– Mange av politiets viktigste oppgaver kan ikke måles

Målstyringen som har fått en sentral plass i styringen av politiet, har klare begrensninger. Det er hovedinntrykket som gis etter boklansering av boken «Målstyring i politiet», skrevet av seniorforsker og forskningsleder ved Arbeidsforskningsintituttet ved OsloMet, Christin Thea Wathne. Hun har i mange år fulgt politiet tett.

Politiet er fullt av grenseløse rekker med tall og statistikker. Noen tall er knyttet til kriminaliteten, andre tall knyttet til styringen av politiet.

− Men det er slik at det meste av politiarbeid ikke telles. Svært mye avsluttes på stedet. Politiet ordner opp, slik politilovens paragraf 6 bestemmer, når den sier at tjenesteoppdragets mål skal søkes nådd gjennom opplysning, råd, pålegg eller advarsel eller ved iverksettelse av regulerende eller forebyggende tiltak, sier Wathne.

I boken spør hun politiansatte om mål-og resultatstyringen virkelig målte godt politiarbeid. Svaret bør mane til ettertanke fra de som setter målene. 68 prosent av de som svarte på undersøkelsen mente at man ikke kunne måle godt politiarbeid på denne måten.

Virker mot sin hensikt

Wathne har innhentet fakta fra politiet gjennom to store undersøkelser, og hun ser på hvordan målstyring er et av de viktigste verktøyene for å styre politiarbeidet i New Public Management-reformene

− Det er nesten umulig å være uenig i målene og intensjonene med målstyring. Den edle tanken er at de som skal lede politiet skal ha fokus på økonomien uten at det går ut over målsettingen, sier Wathne.

Men mange ansatte opplever at målstyringen virker mot sin hensikt. Hun fant at 75 prosent av de politiansatte mener at økonomi fremstår som viktigere enn faget. 80 prosent av ledere med personalansvar mener at rapporteringskrav har økt de siste årene. 60 prosent mener at dette er unyttig ressursbruk, og at det fører til detaljkontroll.

Spørsmålet er om dette bidrar til at politifolk trikser med tallene. Ti prosent av de som svarte i Wathnes undersøkelse oppgir at de har pyntet på tallene.

− De gjør det ikke for å få premie, men for å frigjøre tid og bruke tiden på noe som er mer faglig forsvarlig. Det er gjerne de som ikke liker ledelsen, og de som ikke liker målstyringen som pynter på tallene, sier Wathne.

Svært mange er enige om at det er mye og viktig politiarbeid som ikke passer inn i de målbare formene, forteller hun.

− Hva skjer med den delen av politiarbeidet som ikke er målbart? Skal noen andre gjøre disse oppgavene? Hva skjer med samfunnslimet hvis ingen tar seg av disse oppgavene? Hva skjer med politirollen og motivasjonen på sikt når dette får utvikle seg?

– Hvorfor har jeg ikke skjønt dette før?

Tidligere politidirektør Ingelin Killengreen gir en sterk leseanbefaling på boken.

− Hvorfor har jeg ikke skjønt dette før, tenkte jeg etter å ha lest boken der vi får målstyringen satt opp systematisk sett fra utsiden. Jeg er tilhenger av målstyring, og ser ikke at vi har alternativer. Men jeg ser samtidig at målstyringen styrer oss i retning av det målbare. Og vi trenger en forvisning om at ressursene brukes riktig. Så vi må rapportere. Men det er åpenbart at noe av det viktigste politiet driver med, ikke er mulig å tallfeste, sier Killengreen, som var til stede på boklanseringen.

Justisdepartementet styrer politiet gjennom å gi Politidirektoratet en rekke målbare oppgaver. Dette fordeler Politidirektoratet over til de tolv politidistriktene. Det er mål for hvor mange biler politiet skal stanse, det er mål for oppklaringsprosent, det er mål for hvor lang tid det skal ta før et barn avhøres i en overgrepssak. Rekken med tall som skal innrapporteres er svært lang.

På mange måter kan man si at det har blitt en egen næring fra topp til bunn i politiet som handler om å enten be om tallrapporter, eller å sørge for å fylle ut tallene i sirlige kolonner. Alt for å dokumentere at det både stilles krav og at det arbeides – ved siden av det å stanse kriminalitet. Men kravene som stilles, dekker ikke de lokale behovene, kan vi lese i boken til Wathne. I hvert fall ikke alle.

Professor og politiforsker Liv Finstad har fulgt Wathnes arbeid i en årrekke.

– Dette er en virkelighet som trengts å forstås slik den blir presentert i boken. Målstyring handler om det som skjer nå, nærpolitireformen. Boken spiller opp til mange viktige diskusjoner, sier Finstad.  

– Finnes det alternativer til målstyringen?

− Målstyringen er disiplinerende. Vi kan ikke komme i en situasjon der vi ikke måler oppklaringsprosent og antall straffesaker. Men vi må samtidig huske at målstyringen fremelsker silotenkningen. Jeg skulle ønske meg at man kunne få andre og mer kvalitetsbasert mål, med utgangspunkt i hvilken samfunnsnytte politiet skal ha. Publikumsunserøkelser som fanger opp hvilken kvalitet politiet har klart å oppnå, hvilken rolle man har tatt i politidistriktet og hvordan man har klart å samarbeide med andre, kan være områder som kan bidra til å forbedre målstyringen, sier Killengren.