Fengslende om livet på flukt

Omre skrev med utgangspunkt i sitt eget liv; som en tidligere straffet person, fange og ettersøkt. Knut Berg, som er bokens hovedperson, skjuler seg bak et oppdiktet navn og er på flukt fra straff og soning. Velmente råd om heller å ta straffen, for deretter å kunne begynne et nytt liv, er ikke hans vei: «Fortiden er fortiden. Den kan jeg ikke forandre noe på. Fremtiden har jeg rett til å ta hånd i hanke med selv. Det er den jeg må gjøre noe mer sveis på. Gjør jeg det ikke selv, så er det ingen andre som gjør det … Friheten er ethvert menneskes lovlig eie hvis han kan ta den og beholde den.»

Først skjuler Berg seg i Oslo i påvente av et falsk pass. «Jeg holder meg inne hele dagen og går en luftetur sent på kvelden og om natten.» Møter han noen, skrår han over gaten. «Når jeg ser et menneske skal jeg straks legge et mål av ham.» På toget ut fra Oslo holder han seg på toalettet etter å ha observert et par spanere på perrongen. Deretter spiller han poker med en medreisende, og gir gevinsten tilbake under påskudd av at han bare spiller for moro skyld.

Berg er på vei til et nytt liv som en forhåpentligvis seriøs fiskehandler i det lille tettstedet Os. «Det er et sånt passelig stygt sted, som hundre andre rundt kysten med en vakker natur rundt.» Der holder han en lav profil, og glir forsiktig inn etter hvert. «Jeg er ikke påtrengende, men kan godt svare skikkelig på et spørsmål.» Han frekventerer gjerne Jernbanekafeen, men ikke i tog- tidene.

Serveringsdamen er en surpomp: «Jeg har lyst til å be henne lukke døren til kjøkkenet og ha opp vinduet. Men så er det det, at jeg ikke bør få i stand noe uvennskap på noen måte. Jeg må være forsiktig med alle mine skritt.»

Et vaktsomt blikk

Spanerne har sitt politiblikk, den ettersøkte sitt: «Jeg får stor øvelse i å sikte folk. En fremmed på stedet setter jeg merkelapp på på lang avstand. Menneskene er inndelt i to hoved- grupper. De farlige og de ikke farlige.»

Men et vaktsomt blikk kan se for mye. «Bare jeg kommer bort til stasjonen og ser fremmede mennesker føler jeg meg utrygg og nervøs.» Stedets velmenende postmester er ikke lenger så hyggelig.

«Denne tørre Statens mann sitter og lurer på mig. Han kikker sig stadig rundt i rummet og tør ikke se mig i øynene.»

Berg mistenker ham for å løpe av sted for å hente lensmannen, inntil den hyggelige mannen kommer andpusten tilbake med en flaske genever mot gikta som Berg hadde jugd på seg som påskudd for å holde seg innendørs. Lensmannen som maser om flytteattest, ser ikke nådig ut. «En lang, tørr fyr med gravalvorlig fjes. Avholdsmann og ubestikkelig.» Lensmannsbetjenten derimot, vil gjerne være dus og liker en dram, men hva mente han da han sa at Berg virker så forsiktig?

«Når jeg tenker meg om smilte han ikke så lite da han sa det. Han som er lensmannsbetjent må da ha ikke så liten interesse i å kjenne en nykommer.» To svære menn Berg observerer på veien en dag setter ny skrekk i ham. Etter en søvnløs natt i skogen, får han vite at det to er oppkjøpere som vil kjøpe fisk.

Paranoiaen tar overhånd

I perioder blir nervene så tynnslitte at han rømmer Os og lar sin medhjelper styre fiskehandelen. Ansiktsløse spanere følger ham i hælene, både reelt og innbilt. I Ålesund, hvor han tar inn på et hotell sammen med Tone, den nye kvinnen i sitt liv, mener han seg beglodd av en gjest. «Jeg kjente ham ikke, men han så nysgjerrig på oss hele tiden.» Tilfeldige møter med kjenninger fra sin kriminelle fortid er skjeldent hyggelig.

«Det er akkurat som de lukter sine egne på lang avstand.» Flere presser ham for penger, i verste fall risikerer han angiveri. Misantropen i ham tar overhånd. «Har jeg ikke hundre ganger sett at de jeg har vært riktig hyggelige imot, de har alltid vist sin takknemlighet på eiendommelige måter.»

Ikke engang personer som har stått ham bi er han trygg på lenger, dersom de blir presset av en dreven etterforsker. Til og med Tone, som han er svært hengiven til, begynner han å mistenke. Kanskje hun anmelder ham, i beste mening, for at han skal bli ferdig med saken? «Kvinner er ikke til å bli kloke på mange ganger.» Vanviddet tar overhånd. «Er du splitter pine gal?», spør han seg selv. Men mot alle paranoide odds roer han seg ned, og vender tilbake til Os.

«Det er kommet en stor ro i mig. Overalt har jeg venner. Den nervøse tiden er over. Jeg har bare fartet rundt og skremt mig selv.» Men den gang ei. Hans store prosjekt med eksport av sild til Danzig går i minus. Spanerne puster ham i nakken på ny, tettere enn noensinne, muligens etter tips fra et par lasaroner i Kristiansund, til tross for at han hadde gitt dem penger. En fluktplan improviseres for å begynne et nytt liv som fiskehandler i Gøteborg, med svensken Algot Blomquist som eier, i navnet. Algot er en glad laks som vet alt, men aldri bryr seg.

Levende skildringer

Slik kunne det også ha endt, hadde det ikke vært fordi Berg oppsøker sin eks-kone i Oslo, for å ta farvel med sin sønn. Berg overnatter. Klokken syv om morgenen banker det kraftig på døren. Han forstår straks hva som er i vente, og ber sin ekskone om å lukke opp, ellers sprenger de døren. Fire mann stormer da inn. Berg får lov til å ta en kaffe. «De står alle fire og ser på oss og ser ikke på oss. Litt urolige med hendene stadig bakpå ryggen i lommene og til jakkeoppslagene. Ikke et øyeblikk står de helt stille. Ingen av oss sier et ord. Seks voksne mennesker står tause i dette lille kjøkkenet tidlig på morgenen.»

Vi får vite svært lite om fortiden til Knut Berg, og ikke hva han er dømt for eller kan bli dømt for, ei heller om han flyktet før soning eller fra fengslet. Det egentlige navnet hans forblir ukjent. Dette litterære grepet er intet mindre enn genialt. Fokus er hele tiden på flukten, Bergs ensomhetsfølelse og de mentale påkjenningene ved alltid å være på vakt. Så levende er skildringen av den ettersøktes psykologi at tankene uvegerlig går til mange andre også, som har vært flukt eller fortsatt er flyktninger, av andre grunner: Som politisk, religiøst eller etnisk forfulgte. Forfulgte jøder. Etterforskere, politikilder eller journalister som lever i det skjulte fordi de trues av kriminelle.

Forfulgte på grunn av personlig legning. Omre skriver på en måte som går under huden på oss, og blir der. Leseren er med fra første side. Bergs angst blir vår. Pågripelsen griper leseren også. I 2018 ble det gitt ut en internasjonal antologi om fanger på flukt: «Prison Breaks. Toward a Sociology of Escape.» Boken er interessant, til tross for gjentagelser. Men Arthur Omre gjorde det bedre, allerede i 1936.