Nokas-ranet: Politibetjenten skjøt 17 skudd mot ranerne

SAKEN BLE FØRST PUBLISERT I POLITIFORUM I MAI 2004.

Opplysninger de hadde fått før helga tilkjennegav at folk innen ransmiljøet planla et anslag i distriktet. Med erfaring fra tidligere tjeneste som spaner innenfor organisert kriminalitet, var Håland godt kjent med hva slags typer det var snakk om.

Ransalarmen fikk Håland og kollegaen vite om ved å ringe inn til operasjonssentralen. Noen vage meldinger på politisambandet vakte mistanke. Men på grunn av det åpne sambandet hvor “alle” lytter er det innført nærmest radiotaushet. Derfor mobilbruken.

Meldingen var klar – et pågående ran i tellesentralen.

– Med en gang skjønte jeg hva slags typer dette var, og beskjeden jeg ga til kollegaen var: “Lad opp”.

Mens Håland kjørte bilen, ladet kollegaen opp begge revolverne med hurtigladerne fra beltet til kollegaen. Det gjorde at Håland fikk 18 skudd til rådighet, kollegaen bare seks.

– Skjøt for å drepe

– Vernevestene hadde vi i bagasjerommet. Da vi nærmet oss ransstedet i sentrum av Stavanger, stakk det plutselig frem en raner som holdt vakt. På fem meters hold siktet han rett mot bilen vår med en MP5. Jeg gav full gass, og vrengte bilen rundt nærmeste hjørne for å unngå å bli skutt.

I løpet av sekunder fikk de på seg vernevestene, og nærmet seg ransstedet med revolverne klare.

– Jeg og kollegaen splittet lag og vi gikk hver vår vei rundt bygget. Da jeg nærmet meg, ble jeg klar over en raner bevæpnet med en MP-5 maskinpistol. Han hadde tatt oppstilling, og siktet mot hjørnet med butikken Hennes & Mauritz hvor min kollega ville dukke opp om få sekunder. Det var verken tid eller anledning til varselrop eller varselskudd.

Uten forvarsel skjøt han mot raneren som var ikledd fullt verneutstyr, med skuddsikker vest, hjelm og skuddsikkert visir.

– Jeg måtte sikte mot beina for å forsøke å uskadeliggjøre ham, forteller Håland

Men med rundt 40 meters hold var det vanskelig å treffe med revolveren i den ene hånden, og sambandssettet i den andre. Ett av skuddene traff raneren i låret. Han tok seg til låret og sa ifølge et vitne til en av de andre ranerne med AG-3:

– Ta han du.

På vei til å skyte

Vitnet har forklart at han da så den andre raneren løfte våpenet for å skyte Håland, men at han måtte ta ned automatgeværet fra ansiktet for å blåse bort noe som var kommet i veien på siktemidlene.

Deretter løftet han våpenet på nytt for å skyte, men for sent. Håland hadde allerede funnet dekning bak hushjørnet.

Bak bygget fikk Håland ladet opp med reserveskuddene han hadde i en egen hurtiglader. På ny rundet han hjørnet. Fremdeles var de to ranerne der.

Håland rettet nye skudd mot dem mens de skjøt tilbake. Det var enormt med skuddstøy. I bakgrunnen hørte han skuddene fra et tyngre våpen fra en tredje raner, uten at han klarte å finne ut hvilken retning de kom fra.

Inne i byen var det et voldsomt ekko. Det viste seg i ettertid at dette var skuddene som drepte hans nærmeste sjef, Arne Klungland.

Revolveren som Håland var utstyrt med var ikke rette utstyret, og han klarte ikke å stanse ranerne med reserveskuddene heller. Midt i skuddvekslingen, kom det plutselig en buss kjørende mellom raneren og Håland.

Han benyttet anledningen til å løpe i dekning nok en gang og lade med de siste seks skuddene. For tredje gang rundet han hjørnet for å forsøke å gripe inn overfor ranerne.

De var da i ferd med å stikke fra stedet i forskjellige biler, og Håland fyrte av de siste seks skuddene mot en mørk Ford Excursion som kjørte fra stedet i en rasende fart. Plutselig hørte han på sambandet at han nå var operativ uteleder, og skjønte da at noe alvorlig hadde skjedd med Klungland.

Da det hele hadde roet seg, viste det seg at ett av skuddene ranerne hadde skutt mot Håland hadde truffet i vindusglasset 10 cm til siden for hodet til Håland, et
annet skudd beregnet på ham gikk inn i en statue på torget.

Til ettertanke

Håland etterlyser en bedre tenking fra politiets side med erfaringene han gjorde.

– Jeg aksepterer en viss risiko som politimann, men vi må ikke mangle nødvendig utstyr. Det må være en større bevissthet på hvem som sendes ut i slike oppdrag. Selv var jeg mentalt godt forberedt, og har 7-8 års erfaring fra UEH, samt ett år i Kosovo hvor jeg pågrep krigsforbrytere i mange krevende operasjoner.

– Det ville vært ille å sende ut politifolk med liten relevant erfaring i en slik situasjon. I tillegg må politiet nå gjøre seg noen tanker om hva slags utstyr vi blir tildelt. Vi kan ikke leve med at politiet som skal beskytte samfunnet er dårligere utstyrt enn de kriminelle. Jeg skjønner at budsjettene er skrapet, men det handler om å gjøre noen prioriteringer for oss som skal være politiets spydspiss når det virkelig smeller.

I tillegg må operative politifolk være klar over hva de skal gjøre når det uventede skjer, understreker han.

– Det må ikke bare være UEH som skal tenke taktisk, sier politimannen som virkelig har sett hvordan en MP-5 oppfører seg fra den gale siden av munningen.

– Hadde jeg bare hatt en MP-5 selv, hadde jeg skutt bedre og sikrere. Det er rart at vi ikke har noen kvalitetskontroll på det farligste vi gjør.

Ranerne bedre utstyrt enn politiet

Antall synlige ranere var ti. Politiet hadde kun to personer på stedet som kunne avfyre skudd.

Ranerne hadde ørepropper og skjult mikrofon, begge hendene var frie. I tillegg hadde de trolig medhjelpere som styrte operasjonen via eget samband, og som antakelig var utstyrt til å avlytte politisambandet.

Politiet opererte med et samband det måtte regne med at ranerne avlyttet.

Håland var utstyrt med en vernevest. Hjelmen han hadde fått utdelt var uten skuddsikkert visir fordi han ikke var i UEH. Ranerne hadde skuddsikre hjelmer
med visir, skuddsikre vester og trolig skuddhemmende polstring i låret.

Håland spør seg, hva om Klungland hadde vært utstyrt med skuddsikker vest og hjelm med skuddsikkert visir? Han hadde kun en vernevest på seg.