Ny rapport: Politiet må lære seg å møte «pop-up-kriminaliteten»

I en ny rapport for Oslo-politiet og årene 2018-2021, ser distriktets strategiske analytikere nøyere på hvordan kriminalitetsbildet vil kunne utvikle seg de kommende årene.

Et ord som går igjen, og som trolig er nytt for de fleste, er «pop-up-kriminalitet». Begrepet beskriver en trend der hvem som begår kriminalitet og hvordan og hvor kriminaliteten begås, blir mer uforutsigbart. Årsaken er at mennesker, og spesielt unge, lever mer digitale liv enn før. De deler informasjon raskere.  

– Digitalisering fører med seg en forandring. Politiet må se på hvordan digitaliseringen forandrer gjerningspersonene, modus og ny kriminalitet. Man må ha en organisasjon som er forberedt på pop-up-kriminalitet, sier Marianne Sætre, en av de ansatte ved seksjon for virksomhetsstyring i Oslo-politiet, som har står bak trendanalysen.

Analysen beskriver økning i voldskriminalitet og kriminalitet blant unge – som vi har kunnet lese mange steder den siste tiden. Men trendrapporten har ikke som mål å liste opp tall på anmeldt kriminalitet. Viktigere for politiets utvikling er sammenhengene den forsøker å forklare.

– Dette er spesielt viktig å gjøre, fordi det er en del forforståelser av hva kriminalitet skyldes. Et eksempel er påstanden om at innvandring er årsaken til økt kriminalitet. Innvandring er relevant, men vi står med beina i et mer sammensatt bilde, sier Sætre.

Hun får støtte av medforfatter Christina Hofseth.

– Vi ser på hvordan digitale medier endrer forløpet til kriminaliteten og hvordan det får nye kriminalitetsformer til å dukke opp og spre seg. Spesielt innen vold blant unge ser vi at det digitale forandrer hele samspillet. 

Debatten havner i kjente rammer

Hvor sendes et bilde? Hvem reagerer på noe som står skrevet? Hvor vil det kommende overgrepet begås eller volden utøves? Pop-up-kriminaliteten er vanskelig å forutse, og kriminaliteten skjer mer spredt en før. «Killer Clowns» og virale selvmordstrender er fenomener som har spredt seg internasjonalt i digitale nettverk. 

Likevel havner samfunnsdebatten ofte i geografisporet eller andre tradisjonelle måter å diskutere kriminalitet på. «Holmlia». «Vestli». Trendrapporten omtaler steder som «mikro-områder» med høy konsentrasjon av kriminalitet, men fremholder at de kriminelle gjerne er bosatt andre steder.

Trolig «gir digital kommunikasjon og spredning av provokasjoner innad og mellom miljøer, grunnlag for flere konflikter med rask eskalering og for skifter i lojalitetsbånd.» heter det.

– Vi ser et paradoks i at samfunnsdebatten legger veldig vekt på geografi, mens sosiale medier og digital kommunikasjon har gjort kriminaliteten er flyktig. Vi er nok ikke der at samfunnet har forstått helt hva det digitale har å si. Det geografiske perspektivet man er vant til fra slik kriminalitet ble begått før, kolliderer med trendene i «pop-up»-kriminaliteten. Deling av informasjon gjør at du ikke veit hvor ting vil skjer eller havne. Boområder, vennskap og slektskap er blitt de gamle relasjonene som var grunnlaget for kriminelle nettverk tidligere. De digitale relasjonene lager andre nettverk, som er mer spredte, og kriminaliteten kan flytte på seg raskt, sier Sætre.

Tror Norge opplever falsk nedgang i kriminaliteten

Folks trang til å tenke geografisk, fysisk og konkret, utfordrer også politiets statistikkføring. De siste årene har antall seksuallovbrudd skutt i været. Det betyr imidlertid ikke at det begås fysiske overgrep i enorm skala, det betyr først og fremst at delingen av seksualisert materiale skjer på ny måter og avdekkes i større grad.

