Samtrening mellom nødetater

Ved akutte hendelser har de tre nødetatene helse, brann og politi ulike primærroller, men alle har et felles overordnet mål om å sikre liv og helse. Et nært samvirke mellom nødetatene er avgjørende for et godt resultat. Samvirke er «å arbeide sammen for et bestemt mål eller formål», og kan beskrives som en prosess hvor beredskapsaktører i fellesskap løser felles problemer. Samtrening vil derfor være et middel for å oppnå godt samvirke.

Prosjektet «Samtrening mellom ulike nødetater», finansiert av Nasjonalt senter for distriktsmedisin, ble gjennomført med hensikt om å få større kunnskap om hvordan samtrening mellom ulike nødetater bør organiseres, for å oppnå god samhandling på tvers av ulike nødetater i rurale områder. Likevel kan det tyde på at det innenfor de ulike etatene er svært ulikt tilrettelagt for å drive samtrening.

Samtrening for sikkerhet

Pågående Livstruende Vold (PLIVO), er nødetatenes første og eneste nasjonale prosedyre ved slike hendelser i samvirke, og er den eneste pålagte samtreningen som gjelder alle de tre nødetatene. Kurset har understreket nytteverdien av og behovet for at dette er noe alle trenger mer av. Særlig politiet fremhever et stort behov for mer samtrening.

En studie fra Nord universitet i 2021 viser at siden ikke alle ansatte kan delta i PLIVO hvert år, kan det gå flere år mellom hver gang den enkelte får delta i samtrening med andre nødetater. Samtrening utover PLIVO vil i stor grad avhenge av den enkelte etats muligheter for tilrettelegging. Deltakerne i vårt prosjekt var samstemte i at behovet for samtrening var særlig stort med hensyn til skadestedsarbeid og innsatsledelse. Dette er i tråd med en studie fra Norges Arktiske universitet i 2019, som viser at trening og øvelse knyttet til innsatsledelse og samvirke har store mangler hos alle nødetater, og at det er behov for egen innsatslederutdanning.

Funnene viser at det er et behov for å få mer innsyn i de andre etatenes utstyr og kompetanse. For eksempel etterlyser helse mer innsikt i redninger med helseskadelige kjemikalier, strøm og eksplosiver. Redning i naturen og hvordan det jobbes med sporsikring blir også fremhevet som et behov. Politi og brann har behov for å få mer innsikt i hvordan de møter utfordringer innenfor rus, psykiatri og akuttmedisin. Politiet utrykker en bekymring for lite kompetanse på akuttmedisin og skadestedsledelse, og en deltaker utrykte følgende i prosjektet:

«Det er kritisk at vi ikke har folk som er kompetente og det er et stort behov for mere trening og samtrening på skadestedsledelse og akuttmedisinske prosedyrer.»

Deltakerne fra politiet etterlyser mer kompetanse til å ivareta hverandre når det skjer skader blant personell. De har behov for å drive samtrening for å ivareta hverandres sikkerhet, særlig samtrening knyttet til akutte situasjoner og hendelser. Samtrening er et viktig tiltak for å øke egen sikkerhet, og derfor viktig for stabilisering og rekruttering av nyutdannede.

Politiet har stort «gjennomtrekk» av yngre folk, til forskjell fra brannetaten, hvor det er stor stabilitet i bemanningen. Der ser de at dette kan ha sammenheng med godt innarbeidede rutiner for samtrening, noe som igjen bidrar til mestring og trygghet for både den erfarne og den nyutdannede brannmannen. Forskning har også vist at for å oppnå god innsats på skadestedet er den lokale kjennskapen, og at man har hilst på hverandre tidligere, av stor betydning for hvordan man samvirker ved en akutt hendelse.

Politiets organisering

Funnene viser at av de tre nødetatene er det politiet som har størst utfordring med å tilrettelegge for samtrening. Dette skyldes at de har en mer operativ rolle med tredelt døgnturnus og lite passiv tid, mens ambulanse og brann med sine døgnvakter har mer passiv tid til disposisjon. Dermed har de et annet handlingsrom for både planlagte og spontane samtreninger.

Når politiet har mulighet til å stille, er det ofte med få personer og begrenset tid. Dette har vært problematisert i tidligere studier. Mye av forklaringen ligger i at de tre nødetatene er ulikt organisert. Politiet er en statlig etat, mens brannvesenet er kommunalt og ambulansetjenesten ligger under de regionale helseforetakenes prehospitale ansvar.

Deltakerne i prosjektet oppgir ulik struktur på ledelsesnivå, og grad av lokal beslutningsmyndighet, som en mer eller mindre begrensende faktor, men særlig for politiet er dette en utfordring. Politietaten har lokal ledelse med stasjonssjef, mens ledelsen er på fylkesnivå, og over dette på nasjonalt nivå sentralt i sitt direktorat. Politiet opplever dermed svært begrenset lokalt handlingsrom og beslutningsmyndighet, mens for eksempel brann har lokal ledelse, som gjør det er enklere å få aksept og ressurstildeling for å gjennomføre spontane og planlagte treninger.

Politiet har 48 timer som er avsatt til trening og samtrening hvert år. Dette er lovpålagt. Her inngår lovpålagt PLIVO-samtrening, samt all annen trening, for eksempel pålagt våpentrening. Stasjonssjef har myndighet til å utføre mer lokal trening. Det har de anledning til fra fylkesledelsen, men da må andre oppgaver bortprioriteres og ressurser omdisponeres. Dette er i praksis lite gjennomførbart og stiller politiet i en vanskelig situasjon med hensyn til å drive samtrening.

Krever forankring

Funnene fra prosjektet viser at all planlagt samtrening må organiseres og forankres på øverste nivå i de ulike nødetatene. Det må bevilges midler, og samtreningen må legges inn i de ansattes turnus og i et felles årshjul. Særlig viktig er dette da politiet har lite passiv tid. En av deltakerne fra politi sa det slik:

«Det må være et poeng at alle skal få trene.» Videre kom det fram at all trening må foregå i arbeidstiden og være organisert av en felles koordinator. Det er ønskelig med både jevnlige småskalatreninger, fagdager og større øvelser.

Alle nødetatene i prosjektet fremhevet betydningen av egnede øvingslokaler og at det ikke må brukes dyrbar tid på å finne frem utsyr hver gang de skal gjennomføre en liten trening. Helt konkret er det ønskelig med et simuleringssenter. Deltakerne understreket betydningen av både å trene utendørs og hos hverandre. Det er viktig å bli kjent med hverandre sitt utstyr, men også å kunne trene utendørs for å trene i omgivelser som er realistiske. Det er også bred enighet om at trening i realistiske omgivelser øker pasientsikkerheten, jamfør forskning på simulering «in situ». Oppsummert tyder det på at det er en sammenheng mellom organisering av etatene og mulighetsrommet for samtrening.

De som samtrener mest, har best rekruttering og det mest stabile arbeidsmiljøet. Politiets organisering og struktur er en begrensende faktor for samtrening. Denne manglende tilretteleggingen for å drive samtrening vurderes som den største utfordringen for samtrening mellom nødetatene. Sammen med forankring på øverste nivå og nødvendig ressurstildeling, må denne utfordringen imøtekommes for å oppnå forventet kvalitet i skadestedstedsarbeid.