Godt skrevet, men langtekkelig

Livvakttjenesten i politiet er en liten og svært spesialisert tjeneste, som få har innsikt i. Muligheten for innsikt bedres nå, da Simon Frammarsvik Solheim har skrevet en bok om livvakttjenesten til PST. Bakgrunnen for boka er at forfatteren har fulgt livvaktene på jobb, og dessuten intervjuet operative livvakter, politiledere, politi- kere som har hatt livvakter og andre som har vært sentrale i utviklingen av tjenesten.

Norge er et av verdens fredeligste land, og norske myndighetspersoner er gjennomgående langt mindre utsatt for trusler og angrep enn sine kolleger i andre land. Dette preger også boka, og det er ikke skildring av alvorlige angrep og dramatikk som er hovedinnholdet. Angrepet på Serena Hotel i Afghanistan i 2008 er unntaket som selvsagt skildres grundig, og som det eneste alvorlige angrepet på norske myndighetspersoner i moderne tid er det naturlig.

Ellers er det altså fredelig. I boka er forfatteren med liv-vaktene på oppdrag rundt omkring i Norge og i noen andre land. Andre forhold ved tjenesten, som opptaksprøver, tilblivelse, utvikling og forholdet til Den kongelige politieskorten får stor plass i boka. Det samme gjør samtaler med en del sentrale politikere, som beskriver hvordan det er å leve med livvaktbeskyttelse.

Et av bokas beste øyeblikk er beskrivelsen av hvordan man har jobbet for å få frem en tilbakemeldingskultur i tjenesten. Det er sjelden å lese så konkrete, sårbare og ærlige beskrivelser om et vanskelig tema.

Boka er godt skrevet. Dialog flyter bra, stemninger beskrives godt og forfatteren har et øye for hverdagskomikk som kommer godt frem. Likevel syns jeg at boka etter hvert ble ganske kjedelig, og jeg tror du skal være ganske spesielt interessert i norsk livvakttjeneste om du ikke syns at nesten 300 sider blir i meste laget. Livvakttjeneste er nok en tjeneste som passer for de få, og det er nok denne boka også.