– Folk har en tendens til å ville konkretisere, man blir fysiske i tankesettet. Men når lovbrudd blir digitalisert, teller vi andre ting enn før. Eller vi teller det ikke i det hele tatt. Og ingen vet riktig hvordan vi skal forstå det vi teller, sier Hofseth.

I eksempelet seksuelle overgrep, vil statistikken vise kraftig økning i antall anmeldelser fordi én gjerningsperson har mange ofre gjennom digitale kanaler. Hvor sammenlignbart det er med tradisjonelle tall for seksuelle overgrep, er diskutabelt.

Talleutfordringene kan også slå ut andre veien. Antall vinningslovbrudd er halvert siden 2012, men trolig er ikke forsøkene på å lure til seg andres verdier faktisk redusert.

– Et eksempel på det, er øknomisk kriminalitet. Tidligere stjal folk kontanter og verdier. Nå opplever vi nesten hver eneste dag at noen sender e-post og forsøker å lure oss for penger. Det er mange flere som utsettes for økonomisk motivert kriminalitet enn som anmelder det, så selv om anmeldt kriminalitet går ned på Oslo-politiets statistikker med dramatiske 30 prosent på fem år i Oslo politidistrikt, så må man spørre seg om det faktisk er sånn, eller om nedgangen er falsk. Sånn vi ser det har kriminaliteten først og fremst flyttet seg til det digitale rom, der folk ikke anmelder, forklarer Sætre, og viser til at tallene tyder på at folk heller tyr til nyere programvare og bedre brannmurer, framfor å anmelde til politiet.

Trendrapportene skrives for at politiledelsen i distriktet skal ha noe å gå etter. Men de to forfatterne håper også sjefer utenfor politiet tar signalene.

– Selv om vi skriver rapporten i og for Oslo politidistrikt, så omhandler dette videre forhold, utenfor Osloområdet. Digitale utfordringer har ikke geografiske grenser, så noen over oss må ta tak, sier Sætre.

Det var først ved forrige ransrapport i 2013 at distriktets analytikere ante at et større skifte var på ferde. Da så de at kriminelle sluttet å rane folk for penger. De begynte å ta andre objekter fra folk i stedet – mobiltelefonen ble et yndet objekt for ransmenn og tyver.

– Folk hadde jo ikke kontanter lenger! Nå har også mobiltelefoner og annet utstyr fått digitale sikringsordninger. Dette endrer modus og kjennetegn for vinningslovbrudd og åpner en helt ny verden av muligheter for digitale bedragerier, svindel og lureri. Vi vil kunne se en splittelse innen vinningskriminalitet, mellom de mest marginaliserte som begår de tradisjonelle og fysiske lovbruddene «nederst» i lovbruddshierarkiet, og de som sitter med kunnskap om sikkerhet rundt digitale verdier. Den kunnskapen kan for eksempel selges, og det innebærer en profesjonalisering av kriminaliteten, med mer korrupsjon og innsideproblematikk.

Profesjonalisering av kriminaliteten nevnes i rapporten som en trend samfunnet må være oppmerksomme på. Den klassiske vinningskriminaliteten er ikke som den en gang var, hevder hun.

– Da må politiet bestemme seg for hva de skal rette fokus mot. Hva de skal se på, legger Hofseth til.

– Skal vi fortsette å se mest på det fysiske? Og skal samfunnet løse det digitale med andre virkemidler enn politi? Det er et stort og viktig valg de som styrer må ta. Vi vil gjerne invitere til diskusjon om samfunn og kriminalitet, og ikke bare levere en opptelling, sier Sætre.

Stiller spørsmål ved konsekvenser etter #Metoo-kampanjen 

Digitaliseringen fører også med seg problemer og fenomener som i dag ligger utenfor loven, men som kanskje kan trenge juridiske definisjoner framover. Ikke bare teknologien endrer seg. Også hvordan folk kommuniserer, handler og angriper hverandre, endrer seg raskt.

