«Påtale- myndigheten er uegnet til å lede politi- etterforskning»
Det er hovedinntrykket vi sitter igjen med, etter å ha lest boka som superetterforsker Ola Thune har skrevet.
Gjennom en mannsalder har Ola Thune vært dypt involvert i en rekke av de større straffesakene i landet. I sin bok henter han frem eksempler fra saken der han har møtt påtalemyndigheten i Bergen. Påtalemyndigheten som en integrert del av etterforskningsledelsen i politiet og påtalemyndigheten hos Statsadvokaten.
«Det er ille over alt, men det er verst i Bergen», skriver Thune i boka.
Når kritikk av samrøret mellom politi og påtale fremmes, er den fremste hersketeknikken å vise til at dette er en profesjonskamp, og med det forsøke å legge debatten om et skille mellom politi og påtalemyndighet død. Boken kan ikke leses ut fra en slik forståelse. Forfatteren har ingen annen agenda enn å påpeke en rekke forhold som fremstår som gode argumenter for å skille politi og påtalemyndighet, slik det er gjort i de fleste andre europeiske land.
I boka beskriver Thune det særnorske «tosporede system», at påtalemyndighetens laveste ledd er integrert i politiet, og slikt sett skal ha ansvaret for straffesaksbehandlingen. Mens alt det administrative og økonomiske skal Politidirektoratet ha ansvaret for. En situasjon der påtalemyndigheten ikke har økonomisk eller personellmessig innflytelse, og heller ikke noe ansvar for det totale politiproduktet.
Thune påpeker at de som fra påtalemyndigheten er satt til å ta viktige avgjørelser i ledelsen av politietterforskningen, ikke har de nødvendige kvalifikasjonene for å forstå etterforskning og politifag.
Monika-saken er en av sakene Thune trekker frem som dokumentasjon på hvor ille det kan gå når påtalemyndigheten ikke vil lytte til politifaglige argumenter fremsatt av etterforskerne.
Boken er et nyttig bidrag til debatten som må komme om et fremtidig skille mellom politi- og påtalemyndighet.
Fakta:
Tittel: Byen vest for loven
Forfatter: Ola Thune
Forlag: Kagge forlag
Antall sider: 308
