– Hvis politiet gir opp, kan vi være rimelig trygge på at de som vi skulle støtte, også gir opp.

En vårdag i 2001 sitter politibetjent Dag Simen Grøtterud på kontoret sitt på Stovner politistasjon. Han har akkurat begynt i jobben som familievoldskontakt i Oslo-politiet, den første stillingen av sitt slag i etaten. Personen han snart skal møte, kommer til å følge ham gjennom hele karrieren.

Inn kommer 35 år gamle Ayse Suslu, en tyrkisk kvinne som har tatt sitt livs tøffeste beslutning: Å ta med seg sine fire barn og rømme fra sin voldelige ektemann.

– Ayse hadde bedt om et besøksforbud mot mannen sin, fordi han mishandlet henne og barna. Hun ønsket egentlig ikke å anmelde, men forhørsretten hadde besluttet at saken måtte meldes til politiet før et besøksforbud kunne tas til følge, sier Grøtterud i dag.

For Ayse ville en politianmeldelse av ektemannen kunne få alvorlige konsekvenser for henne og barna. Hun hadde nettopp gjennomført en dramatisk flukt til Oslo krisesenter med en drapstrussel hengende over seg. Hun valgte likevel å anmelde ektemannen, som var en framstående person i det muslimske religiøse miljøet– en ny, stor beslutning for henne.

Beslutningen skulle også vise seg å få ringvirkninger for hvordan familievoldssaker blir håndtert av politiet og rettsvesenet den dag i dag.

Miforstått oppfatning

Grøtterud gikk ut av Politiskolen i 1990, og har helt siden han begynte i etaten funnet motivasjon i å hjelpe ofre for kriminalitet. Gjennom et snaut tiår på ordensavdelingen på Sentrum politistasjon i Oslo, merket 54-åringen at han evnet å få god kontakt med voldsutsatte – og med voldsutøvere.»

Da han på slutten av 1990-tallet jobbet med voldssaker og tunge drapssaker på voldsavsnittet i Oslo, var det med velkjente Finn Abrahamsen som sjef. Det var Abrahamsen som penset Grøtterud inn på familievoldssporet.

– Han sa til meg at han trodde det kom til å bli viktigere og viktigere med fagkunnskap i politiet, og at generalisten var i ferd med å «gå ut på dato». At det kom til å stilles høyere krav til politiet. Like etter ble det lyst ut en stilling som familievoldskontakt på Stovner politistasjon, hvor man primært skulle jobbe som etterforsker. Jeg fikk stillingen, og der begynner min «fagvei».

Fagfeltet var på den tiden helt i startgropa i norsk politi.

– En av de første uttalelsene jeg fikk høre, var «Så fint at det kommer en som kan jobbe med alle disse vanskelige damene, så slipper vi». Dette var i 2001. For 16 år siden var det ikke uvanlig å høre det i politiet.Grøtterud sier det på den tiden spesielt, men også i dag, hersket en misforstått oppfatning om at fagfeltet var «mykt».– Det er helt motsatt. Det er beinhardt. Dette handler om mennesker som blir merket for livet, som følge av mishandling fra sine aller nærmeste.

– Må ikke slippe taket

Ayse Suslu var ett av disse menneskene. Hun og barna hadde bodd på Oslo krisesenter noen dager da anmeldelsen mot ektemannen ble levert. Politiadvokat Sjak Haaheim fulgte avhøret som Grøtterud foretok av hennes voldelige ektemann, og besluttet pågripelse og fremstilling for varetektsfengsling.

– Da jeg møtte ektemannen på cella, sa han gråtende at han elsket sine barn og aldri hadde gjort dem noe vondt, erindrer Grøtterud.

Under rettssaken i Oslo tingrett viste det ene barnet fram et arr i bakhodet hvor det ikke vokste hår. Faren sa at han ved et uhell hadde mistet en tallerken på henne, mens datteren forklarte at han hadde knust den mot hodet hennes. Retten trodde på barna og moren.

Dommen på halvannet års fengsel ble anket til lagmannsretten av politiet.

– Saken gikk i tre rettsinstanser, og var veldig krevende. Det var svært tøft for Ayse, som er et av de modigste menneskene jeg har møtt. Hun kunne ringe meg og si «Grøtterud, jeg er lei meg». Da lukket jeg døra og snakket med henne en lang stund. Andre ganger kom hun innom kontoret, og hver gang tok jeg frem esken med Kleenex. Vi evnet å møte henne med empati og tett oppfølging. Hun fikk for eksempel gjøre seg kjent med rettssalen på forhånd, og ble orientert om muligheten for å forklare seg uten at tiltalte var tilstede. I familievoldssaker etableres et tillitsforhold. Politiet må ikke slippe taket hvis vi har invitert inn en person med bagasje – som Ayse, sier politioverbetjenten.

