«Birgitte-saken er en sak det er mulig å oppklare»

Haugesunds avis, Stavanger Aftenblad og NRK Rogaland har den siste uken omtalt Birgitte Tengs-saken med håp om endelig oppklaring og henviser særlig til de biologiske spor. Listen over mulige gjerningsmenn og tidligere gjenåpninger av Birgitte Tengs-saken er også omtalt.

I alvorlige saker hvor det er lite bevis, skjer det noen ganger at «troens overbevisning» får feste hos etterforskningsledelsen.

En slik tro er ofte en hellig overbevisning om noe man ikke vet, og kan få svært uheldige konsekvenser. Man omtaler ofte dette som tunnelsyn eller bekreftelsesfellen.

Faren for at man blir mer selektiv i bevisutvelgelse og elastisk når det gjelder til å tøye regelverket tiltar etter hvert som presset mot etterforskningen øker. Birgitte-saken kom særdeles skjevt ut idet «troens overbevisning» allerede hadde tatt tak hos politiet i sakens innledende fase.

Det skjedde mange feilskjær i Birgitte-saken. Flere av feilene kan objektivt sett fremstå som systemsvikt. Men en systemsvikt har alltid en bakenforliggende årsak. Birgitte-saken viser med all tydelighet at den menneskelige faktoren styrte etterforskningen i en bestemt retning. Faktorer som underbygget politiets hovedhypotese ble dermed styrende for etterforskningnen, med det utfall at andre viktige faktorer ble lagt til side, destruert, ikke ettergått eller manipulert fordi det ikke underbygget hovedhypotesen. 

LES OGSÅ: Syndebukken - Del 1: En avhører blir til

Her er noen eksempler:

1. Fastsettelse av tidspunkt for drapet. Mageinnholdet fra biologisk institutt, som fastslo dødstidspunktet på et tidligere tidspunkt enn politiet senere la til grunn, forsvant.

2. Et bildørhåndtak som ble funnet stikkende opp av myra ved åstedet ble fortiet overfor forsvarerne. Da en sivilt ansatt senere varslet forsvarerne, etter at saken var behandlet i herredsretten, ble det tatt ut tiltale mot henne. Hun ble frifunnet.

Den sivilt ansatte kvinnen hadde filmet bildørhåndtaket før hun leverte det inn. Ved senere sjekk fremstod bildørhåndtaket som manipulert hos politiet.

3. Politiet tok på et tidlig tidspunkt fottøyavtrykk av fetteren. Dette fottøyavtrykket kunne sammenholdes med et fottøyavtrykk på en grind fra åstedet og fremstod som et utelukkelsesbevis når det gjaldt fetteren. Dette fottøyavtrykket ble destruert av politiet.

4. Siktedes forsvarer ble utmanøvrert og var ikke «hands on» i fasen hvor politiet gjennomførte avhør. Han ble meddelt uriktig informasjon om siktede, hans helsetilstand og sinne. Forsvarer har i ettertid tatt selvkritikk på dette. Forsvarer burde vært tilstede i avhørsrommet i hele perioden. Avhørene burde vært protokollert løpende og manipuleringen/hjernevaskingen som fant sted burde vært avbrutt. Forsvarer festet lit til den informasjonen han fikk fra politiet innledningsvis og feiltolket situasjonen under avhørene.

Advokat Sjødin valgte derfor å trekke seg som forsvarer og være vitne i lagmannsretten. Han har senere støttet fetteren og famlien gjennom runder i rettssystemet.

5. En tenåring ble drevet til vanvidd gjennom 180 timers manipulerte avhør som senere ukritisk ble legitimert både av politi og domstoler. Forsker og politioverbetjent Asbjørn Rachlev uttaler i VGs krimpod «Uløst» Birgitte Tengs-drapet, at formålet under avhøret av fetteren var å få fetteren til å bekrefte politiets oppfatning av virkeligheten. Fetteren ble videre, ifølge Rachlev, bedt om å beskrive hva han trodde kunne ha skjedd og se for seg et filmmanus. Deretter ble han bedt om å sette seg selv inn i jeg person i filmmanuset.

