Nødetatene øver for lite på PLIVO

Det er ett av hovedfunnene i mastergradsoppgaven «Hvordan kan man oppnå god og effektiv innsats i en krise som Pågående Livstruende Vold». Oppgaven ble skrevet av politibetjent Tore Walden som en del av mastergradsstudiet i risikostyring og sikkerhetsledelse innen samfunnssikkerhet.

– Jeg er en tilhenger av selve PLIVO-prosedyren, som er veldig bra. Men man blir ikke god på det av å øve sammen to ganger i året, sier Walden til Politiforum.

PLIVO - en forkortelse for «pågående livstruende vold» - er den første operative samarbeidsprosedyren mellom politi, helse og brann på taktisk nivå. Den innebærer blant annet en forskyvning av deler av politiets ansvar over på helsepersonell og brannpersonell, sier Walden.

– PLIVO-prosedyren er egentlig nødetatenes prosedyre mot tilsiktede hendelser som blant annet terrorisme og selvdestruktive handlinger med bruk av vold mot andre. Det er slik politiet vil handle opp mot dagens nasjonale trusselbilde, sier han, og viser til de siste årenes hendelser i blant annet Frankrike, Belgia og Danmark.

– Det har vært mange terrorhendelser i Europa, og de kommer stadig nærmere. Folk radikaliseres raskere enn tidligere, og det er vanskelig å avdekke før man står midt oppi en hendelse. Dette gjør det ekstra viktig med trening.

Kom tett på de ansatte

PLIVO-prosedyren, sier Walden, handler om grunnberedskap, hvor første enhet på stedet skal begrense skadeomfanget og redde liv.

– At også brann- og helsepersonell skal kunne gå inn i situasjoner og redde liv, er bra, men i en PLIVO-aksjon i dag, ville de kommet til hendelsen nesten uten trening og uten verneutstyr.

Dersom situasjonen defineres som en PLIVO-aksjon, og de andre nødetatene er først på stedet, må de selv ta beslutninger om hva de skal gjøre og hvordan de skal gjøre det. De kan rådføre seg med politiets operasjonsleder, men under stress, tidspress og usikkerhet vil dette trolig bare fungere i teorien, mener Walden.

– Når det først skjer, da må de være drillet. I dag er det ikke godt nok. Og har du for liten trening i å ta raske beslutninger med liten informasjon, så kan det fort gå galt, advarer han.

PLIVO-prosedyren ble utarbeidet som et oppfølgingstiltak i etterkant av 22. juli 2011, og har fungert siden 2015. I juni i år var prosedyren innført i alle nødetatene i Norge. Walden jobbet hos Kripos da bomben smalt i regjeringskvartalet, og bidro selv i politiinnsatsen.

Da terrorberedskapen i Norge ble høynet sommeren 2014, ble han inspirert til å se nærmere på nødetatenes beredskap som en del av sin mastergrad ved Universitetet i Stavanger. I oppgaven tok han utgangspunkt i tre konkrete hendelser: 22. juli, Årdal-drapene på Valdresekspressen 4. november 2013 og knivstikkingen på Trondheim torg 14. april 2015.

– Jeg intervjuet folk som var involvert, analyserte og sammenstilte dokumenter og domspapirer underveis. Selv ble jeg utdannet PLIVO-instruktør i forbindelse med oppgaven. Siden jeg er ansatt i politiet, fikk jeg tilgang på mye informasjon da jeg jobbet med oppgaven. Jeg kom tett på ambulanse- og brannmannskaper, og egne kolleger, sier Walden.

Fordi PLIVO-prosedyren er så fersk som den er, har ikke nødetatene formelt vært involvert i noen episoder som har blitt definert som PLIVO-aksjoner. Men både 22. juli og Årdal-drapene ble lagt til grunn da prosedyren ble utviklet, mens flere av de involverte i knivstikkingen i Trondheim oppfattet situasjonen som en PLIVO-aksjon.

– Jeg snakket med de involverte om hvordan de løste hendelsene. Hvordan nødetatene samarbeidet på stedet. Det som kommer fram, er at mye av det som gjøres, er basert på tilfeldigheter. Man er avhengig å ha rett folk på stedet, forklarer Walden.

Årdal-drapene

Han viser spesielt til Årdal-drapene, som i PLIVO-prosedyren trekkes fram som en vellykket hendelse. Der var politiet langt unna da mannskaper fra brann- og helsevesenet løste situasjonen og pågrep gjerningsmannen.