I mai 2004 – tre år etter at de to møttes første gang – kom den banebrytende dommen i Høyesterett.

– Det var den første høyesterettsdommen i en familievoldssak. I domsslutningen ble det fremhevet at den frykten for vold som Ayse hadde levd med, kunne oppleves som langt verre enn de enkelte voldshandlingene. Kjernepunktet var at kombinasjonen av voldshandlinger og psykisk mishandling i en nær relasjon etablerte et trusselregime som fikk betydning for straffeutmålingen, sier Grøtterud.

Han forklarer at utredningen fra Kvinnevoldsutvalget året før, la mye av grunnlaget for denne forståelsen, og at Høyesterett fastslo en straff som i større grad samsvarte med de alvorlige handlingene som var blitt begått innenfor husets fire vegger.

– Rettsavgjørelsen inngikk i forarbeidene til revideringen av mishandlingsbestemmelsen i straffeloven (§ 219) hvor nettopp offerets psykiske belastning over tid ble vektlagt, forklarer Grøtterud.

Dette, sier han, var ny tenkning, og la grunnlaget for den videre utviklingen av fagfeltet.

– Før var det gjerne et spørsmål om antall ganger man hadde blittslått med knyttet eller flat hånd. Nå ble det vel så viktig å dokumentere hvordan det var å bli utsatt for krenkelser døgnet rundt av den du deler bord og seng med.

Bedre kompetanse i dag

Høyesterettsdommen sammenfalt med handlingsplanen «Vold i nære relasjoner», som var initiert av daværende justisminister Odd Einar Dørum. Grøtterud satt selv i et utvalg som foreslo tiltak til handlingsplanen.

Senere kom det en ny handlingsplan hvor barneperspektivet ble viet større plass, før voldsutøveren ble tema i runde tre. Grøtterud har vært med hele veien, og har sittet i mange utvalg som har jobbet med videreutviklingen av feltet.

I dag har Stovner politistasjon organisert seg med et eget familievoldsavsnitt med egne etterforskningsgrupper, påtalejurister og analytikere, som kun håndterer familievoldssaker. Dette har blitt «merkevaren» til politistasjonen øverst i Groruddalen. Også Grøtteruds stilling som familievoldskoordinator for Oslo politidistrikt er lagt hit.

– Kompetansen på dette, som i høyeste grad er et spesialfagfelt, har blitt langt bedre, understreker han.

– Tidligere kunne politiet i sin uvitenhet stilt spørsmålet «Hvorfor går du ikke bare fra han som utøver vold?». Tilsynelatende kan det virke fornuftig å spørre slik, men det blir fullstendig feil for den som lever i en slik relasjon. Det er en rekke faktorer som forklarer hvorfor en person som er utsatt for makt og kontroll ikke greier å bryte relasjonen til voldsutøveren. Dette kan blant annet handle om sårbarhetsfaktorer som mangel på bopel, svak økonomi eller felles barn. I de alvorligste tilfellene er årsaken rett og slett at man frykter for livet sitt. Vi bør derfor heller spørre: «Hvordan kan vi hjelpe deg så du kan greie å bryte ut?».

At politiet i dag er bedre rustet til å bekjempe familievold, knytter politioverbetjenten til tre konkrete punkter:

– Politiet har for det første fått på plass en fenomenforståelse om familievold som vi tidligere manglet. Før forsto mange ikke hvorfor voldsutsatte tilsynelatende agerte irrasjonelt når politiet kom til et åsted for familievold. Det andre punktet, er bruken av familievoldsanalyse, hvor vi jobber i et forebyggende spor og benytter risikovurderingsverktøy som SARA og PATRIARK. I 2015 fikk vi også endelig etablert et eget familievoldsavsnitt på Stovner politistasjon med dedikert fagledelse, noe som har vært veldig viktig.

Tidligere, sier Grøtterud, fantes kun straffesakssporet.

– Og slik jeg har erfart, er det langt fra alle som er utsatt for vold i nære relasjoner som finner det formålstjenlig å gå den veien. Det alle uten unntak er opptatt av, er at volden skal opphøre. Å forhindre nye voldshendelser er bud nummer én.

