BOKOMTALE
Glitrende om historisk arbeidskamp
En blir stolt over å være tillitsvalgt når en leser denne historien, men også ydmyk for de offer tidligere tillitsvalgte har gjort i fellesskapets tjeneste.
Dette er en meningsytring. Innholdet gir uttrykk for forfatterens holdning.
Boka «Streik» er skrevet av Jonas Bals, som tidligere har skrevet bøkene «I bevegelse» og «Hvem skal bygge landet». Det er ingen politibok, men derimot er det en fantastisk bok om hvordan arbeiderbevegelsen har formet det norske samfunnet.
Boken går kronologisk til verks. Den beskriver de første spede forsøkene på arbeidskamp i Norge, og trekker linjene videre til fremveksten av den moderne arbeiderklassen med den industrielle revolusjon. Det var først da det ble fart i sakene, men som boka beskriver har arbeidskamp for rettigheter, arbeidsvilkår og lønn alltid vært preget både fremgang og tilbakeslag: «Det har aldri vært lett, men det har aldri vært umulig heller.»
Sentralt i historien er selvsagt kraften i kollektivt samhold. Det er nøkkelen til fordelingen av goder som vi i dagens Norge tar fullstendig for gitt, men som tidligere generasjoner tillitsvalgte har kjempet bittert for å oppnå.
Det er en mektig historie. En blir stolt over å være tillitsvalgt når en leser denne historien, men også ydmyk for de offer tidligere tillitsvalgte har gjort i fellesskapets tjeneste.
En mektig bok er det også, og for mange blir det nok i meste laget. Det skildres et utall av små og store arbeidskonflikter, og detaljrikdommen blir etter hvert overveldende. For egen del hadde boka vært like god om den var et par hundre sider kortere.
Hovedinntrykket er likevel at dette er svært leseverdig, og burde være obligatorisk lesing for alle i sentrale posisjoner i Politiets Fellesforbund (PF).
For å vite hvem man er må man kjenne sin historie, og boka trekker glitrende paralleller fra for eksempel den historiske fyrstikkarbeider-streiken i 1889 til Foodora-streiken 130 år senere. Stridstemaene er de samme da som nå.
Kjernen i all arbeidskamp er makt. Uten makt blir det ikke kollektive drøftinger og forhandlinger, men kollektiv tigging. Slik er det også for fagforeningene i politiet, og med Politidirektoratets siste føringer om stillingskoder på ledernivå 3 og 4 er det grunn til å spørre om PF har makten som skal til for å ivareta medlemmenes interesser.
