Svenske tilstander er et nytt, men etter hvert velkjent begrep som henviser til problemer med integrering og kriminalitet i svenske forsteder og byer.
Annonse
Et stadig tilbakevennende spørsmål er om vi har tilsvarende tilstander i Norge.
Ståle Økland har fulgt politiet på Stovner i over ett år, og har skrevet en bok om sine inntrykk og opplevelser. Det er en fin bok, og Økland har tydelig oppdaget sider ved samfunnet var ukjent for han.
Boken omtaler operativt arbeid på ordensavdeling, forebygging og etterretning, og det virker som forfatteren er imponert over politifolkene han har møtt og arbeidet som gjøres.
Særlig gjelder det kanskje i forhold til oppfølging av utsatte familier i forebyggende øyemed.
Som alltid er jeg svak for historier om hverdags-politiarbeidet, og denne er ikke noe unntak. Både arbeid med grufulle drap og trivielle bagateller omtales i boka, og det gir en fin beskrivelse av variasjonen og uforutsigbarheten i politiyrket.
Gjennom å følge politifolk med ulike roller får forfatteren frem det helhetlige politiarbeidet og samarbeidet med andre aktører i samfunnet som skole, helsevesen, barnevern og ikke minst publikum.
Hva så med norske tilstander? Begynner det å ligne på Rinkeby snart?
Boka har lite med integreringsproblematikk og parallelsamfunn å gjøre. Her kastes ikke en eneste stein, og så vidt jeg husker brenner ingen biler.
Den er ikke primært et innlegg i debatten om asylpolitikk.
Derimot er det fine fortellinger om fine politifolk som gjør så godt de kan for å utgjøre en forskjell for menneskene som bor på østkanten av Oslo.
Noen har sitt å stri med, noen er ikke så glade i politiet, men de aller fleste er alminnelige folk. Der også.
