Spennende om teknisk spaning – og mye annet
I blant er det slik at virkeligheten overgår fantasien. Denne boka er et godt eksempel på det.
«The spy in Moscow station» er skrevet av tidligere sjef for NSAs utviklingsavdeling, Eric Hasletine. Den omhandler avdekkingen av spaningsutstyr i USAs ambassade i Moskva på 1970- og 80-tallet. Boken kom ut første gang i 2019, og fortellingen er gjort mulig takket være nedgradering av hemmeligstemplede dokumenter.
Den spennende historien kan leses med flere perspektiver. For det første er den et interessant bilde av den kalde krigen; en tidsepoke som vi inntil nylig så på som fortid. Videre er den selvsagt en spennende historie som beskriver virkelige hendelser med virkelige mennesker. I blant er det slik at virkeligheten overgår fantasien, og slik er det her.
Fortellingen har også en ganske tung teknisk side, og her skiller den seg fra mange lignende historier. For mange lesere kan det sikkert bli i meste laget, men selv den middels teknisk interesserte leseren vil bli imponert over hvor sofistikerte og langt fremme KGB var allerede for femti år siden.
Dette leder videre til neste perspektiv, som er perspektivet om utvikling av (tekniske) metoder. Også for femti år siden var sovjetiske etterretningsorganisasjoner en ressursmessig dverg i forhold til NATO og USA. Likevel klarte KGB å utvikle verktøy og metoder som langt overgikk hva vesten hadde til rådighet. Hemmeligheten er så banal som at KGBs utviklingsarbeid var konsentrert omkring konkrete og avgrensende mål, som var valgt etter hva som ga størst utbytte. Altså ikke nødvendigvis etter hva som var kulest.
Et siste hovedpoeng er hvordan USAs håndtering ble vanskeliggjort av dårlig samarbeidsklima mellom NSA og CIA, og også hvordan særlig CIA undervurderte KGBs utviklingskapasitet. Det er ikke tvil om at hovmod, posisjonering, uhensiktsmessig byråkrati, prestisje, revirkamper og uklare avgrensninger, gjorde amerikanske mottiltak langt mindre effektive enn de kunne ha vært.
Det er overraskende mye i denne boka som er høyst relevant og overførbart til norske forhold førti år senere. Til den som holder ut å lese engelsk kan den trygt anbefales.
