Bevæpning – tvangstanke eller religion?

I år er det 10 år siden Politiets Fellesforbund (PF) fattet sitt landsmøtevedtak for generell bevæpning av norsk politi. Siden har dette vært PF sin kanskje mest profilerte sak.

I de ti årene kunne PF ikke bedt om bedre forutsetninger. Terror i Europa, lange perioder med midlertidig generell bevæpning og faktisk flere episoder hvor bevæpnet politi utgjorde en forskjell i akutte, livstruende situasjoner. Vi har hatt to regjeringsoppnevnte utvalg og til og med en NOU.

PF selv har brukt de ressursene man har ment er nødvendige. Dermed har det ikke stått på aktualitet, vilje eller prioritering. Bevæpningssaken har blitt høyt prioritert.

Status er at PF, tross optimale forutsetninger, ikke har lykkes. Det har vært en bevegelse i PF sin egen medlemsmasse, der flere enn før er positive til permanent bevæpning. Utenfor PF er situasjonen som i 2012: Politikerne er mot. Avisredaksjonene er mot. Publikum er mot.

Av de regjeringsoppnevnte utvalgene var ett for og ett mot generell bevæpning, men i utvalget som var for, viste det seg at alle som stemte for bevæpning var politifolk. Noe Aftenposten selvsagt ikke var sene om å gjøre et poeng av.

Forutsetningene har vært fantastiske og ressurstilfanget har vært godt, men likevel har vi ikke lykkes. Kan det rett og slett være argumentene det er noe galt med?

På PF sitt landsmøte i november 2022 var bevæpning igjen tema. De samme gamle argumentene ble fremført, men av til dels nye personer. Fortsatt virker svært få å ha skjønt at for befolkning og beslutningstagere er spørsmålet om bevæpning av politiet mer komplisert enn «verktøy i verktøykassa». Jeg er for permanent bevæpning av politiet.

Som sentral tillitsvalgt har jeg jobbet mer for det enn de aller fleste. Likevel: Etter ti år er tid for en fot i bakken. For å holde oss til taktisk terminologi. Siden spørsmålet om bevæpning tross alt ikke er et religiøst spørsmål, så er det tid for å rette fokus et annet sted. Såpass pragmatiske må vi være. Det er rett og slett ikke fornuftig å bruke ressurser, og ikke minst omdømmekapital, på det samme i ti år til. Empirien tilsier at innsatsen gir marginal effekt, og dermed er det klokere å rette innsatsen et annet sted.

I en tid der prisstigningen er dobbelt så høy som lønnsveksten, må fokuset til en fagforening rettes et annet sted enn en sak der ti års arbeid ikke har gitt ønsket resultat.

For bevæpning er i bunn og grunn en sak som angår vernetjenesten mer enn fagforeningen. PF har rett og slett viktigere saker å jobbe med. For PF kan ikke bevæpning være et spørsmål om religion eller en tvangstanke, men et spørsmål om prioritering. En prioritering som bør endres.