man ikke kan gripe inn, kan man også se for seg den konsekvensen noe slikt vil ha for politietatens renommé, samt selvfølelsen til tjenestepersonene som må trekke seg unna situasjonen - og således ikke kan utføre det samfunnsoppdraget de er gitt.

Ikke bare trusselbilde på Gardermoen

Når man nå har innvilget midlertidig bevæpning på Oslo lufthavn, så ligger det en erkjennelse i at det generelle trusselbildet er mer alvorlig i dag enn for noen få år tilbake.

Samtidig må de som har bedt om og støtter dette tiltaket også se at man har den samme sårbarheten inne på Oslo S, i T-banenettet og ved fotpatruljer på Karl Johans gate - og dette er ikke mindre aktuelle terrormål enn Oslo lufthavn.

Videre er det ikke bare hvor det er attraktive mål som er viktig i denne sammenheng, enten vi nå snakker om faste objekter eller arrangementer. Like viktig er det hvor miljøer eller enkeltindivider som er radikalisert er lokalisert.

Mange enkeltindivider og celler handler mot sentrale og forventede mål, men noen handler også lokalt. Så kan man si på generell basis at faren for terrorangrep ikke er like stor i bygde-Norge som i sentrale strøk eller der det er ekstreme miljøer, men her må man da også vurdere utviklingen innen de kriminelle miljøene og psykiatri.

Dette er ikke innenfor mitt kompetanseområde så det får andre mene noe om, men poenget er at politiets bevæpningsmodell ikke bare dreier seg om terrorisme.

Målrettet forebygging mot terror

Norge er på mange måter, og heldigvis, et noe umodent land i forhold til terrorismetrusselen.

Man ser det i diskusjoner på flere områder. Nå ser man at sikring av det offentlige rom begynner å bli et tema, og det er bra.

Men man bør tenke enda mer helhetlig.

Sikring av det offentlige rom innebærer for eksempel mer enn fysiske sperrer. Man må også her tenke på politiets responskapasitet, og man kan også først som sist erkjenne at publikums opptreden ved et angrep kan ha betydning for utfallet.

Handler man riktig kan man redde sitt eget liv – og kanskje andres.

Det er nettopp derfor man i andre land ser informasjonskampanjer på dette, som Run – Hide – Tell-kampanjen i Storbritannia. Vi er foreløpig ganske langt unna slike folkeopplysningskampanjer her til lands.

Jeg skal være den første til å understreke at man ikke kan sikre seg mot alt og alle overalt.

Det er umulig og sikringstiltak er kostnadskrevende, men med målrettede tiltak kan man i hvert fall oppnå en skadebegrensende effekt i forhold til en del aktuelle scenarioer.

Det er derfor viktig å foreta grundige analyser og vurdere kost-/nytteeffekt av ulike tiltak på mange områder, og det man velger å gjøre bør være i balanse med andre tiltak som gjøres mot samme trussel i samfunnet forøvrig.

Det er også i dette lys man må se bevæpningsspørsmålet.