– Hva er trakassering og hva er angrep i en digital verden? Er det mulig å snakke om digital vold, digitale drap? I så fall, når er noe bare en tone eller en form, og når er det et personretta angrep med store og ødeleggende konsekvenser? Hvor går grensene for ytringsfrihet når livene leves digitalisert? Det kan være vanskelig å vite svarene på spørsmålene, men kanskje er det på tide å tenke på om ikke samhandlingen mellom folk i det digitale rommet også trenger regler. Akkurat nå er vi der at selv jaget etter «likes» i sosiale medier, gjør at det kan være lett å tråkke feil, sier Hofseth.

– Det som kan gi høy status i digitale sammenhenger, for eksempel å delta i slåsskamp som postes digitalt eller dele andres framstilling av seksuell attraktivitet, kan gi deg trøbbel i den fysiske verden. Delingen og det som deles kan rett og slett være straffbart. Eller føre til at du rett og slett får problemer med å skaffe deg jobb. Forskjell på hva som er rett og galt i digitale og fysiske verdener står i konflikt, sier Sætre

Trendrapporten nevner spesifikt #Metoo-kampanjen. Den var utvilsomt en kanal som avdekket overgrep og som potensielt også førte til økt vilje for å anmelde, ifølge rapporten. 

– Men dette er også en form for «rettsprosess» som kan resultere i noe som man kan kalle personangrep mot folk, sier Sætre, og sikter til den offentlige gapestokken.

I rapporten heter det:

«#Metoo-bevegelsen har i løpet av 2017 gjort potensialet for «karakterdrap» gjennom viral spredning av rykter, åpenbar. En rekke samfunnstopper internasjonalt har her blitt anklaget for upassende og utnyttende seksuelle tilnærmelser. Flere har opplevd offentlig fordømmelse, fall i status og noen har blitt nødt til å forlate sin jobb. I noen tilfeller har ryktet om tidligere krenkende atferd resultert i politianmeldelse av overgrep. I den andre enden av skalaen finnes «digitale karakterdrap» basert på anonyme varsler, der løse rykter deles og flyr avgårde i digitale nettverk uten at sannhetsgehalten etterprøves av noen. Slike kampanjer kan fremme noens rettigheter og forbedre normer for samhandling. Når de får store konsekvenser for enkeltpersoner eller grupper, uten noen krav om bevis eller mulighet til kontradiksjon, kan slike digitale prosesser få preg av hekseprosess og gapestokk. «Karakterdrapene» kan i seg representere krenkelser og virke sterkt sosialt kontrollerende. Rettet mot politiske aktører angriper de rettsprinsipper og demokratiet.»

– Det er mulig vi provoserer mange. Men de hensyn kan vi ikke ta, og jeg håper rapporten blir lest i beste mening. Som samfunn er vi i ferd med å åpne nye, uformelle og potente «rettsprosesser» som er sammensatte og har mange sider. De trenger faktisk en bred drøfting – uten at vi går i angreps- og forsvarsposisjon, kommenterer Sætre.

Kan ikke bare stole på historikk

De to analytikerne mener usikkerheten rundt statistikkene og gjennomgripende, digitale skifter skaper store metodeutfordringer både for trendrapporter og trusselvurderinger. Men det skaper også problemer innen dagligdags etterretningsarbeid. Etterretningen vil fort dreie seg om gårsdagens aktører, som var involvert i problemer som var trender i fjor. De advarer politiet mot å utelukkende tilpasse seg analyser basert på fortida. Uforutsette ting vil skje.

Da den digitale tidsalderen var på anmarsj, øynet politiet sine muligheter. Digitale spor er kanskje de viktigste politiet har i etterforskningen av kriminalitet i dag. Men å bruke digitale spor til å systematisere data og forutse kriminalitet, er ikke den eneste farbare veien. Politiet må ha flere bein å stå på.