Når det var detaljer som ikke stemte med politiets oppfatning ble fetteren bedt om å endre/tilpasse dette.  På tross av at man isolerte, manipulerte, forvirret og i perioder gav fetteren uriktig informasjon, klarte fetteren allikevel ikke å gi en fullstendig tilståelse som var overensstemmende med de tekniske funn.

Etter 180 timers manipulering (ca. 1 år med terapi) ble den såkalte tilståelsen formulert og ført i pennen av avhører. Det var flere avvik mot fotomappe og tekniske funn. Ingen brydde seg med å sikkerhetskontrollere dette, ei heller ble de nødvendige sikkerhetsspørsmål stilt for å sikre hvorvidt det var hold i den manipulerte tilståelsen. Professoren og ekspert på falske tilståelser, Gisli Gudjonsson, betegnet den manipulerte tilståelsen som en internalisert falsk tilståelse.

6. Kontrollspørsmål utelukkelsesspørsmål ble ikke stilt. De som fulgte tv serien «Hvem drepte Birgitte Tengs» som gikk på Tv2, fikk med seg at politibetjenten som var på åstedet kl 04:00 om natten, lukket grinda og hørte lyd i sydlig retning ca. kl 04:00. Bonden som oppdaget Birgitte om morgenen, kom til en grind som stod åpen. Følgelig må noen ha åpnet grinden rundt kl 04:00 eller senere på natten.

Det var på det tidspunktet  tekniske funn i form av hår osv. Hvorfor stilte man ikke de sentrale kontrollspørsmål «du fetter, vi har noen hår her som ikke tilhører deg eller fornærmede. Var det noen med deg? I tilfelle hvem?»
Eller: «Du fetter – den grinda stod åpen da bonden kom dit om morgenen. Var du ute igjen senere på natten/morgenkvisten? I tilfelle når og hvordan tok du deg frem og tilbake til åstedet?»

Fetteren skal jo på dette tidspunkt ha erkjent å ha begått et drap og har således intet motiv for å holde igjen ytterligere detaljer. Det var flere slike spørsmål som burde vært stilt. Det ble ikke gjort. Det var ingen god grunn for å unnlate å stille slike sentrale «låse» eller» dette kan ikke stemme» spørsmål. Når det ikke var noen god grunn kan man spørre seg om hva som var den egentlige grunnen?

7. Det er heldigvis langt mellom de gangene man står overfor alvorlige saker med lite bevis og hvor troens overbevisning har fått feste, dvs. at man er overbevist om at en bestemt person er gjerningsmann og søker bare bekreftelse for dette.

I januar 96 gikk det et populært tv-program på tv2 som het Lønning direkte. Etterforskningsleder Ståle Finsal uttalte på programmet at politiet visste at Birgitte var bragt til åstedet med bil. Han går også ut og etterlyser at gjerningsmannen kan være en person med langt hår. Ikke nødvendigvis veldig langt. I samme program uttaler han at politiet på det tidspunkt har avhørt og vært i kontakt med ca. 4000 personer. Av tv-serien fremgikk at det var flere titalls polititjenestemenn og noen tusen overtidstimer var brukt. Selv om man på dette tidspunkt søkte bilprosjektet og hadde kunnskap/informasjon om flere uavklarte bilprosjekter, ble det ikke foretatt kriminaltekniske undersøkelser av noen biler i de forskjellige bilprosjektene. For meg er all sporsikring som ikke ble gjort i perioden 95-97 en gåte.

8. I samtale med etterforskningsleder blir Sjødin gitt uriktige opplysninger om fetterens fysiske og mentale tilstand. Han blir opplyst at dokumentene Sjødin ønsker å gjennomgå er sendt til Oslo.

Hvorfor skulle dokumentene sendes til Oslo all den tid fengslingsmøte skulle være i Haugesund? Det var politiet som kontaktet advokaten. Kripos, som på det tidspunktet hadde tilhold i Stavanger, antas å ha med seg kopisett til både advokaten og retten som skulle settes i Haugesund.

9. Mange av de uavklarte prosjekter man senere har henvist til, ble ikke opplyst til advokat Sjødin. En rekke dokumenter som senere ble interessant for forsvarerne hadde politiet tatt ut av saken og lagt i noe de kalte «0» (dokumenter uten betydning for saken). Ca 3500 dokumenter.