To spor

Det forebyggende sporet – eller «ivaretakelsessporet» – er det andre sporet politiet i dag tilbyr de som er utsatt for vold i nære relasjoner. Dette, sier politioverbetjenten, er vesentlig fordi traumatiserte mennesker ofte ikke er i stand til å stå i straffesakssporet og fortelle hva de har vært utsatt for, hvis de ikke samtidig støttes med risikoavvergende tiltak.

Etableringen av stillingen som familievoldskontakt, som i 2002 ble til dagens familievoldskoordinatorrolle, var en del av en slik tankegang.

– Dette sprang ut fra et behov for voldsutsatte til å ikke måtte forholde seg til mange forskjellige personer i politiet. Når de fikk sin kontaktperson som kjente saken, slapp de å begynne på nytt ved hvert møte, forklarer Grøtterud.

For volden gjentar seg for mange.

–Den følger ofte et syklisk mønster. Så må vi heller ikke glemme at dette jo faktisk handler om en nær relasjon. De fleste flytter sammen av en grunn – som regel av kjærlighet. Dette fundamentet rives så ned, ofte etterfulgt av en forsoningsfase oget håp om forandring. Så rammer volden på nytt. For noen handler dette om liv eller død. Endring av voldsatferd skjer ikke av seg selv, derfor må det settes inn tiltak. Beskyttelsesdelen har heller ikke vært bra nok i politiet tidligere, sier Grøtterud.

I dag kan politiet tilby ulike sikkerhetstiltak, med tettere oppfølging og hjelp.

– Vi ser at det er flere som makter å stå i straffesakssporet, fordi de samtidig opplever å bli fulgt opp, forklarer politioverbetjenten.

Samtidig har antallet familievoldssaker økt hvert eneste år de siste årene.

– Det er ikke dekning for å hevde at økningen er et uttrykk for at det finner sted mer og mer vold i nære relasjoner, men kan snarere forstås som at vi har blitt bedre på å avdekke slike saker. Tilliten til at politiet kan hjelpe personer som lever med vold i nære relasjoner øker også fordi vi har en «sikkerhetspakke» å tilby, i tillegg til straffesakssporet.

I 2016 rundet Oslo politidistrikt 700 familievoldssaker, mot under 500 for bare fire år siden. Grøtterud tror ikke kurven kommer til å flate ut enda.

– Og med det har vi et tilsvarende økende behov for hjelp. Dette er et ressurskrevende fagfelt, og i dag har vi hendene fulle med å håndtere høyrisikosakene i det forebyggende sporet. For å kunne avverge og forebygge der det er lav eller medium risiko for ny vold, så trengs det enda flere hender. Det er et viktig budskap nå som politiet står i endring, at vi må få beholde og videreutvikle kompetansen vi har opparbeidet i Oslo. Men jeg forutsetter jo at fagfeltet vi har bygget opp her, vil komme styrket ut av politireformen, sier han.

Grøtterud understreker at de i Oslo har god kontroll på høyrisikosakene.

– Det er også her i Oslo vi har de fleste høyrisikosakene, inkludert de som er knyttet til æresrelatert vold. Siden implementeringen av SARA ved Oslo politidistrikt i 2013 har det ikke vært registrert partnerdrap i eksisterende saker hvor strukturert risikovurdering er foretatt og forebyggende tiltak eriverksatt. Dette skyldes for en stor del innsatsen fra svært kompetente familievoldsanalytikere, som samarbeider tett med det øvrige hjelpeapparatet.

Vurderer risiko

Selv startet han karrieren med akkurat det – en alvorlig hendelse. En kvinne anmeldte en svært sjalu ektemann i 2001, også det like etter at Grøtterud hadde begynt i jobben.

– Vi hadde gjennomført innledende etterforskning og iverksatt beskyttelsestiltak. Det ble berammet dommeravhør av et barn, fordi mannen blant annet skulle ha slått sitt eget spedbarn med et belte over hånda. Kvinnen, som var av utenlandsk opprinnelse, hadde ikke noe nettverk, og flyttet hjem til sin mishandlende ektemann etter å ha levert tilbake voldsalarmen. Kort tid etter at barneverntjenesten besluttet å ta barna ut av hjemmet, ble kvinnen drept.

– Da ble det veldig tydelig for meg at vi måtte få på plass et verktøy for å gjøre strukturerte risikovurderinger. På den tiden handlet dette om den enkeltes skjønn. Men man hadde ikke noe grunnlag for å gjøre vurderingene på.

