«Combat mindset» - ny operativ politikompetanse

I en kronikk i Politiforum (26. juni) fornekter Sandvik, Aabrekk og Bergsjø ved Politihøgskolen i Stavern behovet for å lære av ny vitenskapelig forskning, og dertil på en litt faglig løselig måte. Den nye forskningen det henvises til, er vår forskning som er rapportert i det vitenskapelige tidsskriftet Frontiers in Psychology. Dette er et tidsskrift på nivå 2 i det norske vitenskapelige system, og som ellers måles med høy impact factor i det internasjonale kvalitetssystem.

I vår artikkel stiller vi spørsmålet: Does The Norwegian Police Force Need A Well-Functioning Combat Mindset? Artikkelen ble plukket ut for å inngå i en internasjonal og forskningsbasert kunnskapsoversikt innen tema Police Trauma, Loss, and Resilience.

Den ble publisert 3 juni i år, og kan leses her.

Artikkelen er selvsagt fagfellevurdert av flere internasjonale kapasiteter innen politiforskning. Noen av funnene ble også fremstilt i en reportasje i NRK Dagsrevyen (17. juni).

Det er da noe overraskende at Politihøgskolens representanter, som selv sier at de har verdens beste politiutdanning, farer så lett over operativ grunnforskning, som de gjør i etatens eget fagblad. Vi ser derfor et behov for å gå kronikken noe nærmere i sømmene.

Ikke enten eller

La oss først presisere at norsk politi sin samarbeidsinnstilling med publikum og mål om minst mulig maktbruk ikke glemmes når oppdragsløsning diskuteres spesifikt. Det er ikke enten eller. Noen ganger er det hensiktsmessig å gå rett på kjernen når individualpsykologien i ekstreme situasjoner beskrives.

I konflikter, kriser og krig er uforutsigbarhet snarere regelen enn unntaket, og menneskelige reaksjoner som hindrer planlagt oppdragsløsning oppstår. Dette vil gjelde i så vel politiet som i Forsvaret.

Det er derfor viktig å forsøke ulike veier for å bedre operativ evne i ekstreme situasjoner, også på individuelt nivå, noe vi har fokus på i vår artikkel.

Stressmestring på Politihøgskolen

Sandvik og medforfattere skriver i sin kronikk at et «combat-mindset» kanskje kan være fordelaktig i en del militære avdelinger, men at en slik mental innstilling ikke er noe de ønsker å dyrke i politiutdanningen. Imidlertid skriver de at målet er «å utruste studentene med stressmestringsegenskaper som gjør at de ikke bare går inn i en «kampmodus» som er mer preget av automatiske prosesser, men at de klarer å regulere sitt eget stress slik at de kan ta kjappe, men reflekterte og kloke valg, basert på kunnskap og erfaring».

Kanskje vi dermed ikke er så uenige når det kommer til kjernen likevel, selv om begrepsbruken er ulik. Det er nettopp mekanismene bak utøvelse av situasjonstilpasset aggresjonsatferd i ekstreme høy-stress situasjoner vi ønsker å diskutere ved hjelp av begrepet «combat mindset».

Hensikten er ikke å gjøre politiet, eller militære avdelinger for den slags skyld, mer aggressive som sådan, men å formidle anerkjennelse av, og psykologien i, tidvis nødvendig aggresjon for håndtering av trusler.

Er politiunderviserne ambivalente til å formidle denne type psykologi i frykt for å bli sett på som for lite samfunnsbevisste og for mye operative?

Hva er et «combat mindset»?

Et velfungerende «combat mindset» kan sies å bestå av tre elementer. For det første inkluderer det egenskaper som mot, besluttsomhet, mental utholdenhet og aggresjon. For det andre inkluderer det avslapning og hensiktsmessig utløp for følelser som frykt, sinne og frustrasjon. Til slutt inkluderer et velfungerende «combat mindset» også fokus, konsentrasjon og selvkontroll. Avgjørende er årvåken vedvarende situasjonsforståelse, noe som muliggjør nivåtilpasning av maktbruk (i.e., nødvendighet og forholdsmessighet).

Vi vet at vurderingsevnen vår svekkes ved overbelastning. Under trusler og tidspress kan hjernen lure seg selv, og følelser som sinne og frykt kan skape en fornuft som tilsier maktbruk.

Trening på å koble situasjon, egne følelser, holdninger, fornuft og handling sammen, er svært viktig for å håndtere maktbruk under kritiske situasjoner. Dette er kjernen i «combat mindset»-konseptet. Det er en metode for å bli bedre kjent med egne følelser under håndtering av kritiske situasjoner, nettopp for å unngå unødvendig maktbruk. Denne treningen må således gjøres på en pedagogisk måte, hvor virkelighetsnære scenarier og systematisk debrief er en av tilnærmingene.

I NRK-reportasjen fikk seerne også se Politihøgskolens svar på slik trening. Men her ble både mageleie og umiddelbar trussel om «pepring» brukt. Vel, vi antar at dette bare var et utsnitt av et større treningsopplegg, men likeså var det få tegn til moderne operativ pedagogikk selv i den korte sekvensen.

Når det er sagt, vet vi for øvrig at det jobbes mye bra med stress og stressmestring på Politihøgskolen. Den ene forfatteren av foreliggende kronikk har sågar førstehåndserfaring med dette som tidligere politiunderviser samt medforfatterskap på læreboken «Psykologi i operativ tjeneste» – som i en årrekke har vært del av psykologipensumet på B1.

Motstand mot ordet «combat»?

Mon tro om det er selve ordet «combat» som vekker de motforestillinger som er å lese i kronikken til Sandvik og medarbeidere. Vi ser at ordet «combat» kan vekke uheldige ugjennomtenkte assosiasjoner til et militarisert politi, men vi tar ikke på vår regning at «timingen» på synspunktene våre tolkes som uheldige på grunn av det aktuelle som skjer i USA og Black Lives Matter-bevegelsen.

De forsøker altså, på en vel ufin måte, å nedgradere vår forskning, med «timingen» på artikkelens publisitet. Det er da vår plikt å melde, at en artikkel som publiseres i et nivå 2-tidsskrift, har en svært lang faglig vurderingsfase, flere måneder, ja endog år, og vi har ikke kontroll på når dette blir publisert, når den først kommer gjennom nåløyet.

Således var det tilfeldig, men likefult viktig, at vår forskning nå kom.

Hverdag, fest og kriser

Avslutningsvis synes vi det er lite fruktbart av politiunderviserne å konkludere bastant med at «vi utdanner et politi som fungerer i alle situasjoner, i hverdagen, til fest og i kriser». En slik unyansert idyllisering av opplæringen ser ikke ut til å ta innover seg hvor krevende det faktisk kan være for individet i enten politi- eller Forsvars-uniform å operere ved ekstreme høystress-situasjoner, som kriser uforutsigbart kan utvikle seg til.

Man kan lure på om politiunderviserne ikke tør annet enn å legge til at hverdag og fest også er viktig, hver gang de snakker om de øverste nivåene av maktpyramiden. Det er heldigvis ikke enten eller, verken i politiet eller Forsvaret.