– Prosedyren hadde ikke trådt i kraft da, og det var tilfeldigheter som gjorde at det gikk bra. Da brann og helse kom til stedet, gikk gjerningsmannen fram og tilbake i bussen med kniven. Mannskapene spurte seg selv om han dreper folk nå? Det viste seg at alle allerede var døde, men det visste ikke mannskapene da. De måtte gjøre risikovurderinger underveis, sier Walden.

Gjerningsmannen hadde lagt fra seg kniven da han kom ut av bussen.

– Hadde han hatt med seg kniven og ønsket å fortsette, vet vi ikke hvordan det hadde gått. For det bygger på tilfeldigheter hva mannskapene fra brann og helse har med seg av utstyr. Det kunne selvfølgelig gått bra uansett, men det er tilfeldig og personavhengig. Mange ansatte innenfor brann og helse har jo bakgrunn for eksempel som spesialsoldater fra Forsvaret, men man kan ikke bygge beredskap på at det er de som kommer til stedet under en PLIVO-aksjon.

Han synes det er rart at hendelsen beskrives som en vellykket hendelse i PLIVO-prosedyren.

– Måten nødetatene samhandler på, ble ikke etterforsket, sier Walden.

Informantene han snakket med under arbeidet med oppgaven, beskrev blant annet at «samhandlingen og fremdriften til tider ble forsinket fordi enkelte av nødetatspersonellet vegret seg for å utføre enkelte arbeidsoppgaver og overreagerte ved utførelsen av andre arbeidsoppgaver». Dette knytter Walden igjen til manglende trening og erfaring.

Må trene på tilnærming

Når nødetatene øver sammen på PLIVO-prosedyrene, blir det gjerne løftet fram i positive artikler i mediene. Walden mener dette bidrar til å tegne et feil bilde av realitetene.

– Når det kommer så mye medieomtale om treningen, får man inntrykk av at nødetatene er godt samtrente og klare til å redde liv. Men realiteten er at dette bare er en innføring, ikke en samtrening. En til to fulle dager i året er ikke mye. Jeg synes det er for lite, sier han, og legger til:

– Under arbeidet med oppgaven kom det fram at det ikke er satt av penger hos brann og helse for at de skal øve. De sender enkelte folk, som så skal drive internopplæring.

Flere av Waldens andre funn er relatert til trening, og da spesielt opp mot brann- og helsepersonell. Han mener disse mannskapene må ha mer fokus på mentaltrening, på å ta beslutninger basert på lite informasjon, og på taktikk for å tilnærme seg gjerningsperson med kniv og huggvåpen.

– Politiet er trent. Brann og helse har ikke denne formen for opptrening, understreker Walden.

– Når vi først åpner opp for den forskyvningen av ansvaret som PLIVO-prosedyren er, og brann eller helse er de første uniformerte på stedet, så skal de inn i situasjonen om det handler om en gjerningsmann med kniv. Politiet med kategori IP4 trener minimum 48 timer årlig på operativt politiarbeid deriblant hvordan man skal tilnærme seg en person med for eksempel kniv, fortsetter han.

Trenger verneutstyr

Også de andre nødetatene må trene mer på knivoppsett med bruk av sine verktøy for å få rutinene under huden, understreker politibetjenten.

– Å gå inn i en PLIVO-aksjon er det skarpeste nødetatene kan gjøre i dag. Mindre samtrening gjør at vi i verste fall risikerer for eksempel at brannmannskaper tar ut folk i en situasjon som kanskje ikke er definert som PLIVO. Det er derfor det er så nødvendig med en felles situasjonsbevissthet i treningen, en felles forståelse av situasjonen. Det at brann, helse og politi skal utføre en PLIVO-aksjon, men kun har samtrening en til to ganger i året, vil trolig medføre at nødetatenes samarbeid, det jeg definerer som «PLIVO-team», ikke vil fungere optimalt.

Samtidig er et av funnene i oppgaven at mannskaper fra brann og helse bør utstyres med bedre verneutstyr, mens det også bør vurderes andre typer mer effektive verktøy eller våpen for disse nødetatene.

– Brannmannskaper har litt mer solide klær enn ambulansepersonell, men ikke verneutstyr. Tillitsmennene i ambulansetjenesten ønsker at de skal ikle seg verneutstyr, men det har de ikke gjort enda. Noen jeg intervjuet fra brannvesenet, ønsket verneutstyr, mens andre sa det kunne gjøre at de risikerte mer. At de tror de er mer robuste enn de er, forklarer Walden.

Når det gjelder våpen, viser han til at brannmannskaper har både brannøks, spett, motorsag og vannstrålen, som kan brukes som våpen i en nødsituasjon.