10. Det var et rått løp mot fetterens tenkesett. Fetteren ble fortalt om hjernen og hvordan den fungerte av poliltitjenestemenn som ikke hadde noen kompetanse på området. Avhører ba fetteren om å kutte ut /se vekk fra den ene hjernehalvdelen sin. Likeledes ble både fetteren og hans pårørende fortalt at fetteren hadde begått drapet , men at han hadde fortrengt det.

Psykiatrisk sykepleier Helga Urrang ved Haugesund fengsel ble bekymret da politiet brukte metoder som gjorde at fetteren tvilte på sin egen dømmekraft. Hun ringte og ga beskjed til politiet om dette og at han ikke kunne huske å ha begått noe drap. Fetteren ble da flyttet fra Haugesund fengsel til Bergen fengsel. Jeg kan vanskelig se at den flyttingen hadde annet formål enn å avskjære fetterens kontakt med psykiatrisk sykepleier, som var engasjert og bekymret for fetteren , samt vanskeliggjøre kontakten med familien fra karmøy  og sin advokat. 

Det ble under og etter rettsaken rettet sterk kritikk av politiets behandling av Birgitte-saken. Særlig ble det rettet kritikk mot avhørssituasjonen. Det var barnelære lenge før 95 at man ikke skulle manipulere frem uriktige tilståelser under avhør.

Likeledes at man skulle sørge for de nødvendige kontrollspørsmål i forbindelse med tilståelser, at avhør skulle protokolleres og at man skulle etterforske både skyld og skyldfrihet med god fremdrift og fasthet.

Etter mitt skjønn var det ikke tilstrekkelig avstand/distanse (habilitet) hos flere av de involverte. Dette gjaldt både politi og påtalemyndighet. I særdeleshet var det oppsiktsvekkende at den kritikk som ble rettet mot politiet, og de spørsmål som ble stilt rundt uavklarte spor, ble gjennomgått og redegjort for av Kripos-etterforskningslederen selv. Det var feil premissleverandører under kontroll/utsjekk. Det har aldri vært en særlig suksess å kontrollere seg selv når man for alt i verden ønsker et annet resultat. Med feil premissleverandør blir resultat ofte uriktig.

Det var svikt både hos politiet, i påtalemyndighet, på forsvarssiden og hos domstolene i saken. Retten har et selvstendig ansvar for sakens fulle opplysning jfr. strl § 294.

Retten representerer rettssikkerhetens siste skanse, noe som gjør at dommerne må være våkne, objektive og kritiske. I særdeleshet gjelder dette i marginale saker. Jo mer alvorlig saken er, jo viktigere er det. Det er mulig at også dommerne lot seg henfalle til troens overbevisning og subjektivt tolket alt som var mulig å tolke i disfavør av fetteren. Fetteren ble domfelt i herredsretten. Han ble frifunnet av juryen etter mange timers rådslaging i lagmannsretten. De juridiske dommerne hadde etter den gamle juryordningen adgang til å sette juryens kjennelse til side. Dommerne trakk seg tilbake i lang tid. Det har åpenbart vært diskusjoner på bakrommet hvorvidt dommerne skulle sette juryens kjennelse til side. Det krevde enstemmighet blant de tre juridiske dommerne. Det var det åpenbart ikke. De juridiske dommerne idømte dog fetteren erstatningsplikt i saken. Politiets Asbjørn Rachlev og professor Gisli Gudjonsson stempler avhørene som manipulert tilståelse og internalisert falsk tilståelse.

Jeg har selv overfor overordnet påtalemyndighet rundt 2000-årsskiftet anført at dersom saken ikke ble undergitt en forsvarlig og grundig etterforskning på det tidspunkt, ville saken fort kunne bli gjenstand for utallige rettsaker og gjenopplivningsforsøk i fremtiden. Det var noen små perioder med etterforskning etter 2000-tallet. Imidlertid skjedde dette ved gamle Haugesund politikammer, hvor folk var belastet med full portefølje og omgitt av «det var nok rett mann som ble tatt»-holdningen, samtidig som man skulle se på Birgitte saken. Saken ble ikke tilstrekkelig etterforsket i perioden 95-97 eller med de punktvise rundene. 