– Pop-up-kriminaliteten vi ser som følge av at dataene og det digitale er såpass flyktig, må gjøre at det ikke er like lett å spå kriminalitet som man kanskje har trodd?

– Å forutse noe er vanskelig. Det finnes ingen oppskrift. Prediksjon og analyse er gjerne basert på data fra i går, konstaterer Hofseth.

Derfor inkluderer også analytikerne analyser av strukturelle og kulturelle forhold, og ikke bare historikk, når de forsøker å spå trendene i kriminalitetsbildet.

– Strukturelle forskjeller, hvordan samfunnet er bygget opp rundt folk, virker inn på de valgene folk gjør. Kulturelle forskjeller, hvordan ulike mennesker tolker og vurderer ting normativt, spiller også inn på handlinger. Å se på trender i strukturelle og kulturelle forhold, i tillegg til trendene i gårsdagens kriminalitet, hjelper oss på veien til å kunne antyde endringer i kriminalitetsbildet, sier Sætre.

 – Og måtene vi beskriver utfordringene på, har konsekvenser for hvilke tiltak og samarbeidsrelasjoner som framstår som aktuelle for politiet, fortsetter Hofseth.

Frykter generasjonskløft

Allerede på forsiden av trendrapporten brukes ordet «glokal». Det er ikke en skrivefeil.

– Det er et forsøk på å trekke forbindelsen mellom den grenseløse digitale verder vi samhandler i nå, med de spesielle utfordringene og kriminalitetsproblemene som oppstår lokalt. Det er jo glokalt vi må prøve å stå, for å skjønne hva vi er del av og hva som kjennetegner utviklingen i Oslo politidistrikt spesielt, sier Hofseth, og fortsetter:

– Hva gjør de store teknologiske, økonomiske og politiske endringene i omverdenen med de lokale livene som leves? Hva skjer i de lokale miljøene og gruppene når de møtes i digitale nettverk som er globale? Vi ser lokale forskjeller for eksempel mellom ulike byer i Norden og Europa. Noe skyldes sosioøkonomiske forskjeller, annet bosetningsmønster, migrasjonsmønstre, integrering eller andre forhold. Samtidig kan noen av forskjellene og likhetene kan gå på tvers, og ha sammenheng med hvordan ulike miljøer bruker nettet forskjellig og hvordan andre deler felles nettkultur.

– Hvordan ungdomsmiljøer bruker nettet er viktig for å forstå trekk ved kriminaliteten blant unge. Det virker inn på deres konflikter og omgangsformer. I miljøer er den digitale kommunikasjonen med deling av bilder og nyheter viktig for å etablere skiftende lojalitetsbånd og fiender. Publiseringer i sosiale medier kan lett forstås som provokasjoner og eskalere konflikter. Derfor er kartlegging av digitale vaner viktige, sier Sætre.

Nøkkelen ligger langt på vei i å ha et politi som er nært nok.

– Men å overvåke alle menneskers digitale vaner er, om ikke umulig, så i alle fall etisk betenkelig. Svaret må være et politi som snakker med ungdommene om hvordan de kommuniserer digitalt?

– Ja, vi må være tett på og kommunisere med ungdommen. Man må ha tillit i ungdomsmiljøene. Det er nok i denne kontakten at nøkkelen til forebygging ligger, sier Hofseth.

Hun frykter en generasjonskløft, der voksne og unge lever helt ulike digitale liv. Derfor må politiet og andre etater være til stede der de unge er.

– Det er så lett for oss i politiet å forklare kriminalitetsutvikling på gamle måter og etter gamle vaner. Det er vanskelig å forstå de som er oppvokst i det digitale livet, hvor kommunikasjon, konflikter og lojalitet endres raskt. Vi forstår ikke helt hvor skillelinjene mellom ulike digitale ungdomskulturer går. Vi må tilpasse oss raske endringer. Og pop-up kriminaliteten, avslutter Hofseth.