Grøtterud søkte etter hvert til Sverige for å hente kompetanse på området. I 2007 utarbeidet han en prosjektskisse for et pilotprosjekt for risikovurderingsverktøyet SARA, sammen med regionalt kompetansesenter for sikkerhets-, fengsels- og rettspsykiatri. Politidirektoratet besluttet å overtaprosjektet, som så startet opp i 2011.

– Hvis jeg skal se meg bakover, så er det kanskje introduksjonen av SARA og bevisstgjøringen rundt fenomenforståelsen som jeg er mest fornøyd med å ha bidratt til. I dag gjøres det strukturerte risikovurderinger på fagfeltet ute i alle politidistriktene, sier han.

Hedret med pris

Det er også flere som setter pris på jobben Grøtterud har gjort på fagfeltet siden 2001. Den 8. desember i fjor, ble han tildelt «Rettighetsprisen 2016» av Krisesentersekretariatet.

– Denne prisen skal løfte frem de som har gjort en særskilt innsats for å forhindre kjønnsbasert vold og dødelig vold i nære relasjoner. I år går prisen til en av dem jeg kaller fotfolket – de som hver eneste dag står i det, som ikke kan løpe fra det vanskelige, sa leder for Krisesentersekretariatet, Tove Smaadahl, under prisutdelingen.

– Dette er en stor ære. En anerkjennelse av mitt daglige virke og en påskjønnelse for evnen til å beholde troen, motivasjonen og energien innenfor et kriminalitetsområde som tidligere ikke var så høyt prioritert, repliserte Grøtterud.

Han ble prisens tredje mottaker, etter riksadvokat Tor-Aksel Busch og likestillings- og diskrimineringsombud Sunniva Ørstavik.

På Stovner politistasjon har prisen fått hedersplassen i hylla på kontoret hans. Utmerkelsen setter han stor pris på, men det som har gjort sterkest inntrykk på ham gjennom de snart 16 årene han har jobbet med familievold, er alle menneskeskjebnene han har møtt.

– Det er der det indre motivasjonsgrunnlaget mitt ligger. Alle de voldsutsatte som jeg har møtt, og de jeg har klart å gi støtte til å få tilbake livskvaliteten, sier Grøtterud.

Å jobbe med disse sakene, gir også noen tilbakeslag.

– Man iverksetter risikoavvergende tiltak og ilegger besøksforbud, så kommer det en melding om at den voldsutsatte vil levere inn voldsalarmen og flytte tilbake til voldsutøveren. Isolert sett, kan det føles som nederlag. Men så evner du også å hjelpe mennesker ut av ødeleggende, voldelige forhold, slik at de kan stå på egne ben med herredømme over sitt eget liv. Det gir så stort påfyll at du tar de «nederlagene» som måtte komme.

– Det viktigste området

Det er de to sakene med kvinnen som ble drept av ektemannen, og Ayse Suslu som maktet å bryte ut av et voldelig ekteskap, som står sterkest fram for ham.

– De kom så tidlig i min karriere, og har formet meg. Det var slik jeg så betydningen av å stå løpet ut. Man må være en stayer. Hvis politiet gir opp, kan vi være rimelig trygge på at de som vi skulle støtte, også gir opp.

Grøtterud har møtt Suslu to ganger etter høyesterettssaken i 2004. Begge tilfeldige møter på gata.

– Hun lyste opp og tok meg i hånden hver gang. Og gjentok hvor viktig politiet var for henne, at hun aldri ville klart å bryte ut av forholdet uten vår hjelp. I dag lever hun et helt selvstendig og fritt liv, og det gjør også barna hennes, sier politioverbetjenten.

Noe mer kontakt med henne enn dette, har han ikke. Det er et bevisst valg.

– Dette er tøffe saker, med veldig vonde skjebner vi kommer på innsiden av og får detaljopplevelser om. Når man jobber med dette, er det nødvendig å legge de avsluttede sakene bak seg. Vi kan ikke bære alt dette med oss videre, men må være fullt tilstede der og da, sier Grøtterud, og fortsetter:

– Det er en grunnleggende menneskerettighet å leve uten frykt for mishandling i en familierelasjon. For meg er dette politiets viktigste satsingsområde. Jeg kan faktisk ikke tenke meg en mer meningsfylt jobb enn å bekjempe familie- og æresrelatert vold.