LES OGSÅ: Syndebukken - DEL 2: Drapet som endret alt

I 2016 begynte cold case sin gjennomgang av Birgitte-saken og konkluderte med at det kunne gjennomføres nye etterforskingsskritt. I 2017 startet Sør-Vest politidistrikt arbeidet med etterforskning. Avisoppslagene om den pågående etterforskningen kan tyde på at man har oppbemannet og nedbemannet den taktiske etterforskningen over tid. Dette kan tyde på at man ikke har hatt fullt gjennomslag i den taktiske etterforskningen, men gjerne hatt los på noen prosjekter uten å komme helt i mål. Det er et nitidig arbeid med tro, tvil, kontroll, ytterligere undersøkelser man skal igjennom. Tidsbruken indikerer dog at man ikke har hatt forventet gjennomslag, men tatt en ekstrarunde med tekniske undersøkelser opp mot de foreliggende prosjekter. Det er en god egenskap å ha utholdenhet over tid når det gjelder gamle, uoppklarte saker.

Birgitte-saken er en sak som det er mulig å oppklare. Man avdekket drapet få timer etter at Birgitte ble drept. Man har et ferskt åsted og mulighetene til å kunne foreta en omfattende og grundig sporsikring til senere bruk. Politiet har likeledes god kunnskap om hvorledes Birgitte kom seg til Kopervik den aktuelle kveld. Hun var bare 15 minutt i hovedgata i Kopervik. Man har god oversikt over hennes bevegelser (og hvis man leser informasjonen nøye) hvem hun snakker med den korte tiden hun var i hovedgata. Det er ingen som kjenner Birgitte eller som med sikkerhet kan si at det var Birgitte som gikk inn i bilen nedenfor Torfæus. Ut ifra vitneobservasjoner er det stor sannsynlighet for at det allikevel er Birgitte. Spørsmålet blir da om Birgitte har gjort en avtale eller blitt henvist fra en i gågaten til den aktuelle bil, eller om det var en helt tilfeldig bil som stod med høyre sett hjulpar på fortauet nedenfor Torfæus. Dersom det er det siste, kan det i 95, ikke ha vært særlig mange shabby eldre biler (ifølge vitnet som observerer) hvor føreren og er lokalkjent nok til å kunne holde stor fart fra Eidekrysset gjennom Øygardsveien og sideveien opp mot gamle Sundsvei. Et annet alternativ er at Birgitte har gjort avtale i gågata og blitt med noen, enten til Østre enden av hovedgata for å bli med noen i bil derfra. Eller blitt med noen til en bil nedenfor eller ovenfor gågata. Etter 4,5 år vil politiet nå kunne ha detaljkontroll på alle bevegelser og hvem Birgitte snakket med. De bør kunne ha god kontroll på hvem de bør sammenligne DNA mot.

Alle som har hatt befatning med Birgitte-saken ønsker sakens oppklaring. Mest av alt de sentralt involverte i form av fetteren, hans kjernefamilie og Birgittes foreldre. Det er leit å registrere gjennom tv-serier, podkaster og medieoppslag at mørke skyer har lagt seg over begge kjernefamiliene livet ut. Det er forståelig at man har forskjellige virkelighetsoppfatninger i de respektive kjernefamilier all den tid de mottar informasjon fra forskjellige hold og med motsatt innhold. Jobben ble ikke gjort i 95-97.

Espen Erdal, leder av cold case-gruppa, var en del av etterforskningsteamet i 95-97. Han var en del av beslutningen om å gå til pågripelse av fetteren. Han kjenner persongalleriet, geografien og topografien. Han var en del av de som glippet i å sjekke uavklarte prosjekter. Derfor ønsker han også sterkt sakens oppklaring i dag. Når man ikke treffer i perioden frem til 2019, er det viljen til sakens oppklaring som må være drivkraften. Politiet er helt sikkert ennå interessert i å motta opplysninger i sakens anledning.  Alle i lokalmiljøet som sitter på informasjon som kan kaste nytt lys over saken bør kontakte politiet. Politiets coldcase-gruppe vil gjøre sitt ytterste for å løse saken. Det er avgjørende for å lykkes at alle med informasjon og tips bidrar. 

Dette debattinnlegget ble først publisert i Haugesunds avis. 

LES OGSÅ: Snakker ut etter Birgitte Tengs-saken