Espen Skjervens «vanskelige andrebok» når ikke helt opp til debuten

Espen Skjerven er ute med sin andre bok. Debutantboken het «Slakt», og fikk rosende omtale i Politiforum og ellers.

«Blod er tykkere enn vann» er med andre ord den vanskelige andreboken. Krimfortellingen starter med et dobbeltdrap på en gård på Jæren, og fortsetter med narkotikaforbrytelser, omsorgssvikt, dyremishandling, problematikk rundt barnevernets omsorgsovertagelser og annet. Det mangler med andre ord ikke på ingredienser.

Hovedpersonen er som i debutboken politibetjent Tom Grayston, som også i denne boken sliter med et litt turbulent privatliv, dårlig samvittighet og kvaler for det ene og det andre. Boka er godt skrevet, og gjennom fortellingen møter vi fl ere alternative gjerningsmenn og hypoteser.

I stor grad drives handlingen fremover gjennom dialogen, med de fordeler og ulemper det medfører. I passe doser gir dette et velskrevet og troverdig et løft for de fl este romaner, men det er få forunt å skrive slike. I denne boka blir det rett og slett for mye.

I etterordet står det at «Blod er tykkere enn vann» er ment å være en virkelighetsnær, spennende og interessant krimfortelling. Opplevelsen av sånt er i stor grad subjektivt, men virkelighetsnært er det i hvert fall ikke.

For egen del blir også personskildringene for overfladiske, og det igjen gjør at det store engasjementet dessverre aldri innfinner seg. Litt overdrevet fokus på juss-fakta virker også ganske malplassert i en krimbok som denne.

Om en bok er god eller dårlig er en subjektiv opplevelse. Mange vil helt sikkert ha stor glede av «Blod er tykkere enn vann», men skulle jeg anbefalt noen en krimbok hadde det blitt noe annet.