­– De kan komme langt med det, men de risikerer mye. Og dette er verktøy, det er ikke nedfelt som våpen. Brannvesenet bør få hjemlet bruken av dette utstyret som våpen på grunn av forskyving av beredskapsprinsippene. På lik linje som bruk av gass og batong er det for politiet, sier Walden.

PLIVO forskyver ansvar

Et annet funn i oppgaven, er manglende utredning av konsekvensene av PLIVO-prosedyrens forskyving av ansvar fra politiet over til brann og helse.

– PLIVO er jo en politioperasjon. Men den forskyver også ansvar. Når vi åpner døren for det, må vi finne ut hvor grensen skal gå. Hvor langt er brann- og helsepersonell villige til å gå i å ta ut kriminelle for å redde liv? Det gjør jo noe med arbeidsutførelsen deres. Jeg synes det er rart at det ikke er gjort noe forskning på dette i forkant, sier Walden.

Han viser til beredskapsprinsippene for ansvar, likhet og nærhet.

– Om man åpner opp for det, må man i hvert fall finne ut hvor langt man skal gå og hvilken type trening som skal legges til grunn. Jeg håper Politidirektoratet (POD) kan gi føringer til Politihøgskolen (PHS) om mer samvirketrening, risikovurdering og dynamisk beslutningstaking. At de kan se på ansvarsprinsippet og på hvor langt vi skal slippe til brann og helse i politioperasjoner.

Igjen handler dette om trening, at nødetatene som jobber operativt og taktisk ute må klare å fungere som et «team». Her viser Walden til fem kjerneelementer i teamarbeid - de såkalte «big five» - som er fem grunnleggende komponenter for effektivt teamarbeid.

Disse er teamlederskap, gjensidig monitorering av ytelse, støtteadferd, tilpasningsevne og teamorientering.

– I dag oppfyller ikke nødetatene noen av kriteriene på grunn av for lite trening, sier Walden.

Han viser også til at politiets egen situasjonsvurderingsmal kan bidra til å øke fremdriften på stedet under en PLIVO-aksjon.

– Det er en mal på seks punkter som også brann og helse bør ta inn. Slik at alle vet hva man skal gjøre når man kommer til stedet. Det kan føre til at nødetatene raskere kan gå i aksjon og handle på situasjonsbevisstheten de har bygget seg underveis til stedet, forklarer Walden.

Spent på reformen

Mange av funnene i masteroppgaven tar utgangspunkt i situasjoner hvor brann- eller helsepersonell kommer først til stedet under en PLIVO-aksjon. En anbefaling, som Walden sier «slår de andre litt i hjel», er å legge mer ressurser inn i politiets grunnberedskap for å øke sannsynligheten for at det er politiet som ankommer først.

– Til syvende og sist er det ressurser og bevilgning handler om, for vi ønsker jo politiet først på stedet. Det handler om å ikke gi et inntrykk av at vi har en bedre beredskap enn det vi har, sier han.

Her trekker han fram Årdal-drapene, hvor politiet først ankom etter nesten en time.

– Dette er en problemstilling som er mest reell utenfor Oslo. I snitt er en PLIVO-hendelse over etter rundt ti minutter. Og utenfor Oslo har man ikke spesialstyrker, der er det flest IP4-mannskaper. Høyst sannsynlig er det de som møter opp når en PLIVO-hendelse inntreffer.

Walden sier at det er dette som er terrorberedskap.

– Den består av de som er der ute; ordinært politi, ordinære brannfolk og ordinært ambulansepersonell, understreker han.

Politibetjenten avventer også konsekvensene av den pågående politireformen, med nedleggelse av lensmannskontorer. Reformen har som mål å få flere patruljer ut på veiene, ute blant folk.

– Jeg er spent på hvordan dette vil slå ut. Brann og helse vil være fysisk mer spredd ut i distriktene, og hvis det er det vi sitter igjen med, så risikerer de å i større grad være først på stedet. Da må de trene mer.

Walden har vært i kontakt med POD i forbindelse med arbeidet med oppgaven, og har også sendt det ferdige resultatet til direktoratet med et ønske om at de vil ta til seg hans anbefalinger. Foreløpig har han ikke fått tilbakemelding.

– Jeg har ikke snakket med dem i etterkant. Men jeg vet at PLIVO-prosedyren skal evalueres, og sånn må det være. Innføringen av en slik prosedyre må følges opp av en evaluering.

Evalueringen kommer sannsynligvis uten at prosedyren har blitt testet i en reell PLIVO-situasjon. For enda venter nødetatene på den store testen.

– Vi gjør det. Selv om vi aldri kan være helt forberedt. Men vi må bli så gode som mulig, og det blir vi kun ved trening.

LAST NED HELE OPPGAVEN HER (PDF)