Original krim fra politimann

Kollega fra Krimvakta i Oslo Erik Husby Sæther har skrevet sin roman nummer fire, som ble utgitt på Cappelen Damm forlag tidligere i år. Den heter «Det blå barnet», og er den første boka jeg leser av Sæther.

Sæther har studert kriminologi før han begynte i politiet, og forutsetningene for å skrive troverdig om kriminalitet og etterforskningen av denne er altså usedvanlig gode. Boka har med rette høstet ros fra andre anmeldere fordi den oppleves som realistisk og troverdig. Etter hvert begynner vi å få en del kriminalforfattere som har bakgrunn fra politi, påtalemyndighet eller tilsvarende, og det er både hyggelig og bra for sjangeren.

Historien i «Det blå barnet» er fortalt på en ganske original måte, med to parallellhandlinger som (selvsagt) veves i hverandre på slutten. Den ene delen av handlingen er bygget opp som en klassisk beretning om etterforskeren som forsøker å løse en sak, mens den andre halvdelen tar utgangspunkt i den samme etterforskerens forfedre 100 år tidligere. Beretningen er spennende, og særlig delen som utspiller seg i arbeidermiljøet i Kristiania tidlig på 1900-tallet er ganske gripende lesning.

Den som utgir kriminalromaner i Skandinavia stiller i et tøft startfelt. Målestokken blir etablerte forfattere som Leif GW Persson og Jo Nesbø, og det er veldig tøff konkurranse. Dessverre er det ikke nok med realistiske beskrivelser av etterforskning og en original ide for handlingen. Karakterene i boka får ikke dybde nok til å bli så troverdige som en virkelig god roman krever, og det er synd.

Det er en ganske formidabel oppgave å fylle mange rollefigurer over en handling på 100 år, og for min del kunne boka godt vært lenger. Kanskje hadde det nødvendig for å fylle karakterene ordentlig.

Det er en ingen dårlig bok, og tross noe overfladiske personskildringer er boka såpass spennende at den er vanskelig å legge fra seg. Det er ingen dårlig attest.