Er utlendinger «overrepresentert»?
Er utlendinger overrepresentert blant de som begår vold, voldtekt og andre alvorlige lovbrudd? For noen synes svaret opplagt, og de viser til politiets statistikk over anmeldelser. Men beregningene holder ikke alltid mål.
«Sannheten» om utlendingers overrepresentasjon bygger ofte på feil premisser. Vi trenger nye måter å snakke om lovbryterne som kommer utenfra.
Overrepresentasjon handler om at en egenskap, f.eks. et statsborgerskap, er mer utbredt i en liten del av en befolkning, enn i den store. Mange tar for gitt, også i politiet, at politidistriktet eller nasjonens bofaste befolkning er den riktige sammenligningsgruppen å måle lovbryternes bakgrunn opp mot.
Problemet er at lovbrytere ofte ikke er del av den bofaste befolkningen. De kommer fra andre politidistrikt og andre land. Resultatet er at sammenligningen gir misvisende svar.
Årsaken til feilen kan være uvitenhet om kriminalstatistikkens oppbygging. Lovbrudd registreres ikke ut fra hvor de involverte bor, men hvor ugjerningen skjer. Registreringen skjer som ledd i etterforskningen, og politimyndigheter etterforsker handlinger begått i «sin teig».
De involverte kan ha statsborgerskap og bostedsadresse hvor som helst i verden, være bostedsløse og statsløse. De kan tilhøre den flytende gruppen som bruker og oppholder seg i teigen, uten å bo der. Antallet disse utgjør, og hvor de kommer fra, kan veksle for tider av døgnet, ukedager og årstider for ulike steder.
Alternativ forklaring: Knutepunkt
Registreringsprinsippet utløser to mulig forklaringer på hvorfor lovbrytere kan ha en annen fordeling på statsborgerskap/landbakgrunn enn den bofaste befolkningen. Tesen om «overrepresentasjon» er den ene. Den andre kan kalles «knutepunkt-tesen»: For alle steder som er geografiske knutepunkt kan lovbryternes avvikende bakgrunn ganske enkelt skyldes at stedet brukes av flere grupper enn de som bor der.
Disse kan ha annerledes statsborgerskap og landbakgrunn enn de bofaste, og dette gjenspeiles også blant de mistenkte/siktede. Jo mer steder er knutepunkt for en flytende, til- og gjennomreisende befolkning, desto mer aktuell er knutepunkt-tesen.
Globalisert utveksling har gjort mange steder og nasjoner til åpne sosiale systemer.
Storbyer har alltid vært materielle og kulturelle «veikryss», men også små steder kan være magneter. Det regnes ofte som positivt tegn på stedets vitalitet og bærekraft, og de fleste som kommer utenfra er lovlydige; pendlere, forbrukere, turister, spesialister, slektninger, studenter, flyktninger, osv. Selv få kriminelle blant disse, vil på lokalt nivå kunne heve andelen lovbrytere utenfra betydelig.
Statistiske løsninger
For å avgjøre om utenlandske mistenkte/siktede virkelig er «overrepresentert», kan man velge én av følgende strategier:
1) Bytte sammenligningsgruppe fra bosatt befolkning til den faktiske totalbefolkningen av både bosatte og de som bare oppholder seg i distriktet.
2) Begrense ambisjonsnivået til sammenligning kun for de bosatte lovbryterne.
Fordelen med den første strategien er at den omfatter alle lovbryterne, ulempen at den ofte er praktisk ugjennomførbar. En mobil og stadig vekslende sammenligningsgruppe kan vanskelig avgrenses og identifiseres. Det praktiske dataproblemet oppstår at de nødvendige data om den riktige sammenligningsgruppen mangler og «nevneren i brøken» forblir ukjent.
Oslo-politiet har selv forsøkt å kartlegge brukerne av byens sentrum i helgene, vi har også forespurt eksterne fagmiljøer om data. Fremdeles står vi likevel uten nødvendige informasjoner om sammenligningsgruppen.
Fordelen med den andre strategien er at datasettene foreligger, ulempen at den bare omfatter en del av lovbryterne. For Oslo politidistrikt første halvår 2016 var rundt 60 prosent av de mistenkte/siktede bosatt i Oslo, mens hele 40 prosent kom utenfra.
Av de bosatte hadde 78 prosent norsk statsborgerskap. Det er denne andelen som kan sammenliknes med statsborgerskap blant Oslos bosatte generelt. Trolig er andelen bofaste lovbryterne størst for lovbrudd begått i hjemmet, som vold og voldtekt i nære relasjoner, og for kriminalitet blant barn og unge. For Oslo politidistrikt var f.eks. 65 prosent av anmeldte ranere i 2013 bosatt i Oslo, og 75 prosent av disse hadde norsk statsborgerskap.
For relasjonsvoldtekt var 84 prosent av de mistenkte/siktede i 2011 bosatt i Oslo, alle menn; 70 prosent av dem hadde norsk statsborgerskap. Sammenlikning med statsborgerskap i den bofaste befolkningens bør gjøres på utvalg som matcher lovbryterne i kjønn og alder. Tilsvarende beregninger kan i prinsippet gjøres for landbakgrunn.
Alternative begreper
Statistiske begreper gir påstander et slør av vitenskapelighet og soliditet. Referansen til «overrepresentasjon» har begrunnet en utbredt bekymring for utenlandske lovbrytere. Men sannheten er at vi fra anmeldelsesdata vet lite om «overrepresentasjon», i alle fall når steder er åpne sosiale systemer og knutepunkt for utveksling.
«Overrepresentasjon» har også uttrykt bekymringen i mer symbolsk forstand. Og den trenger virkelig et språk. Men det bør være et som avmystifiserer, ikke et som får problemer til å framstå mer truende enn de er.
«Overrepresentasjon» har vendt oppmerksomheten vekk fra vestens brede nedgang i registrert kriminalitet over flere år, og det faktum at kriminaliteten ikke synes å vokse i takt med globalisering og økt innvandring.
Videre har fokuset på statsborgerskap og landbakgrunn skjult forskjellene i livssituasjoner og intensjoner som finnes «under overflaten». Den irregulære asylsøkeren, den isolerte arbeidsmigranten, den trangbodde innvandrerfamilien og konferansedeltakeren som utforsker byens natteliv, har lite til felles. Deres kriminalitet motiveres forskjellig og representerer ulike fenomener.
Det essensielle er å finne begreper som fanger opp fenomenene, gjør dem begripelige, som del av vår tid og plass i verden. Deretter kan vi telle dem og ikke minst; håndtere dem som utfordringer typiske for dagens samfunn, med et differensiert sett av forebyggende og reaktive metoder.
